Kjell Askilsens novellesamling Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten er den beste boka som er kommet ut i Norge de siste 25 årene, sier Dagbladet. Gratulerer, Kjell. Men hva skjer med det intetsigende omslaget? Dette er hva som i disse dager hender når jeg tar saken i egne hender i et ørlite skoleprosjekt.

(MER)

En liten fiktiv prosatekstidé som dukket opp da jeg ventet på toget:

Det var en varm dag. Jeg lå ute på gresset og så skyene drive forbi. Noen lignet på elefanter, andre på spøkelser. Det var midt på lyse dagen, så jeg ble ikke redd- tok bare en ny slurk av den iskalde flaska med eplesaft som sto ved min side, og drømte videre.
På terassen satt mamma og røykte og så rett fram. Jeg hadde bestandig bedt henne om å slutte, men hun hørte aldri på meg. Hun sa bare at jeg ville forstå da jeg ble eldre. Og så var det ikke mer snakk om det. Kanskje mamma røykte for å drømme seg vekk hun også, i skyene - sine egne skyer. Når hun blåste ut, dukket det opp nye elefanter og spøkelser, men de var fra mammas munn og nese - og de var grå. Dessuten forsvant de så mye fortere. Jeg fikk liksom ikke tid til å drømme - og plutselig var de borte. Jeg tenkte at mamma umulig kunne ha godt av å ha så mange grå elefanter og spøkelser inni seg. «Du vil forstå når du blir eldre,» sa hun bare og røykte videre.

«De menneskene som har gitt oss en bit av hjertet sitt, vil alltid være en del av vårt liv. Det er som om disse gullkantede bitene tilhører vår indre skattkiste.» Kristin Flood

Einar Stray på MySpace

19. april 2008 setter en trøtt Einar Stray vannglasset oppå keyboardet og begynner å spille. Han hadde nesten ikke fått blund på øyet natta før, som nemlig hadde blitt tilbragt på et tog fra Sandvika til Stavanger. «Please don’t shoot me mr officer man» … alt er stille og alt er rolig … fiolinisten Philippe og cellisten Ofelia stryker frem toner med hver sin bue og en tidløs stemning hviler som tåke over den underlig nok merkelig lite folksomme kaféen. Jeg forstår ikke hvorfor. Kanskje Einar Stray er en sånn som ikke kan sove på fremkomstmidler i bevegelse … kanskje han kunne sovnet nå … det kunne han nok … og PLUTSELIG (MER)

Foto: Dette er Astrid Lindgren

«Russekort!!!» roper barna de dagene jeg gidder å ha på russebuksa - ellers er jeg som usynlig for dem - men nå går jeg villig ned i den lommen jeg har skrevet «l’amour» på og deler høflig ut; «Vær så god; vær så god; vær så god, og ett til deg også - vær så god».
«Takk,» piper de kort og løper sin vei. De tror ikke jeg hører dem, men idet jeg tilsynelatende forlater dem, den travle russen Binka, på vei til skolen, FØR sin første kopp med kaffe, tar de feil. Jeg får nemlig med meg nøyaktig hva de sier; den strategiske russekort-innsamlingen de bedriver:
«Okei, det er siste på dette området. Nå går du over der og tar de, og så møtes vi her, okei?»
Jeg ser for meg små russekort-jegere med walkie-talkie, helikoptere som vokter over skolebygget og som kaster inn de små sparkesyklende handlingsguttene og jentene som strever hardt for å gjennomføre den praktiske delen: «Russekort!!!». Som om disse små røde bitene av papir med bilde av meg selv på og teksten «www.elefantzonen.com» er mat til sultne mager i Romania, varme vinerbrød, Bob Dylan-konsertbilletter, eller noe annet heftig. Jeg husker da jeg løp rundt slik selv. Nå har jeg en hel boks med mine egne kort å dele ut. «Du kan godt få to hvis du vil?» Den lille jenta har en hel bunke i den lille hånda si. Jeg lurer dette vil gi zonen noen ekstra treff.
Disse små menneskene kan nemlig komme til å være mine fremtidige lesere. (MER)

Tenk deg at lyset forsvinner. Helt mørkt. Alt forsvinner, rives ut av hendene på deg; varmen, maten, vannet. I butikkene er det ikke mer mat igjen, alt er stengt; som visket ut fra jordas overflate, som om det aldri virkelig har eksistert. Tenk deg dette. Tenk så på deg selv i en sådans situasjon. Du. Hva vil du gjøre? Du vil fortsatt være her. Jeg også. Vi vil bare ha hverandre og kreativiteten vår igjen. Hva skal vi gjøre?

Jeg og Devendra Banhart satt på kaféen AlleTiders i Sandnes da to unge menn var på vei forbi, men valgte heller å sette seg ned med oss for å prate om livets store mysterier. (MER)

Slagordet til de radikale under den franske revolusjonen var «frihet, likhet og brorskap». Men da deres tilsynelatende etterkommere i dagens politikere går sammen og danner et overformynderi nøyaktig som det monarkiet de en gang brøt seg løs fra, hvem er det da som er konservative og ikke?

Sosialistdagen (les: 1. mai), gikk vi forbi da Jens Stoltenberg talte i Stavanger (merk: gikk forbi), og jeg måtte dytte i Devendra Banhart og be henne om å skjerpe seg da hun begynte å klappe. (MER)

Facebook er døden, du får byller av å være på Facebook, og dessuten stjeler de bildene dine og legger dem ut på pornosider, for selv har du ingen rettigheter. Du må ikke tro du er i Norge når du er på Facebook. Du forsvinner inn i en liberal delstat i USA, og der er alle lab-rotter.

Jeg kunne ha fortsatt noen strofer i samme melodi, men siden medier verden over har kappløp i å skrive mest og best om hvor fælt Facebook er, peiler vi på Elefantzonen.com heller direte inn mot den saklige notelinja og avduker begivenheten: Jeg har slettet meg selv fra Facebook! Det slo meg da jeg nok en gang ville bruke tid på å skrive noe for meg selv, men isteden - som vanlig - bare måtte…bare måtte…ja, du vet hva jeg bare måtte. Måtte bare være litt på Facebook først. Albert Åberg. (MER)

Jeg plukket opp lappen og leste den høyt inni hodet mitt. Studerte postkassa, hesteskoen som hang opp-ned på garasjedøra ved det høye huset. Jo, det var her. For å komme inn, måtte jeg først gjennom en liten port jeg ikke fikk opp med det første. Den lille klaffen hang over hempen, men selv om jeg dyttet den både opp og ned, sto den like fast. Jeg begynte å rive og dra i den skranglete inngangen, og det var da jeg merket hvor mye enklere det ville være å bare rive den ned; men det kunne jeg jo ikke; dette huset hadde lidd nok. Jeg må ha stått der i flere minutter før jeg oppdaget en tredje liten hemp, og det var da det løsnet. Porten lot straks den stive armen sin gli galant bortover alleen. Nøyaktig der stanset den. Jeg nærmet meg et steg, og jeg var inne.
Det knitret da jeg trasket over grusen, alle de millioner av steiner. Men før jeg fikk tid til å fote meg litt varsommere, var grusen slutt, og et område med høyt gress favnet om føttene mine. Den tykke tåka som lå over hagen denne morgenen, fikk det til å dale usynlig regn, og jeg kjente hvordan dråpene spratt omkring anklene mine da jeg forsøkte å runde hushjørnet. (MER)

Postmodernisme er en stilepoke/sjanger som blomstret på 80-90-tallet. Selv mener jeg det kan virke som om postmodernismen har sin rot allerede i den frie og umaterialistiske hippiebevegelsen på 60-70-tallet, som opponerte mot den normbegrensede og pliktoppfyllende krigs- og foreldregenerasjonen. Begrepet opptrer allerede i siste del av 1960-årene i forbindelse med billedkunst fra Andy Warhol i amerikansk popkunst.

Postmodernismen kombinerer stil- og sjangertrekk fra forskjellige historiske epoker og kulturelle områder; samt religiøse og ideologiske tanker fra mange forskjellige kilder, forskjellige stilepoker og stilnivåer – mellom gammelt og nytt, høyt og lavt, ofte på en distansert og ironisk måte uten å bry seg om hvorvidt de passer logisk sammen. Et postmodernistisk trekk er å konsentrere seg om verdier knyttet til livsstil, livskvalitet og moralske spørsmål, fremfor økonomiske og materialistiske emner. Dette kan komme av at foreldrene til etterkrigsgenerasjonen hadde grunnleggende verdier i vestlige industrisamfunn, knyttet til vekst og velstand. Da disse behovene kom på beina igjen, skjedde det en generasjonsforvandling. Der den eldre generasjonen hadde blitt formet av en historisk periode med økonomisk depresjon og materiell knapphet, kunne den neste generasjonen ta dette for gitt. Der foreldregenerasjonen hadde arbeidet for å bygge opp en økonomisk og kulturell velstand, søkte den nye postmoderne strømningen byggesteinene i seg selv; å dekonstruere dem; bygge alt fra hverandre og vise, ikke overbevise, men bare glippe ut vage, distanserte, upersonlige uttrykk av at hele vår oppfattelse av virkeligheten er sammensatt av absurditeter og tilfeldige gjentakelser. (MER)

Har du sett Lost in Translation?

Ja, men jeg synes den var kjedelig.

Hæ?!

Jeg sovna av den.

Hva?
(snur seg) Du da? Har du sett Lost in Translation?

Eeeem. Jeg tror det. Nei, jeg husker ikke. Kanskje?

Hva? Kanskje?!

Du har tydeligvis sett den …

Ja, det er en kjempefin film.
Lost in Translation er virkelig en ordentlig fin film.

Du har visst begynt å se film nå, på ordentlig?

Jo …

Ja, for før var du bare sånn «jeg er abstrakt, jeg er distré og klarer ikke å følge med» (MER)

Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet?

Et essay om medieetikk

Hva kan jeg si om ytringsfrihet? Jeg står jo bare i fare for å si noe alvorlig galt! Jeg vet at jeg ikke kan ytre nøyaktig hva jeg vil. (Hvordan vet jeg dette…?) Et sted på veien mot ytringsfrihet, mens vi går tur på den smale skogstien og tenker på medienes funksjon i utgangspunktet; å informere, kommunisere og være som en slags samfunnets vakthund som tar tak i saker som ellers ville blitt børstet under teppet, finnes det nemlig også et farlig sted nær den smale stien, en skummel avstikker som vi helst bør unngå. Vi møter den et sted på den andre siden av streken. Der bor nemlig den dårlige presseskikken. Roter du deg vekk dit, blir du sett på som etisk uansvarlig. Da vil kanskje ingen høre på deg igjen. Dårlig etikk, en skummel ulv. Men hva med ytringsfriheten? Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet? Skal vi avlyse reisen til ytringsfriheten, bare fordi vi står i fare for å bli stukket av en mygg? (MER)

«Russ» kommer fra latin «cornua depositurus», som betyr «å legge av seg hornene». Wikipedia: Russefeiring

Klokka er 22:27 og vi står i kø utenfor kickoff-kroa for Sandnes- og Stavanger-russen i Kongeparken Amfi, 25. april 2008.

Jeg tenker: Se så mange russ det er her. Men så ser jeg på mitt eget antrekk, den røde buksa på vranga, og jeg prøver å memorere følelsen av å ha kommet så langt. Har jeg gledet meg? Er dette noe å glede seg til?

Rundt meg er russejenter med øyne like røde som buksene. Et stykke unna, ved gjerdet utenfor køen, sitter en ukjent medruss med hodet i hendene. Noen bak meg dytter, og jeg snur meg og ser inn i et snøvlende blikk. I dette sekund er det lite lyst som holder meg igjen her i folkemengden mens vi beveger oss langs det høye gjerdet. Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner til filmen «Children Of Men» av disse jernstolpene; folkemengden av uniformerte individer og vakter som holder det hele i sjakk. Jeg selvutnevner dette umiddelbart til en merkelig tanke fra min egen side, spesielt i et sådans konseptuelt party-øyeblikk. Tenker at det kanskje er fordi jeg så iherdig prøver å absorbere inntrykk og idéer nå som jeg først er her. Jeg er ikke her fordi jeg vil, men fordi alle andre er her og fordi jeg er nysgjerrig. «Vent på meg,» vi prøver å huke oss fast i hverandre, og jeg prøver å huke meg fast i bildene jeg knipser med alle mine sanser. (MER)

«Before Sunset» er en film fra 2004, oppfølgeren til «Before Sunrise» fra 1995. Jesse, en amerikansk skribent, og Celine, en fransk student, møtes på et tog fra Budapest til Wien. De deler en helt spesiell kveld som de aldri skal komme til å glemme. Ni år senere, i «Before Sunset» møtes de igjen da Jesse er i en liten bokhandel i Paris for å snakke om sin nye bok. Det er bare noen få timer til flyet hans går. De har bare noen få timer på å finne ut om de fortsatt er ment for hverandre. Men ting er forandret. Siden sist er Jesse blitt gift og har en fire år gammel sønn. To filmer om hvordan skjebnen kan bite seg fast i mennesker, og hvordan det å dele noe spesielt med en annen person kanskje er det mest magiske vi kan oppleve i livet.

BEFORE SUNRISE
Del 1 - Del 2 - Del 3 - Del 4 - Del 5 - Del 6 - Del 7 - Del 8 - Del 9 - Del 10

BEFORE SUNSET
Del 1 - Del 2 - Del 3 - Del 4 - Del 5 - Del 6 - Del 7 - Del 8

xlinnheidix på Flickr er uten den minste tvil den personen i verden som er mest villig til å disponere polaroidfilm for å avbilde meg (#1). Kurert kameraskrekk? Meget mulig. Dette er bilder fra onsdag, fra den andre siden av kameraet (dvs. fra det andre kameraet …). Tusen takk!

Foto: xlinnheidix (MER)

Jeg har en kommentar angående norsk popmusikk å komme med. Noen av dere vil nok tenke «d’ooooh, gidd å skrive om dét … epic fail», men jeg må bare. Det er viktig.

«The most beautiful thing we can experience is the mysterious. It is the source of all true art and all science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand rapt in awe, is as good as dead: his eyes are closed.» Albert Einstein

Da jeg skulle kjøpe min Macbook Pro, spurte de om jeg ville ha glossy skjerm. Jeg visste ikke helt. Glossy skjerm, hva vil det si? Jeg ble fortalt at glossy skjerm egentlig ikke var noe å anbefale, og at det ville komme mer refleksjoner på de mørke områdene. Den ville bli til et slags speil. Ute i sola ville det for eksempel være plent umulig å se noe som helst. Som om det ikke er vanskelig nok fra før.
Jeg tok rådet. Ikke noe glossy skjerm på meg. Et godt valg.

I går kom Kurt Nilsens andre album på bare få måneder. Denne gangen et countryalbum. Duetten med Willie Nelson skulle finnes på denne platen, og ettersom Kurt er hele klodens verdensidol og hele Norges Kurt, gledet vi oss bare av den grunn, og håpet at duetten for alvor ville sette ham på kartet. Ikke fordi Kurt Nilsen er en så fordømt dyktig låtskriver. For det er han ikke. Eller fordi de foregående platene har vært så bra. For det har de ikke. Alle sangene han lager er stort sett like. Men vi fortsetter å håpe. Iallfall jeg. Jeg begynner å lure på om jeg er den eneste. Og snart gidder ikke jeg heller. (MER)

Det var en gang en mandag 21. april 2008 - og jeg var på trykk i avisen om ungdom og vennskap som reklamerer for Kulturkortet.

Vender du om på forsida finner du … da finner du … *trommevirvel* hva finner du? Jo - allerede DER finner du teksten til Binka! (MER)

Onsdag 17. april. Våren er kommet til Stavanger og Devendra Banhart ønsker den velkommen utenfor Valbergtårnet. Binka er bak kamera og bruker trær og linjer til å fange interessante komposisjoner.

Visste du at den siste vekteren i Valbergtårnet, Tobias Sandstøl, som ble ansatt i 1904 og sluttet i 1922, sies å ha vært opprinnelsen til Thorbjørn Egners Tobias i tårnet i Kardemomme by?

Da dette bildet ble tatt, var det 9 bilder igjen på den nye polaroidfilmen. To dager senere, var det 7. Det betyr at ting skjer, nye bilder blir tatt, og ferske blogginnlegg blir, mens du leser disse ordene, forberedt og utarbeidet.

Soundtrack: Elliott Smith

Det er litt rart. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg liker meg så dårlig på skolen, faglig sett, for egentlig gjør vi jo det jeg liker aller best å gjøre. Forutenom bare det å lære, så holder vi på med medier og det å kommunisere, om retorikk, narratologi og etikk. Det er nesten litt filosofi - noe jeg finner intellektuelt tiltrekkende på en særdeles lidenskapelig måte.

Så det er rart. For på skolen blir disse emnene, tro det eller ei, til noe skikkelig driiiiiiiiiit. Jeg mener det. Driiiiiiit. Jeg er så dritt lei og ingenting jeg lager har mening. Jeg klarer ikke å legge hjertet og sjelen min i noe arbeid lenger, slik jeg gjorde da jeg gikk et år på Noroff Mediegymnas første året på videregående. Hvorfor? Har ikke peeeiling. Nettopp derfor er det kanskje at jeg av og til fortsatt går rundt med Noroff-genseren når jeg vandrer rundt på offentlige Lundehaugen videregående skole, som for å holde håpet oppe i disse tider når jeg bare har fått 3-ere og 4-ere i medieprosjektene mine.

Fortjent kan det gjerne være, jeg skal ikke en gang uttale meg. Det tankevekkende for mitt eget vedkommende, er bare at jeg ikke en gang føler meg såret. Jeg tar det riktignok personlig, slik jeg gjør med alt - men av en eller annen grunn er jeg ikke fornærmet. Jeg føler meg bare snytt for det jeg innerst inne ønsker jeg kunne fått til. Men hvorfor går det ikke? Jeg føler meg en smule irritert over at ingen der borte på skolen er villige til å lære meg teknikker for det å forme og styre kreativitet. Jeg er lei meg for at lærerne har et så tilsynelatende avslappet forhold til det vi driver med, og ingen holder banebrytende forelesninger der de sier: «KREATIVITET! Det er viktig! Dette betyr noe! Det dere produserer har mening, og vi skal hjelpe dere personlig for å nå de målene dere setter dere.» Jeg skulle ønske jeg var omgitt av engasjerte, lidenskapelige - gjerne litt småsprø - men likevel genuint og ekte lidenskapelige mennesker. (MER)

Det er seks dager siden jeg blogget sist, og jeg lurer på om dere lurer på hvordan det står til med meg. Det går opp og ned med både det ene og det andre. Jeg har skrevet nynorsk i fem timer i dag og begynte nesten automatisk å skrive på sidemålet mitt når jeg skulle skrive dette, en skremmende tendens. Jeg gikk tjue minutter før tiden var ute. Det var ganske nervepirrende, men lite overraskende. Jeg er nesten alltid den siste som forlater åstedet på slike skriveprøver. Det er et merkelig konsept det å samles for å skrive, sitte i fem timer og ikke veksle et ord, for så å gå, uten å si noe. Men da Devendra Banhart gikk, listet hun seg bort til meg og spurte om jeg ville ha resten av Feel Good Drinken hennes, noe jeg synes var særdeles hyggelig. Skrivingen gikk bedre med fruktsukker i blodet, helt til jeg flere ganger senere måtte stoppe opp og tenke: Hva er det egentlig jeg skriver om? Hva i alle dager … (MER)

Jeg skal til Øyafestivalen i sommer. Jeg hadde særlig gledet meg til Beirut og Sigur Rós, My Bloody Valentine, Sonic Youth, Beirut, Iron & Wine, Beirut, Lykke Li, Beirut, José Gonzales, Lightspeed Champion, The Sonics, Beirut, Beirut, Beirut … ja, Beirut - helt til det her om dagen dukket opp en beskjed: Beirut kommer ikke likevel. Zach Condon har avlyst sin Europaturné.

Hva nå? Zach Condon, hva tenkte du på? Våknet du bare en morgen og tenkte: Nei - dette føler jeg ikke for? Dette vil jeg ikke? Gjorde du?
Vel, da er jeg ikke bitter. Jeg forstår deg faktisk.

I en personlig uttalelse til Øyafestivalen skriver han at årsakene til kanselleringen skyldes mange grunner, deriblant noen han ikke orker å diskutere. Den siden han derimot deklamerer i sin offisielle uttalelse, er det personlige ansvaret han føler overfor seg selv og de som har hjulpet ham frem dit han er i dag; publikum, medmusikanter, plateselskapet … Zach Condon ønsker at hvert show skal bli så bra som overhodet mulig. Og dette kan, av ulike grunner, ved dette punkt, ikke la seg gjøre. Hva kan vi - som håpefulle publikummere - si til noe sånt?

«For ei fitte,» sier en viss karoline på oyafestivalen.com. Er dét det eneste vi kan si? Å rynke på nesa og tenke «fysj for en slibrig sleiping,» er én ting, men man må jo forstå; slik eventyrlig musikk kan umulig komme fra en allminnelig mann. Og uallminnelige mennesker pleier som regel ikke å være så lette å forstå seg på. Jeg sier ikke jeg vet noe, men jeg prøver iallfall. (MER)

Zach Condon i Pitchfork-intervju:

Pitchfork: So you dropped out of school and went to Europe.
Zach Condon: I dropped out of high school and I tried to go to community college for a little while. I can’t be a student. I always hated that lifestyle. I’d been working in this old frame shop where we’d guild these picture frames. I took the money and ran off to Europe.

(…)

I dropped out of high school, and then I dropped out of a community college in Santa Fe, and then I dropped out of a community college in Albuquerque, and then I dropped out of UNM in Albuquerque.

The Penalty

Like an ancient day and I’m on trial
Let them seize the way, this once was an island
And I could not stay for I believed them
Left for the lights always in season

Impassable night in a crowd of homesick
Fully grown children, you’ll leave the lights
Your family may not wait, Sir, keep on believing
Our parents rue the day, they find us kneeling
Let them think what they may, for they’ve good reason
Left for the lights always in season

Soundtrack: Comeback Kid - Wake The Dead

Jeg er dritgod i innebandy. Jeg løp mot en av de beste gymguttene i klassen, han hadde ballen, og jeg hykket ham elegant med kølla slik at han falt, jeg så at han falt, han ramlet i gulvet, likevel så jeg meg ikke tilbake. Jeg snappet bare opp ballen og styrtet mot mål, hvor jeg sendte inn ballen, og jeg scooret! Jaaaaaaa! Senere, da motspilleren hadde reist seg og ballen igjen var tilbake i spill, hørte jeg en høylytt beskjed fra sidelinja til en spiller på det andre laget: «Pass deg! Binka er rett bak deg!!!» Hvem skulle trodd at slike ord noen gang ville florere i gymsalen?

Vi klarer det vi vil klare, og vil vi score, så scorer vi! Hvis ikke, var det ikke meningen, og det er ikke noe å være lei seg for (jeg bommet også, enkelte ganger fikk jeg ikke en gang tak i ballen, men det er momenter i skyggen av dette glansbildet).

Det jeg mente da jeg sa at «det går ikke an å forandre noen», var ikke slik det kunne høres ut. Det går an å forandre noen, eller noe, eller hva det måtte være. Det er bare det, at denne eneste «noen», er deg selv. Dermed er jeg ingen determinist slik du antydet. Sikkert ikke så rart, for måten jeg sa det på tatt i betraktning, kunne det lett tydes slik, det har jeg full forståelse for. Men da du søkte opp begrepet på Wikipedia og alle teoritermene slo imot meg som piler, glemte jeg plutselig hele min visjon og kunne ikke forsvare den meningen jeg egentlig ville formidle.

En maur kan bli rockestjerne i sitt neste liv. Og en skribent kan bli en ærefryktet innebandyspiller- i samme liv attpåtil. Du kan klare hva du vil. Bare du har tro på det. Bare du virkelig vil. Det er ikke alltid vi kan kontrollere alle disse viljene og lystene og ønskene våre, så om det ikke går, må vi ikke fortvile, men heller gå inn i oss selv på nytt, for der ligger «The Source Of Everything» og «The Science Of Sleep», og et lite fnugg av «Le Fabulex destin d’Amélie Poulain». Og jeg er ingen determinist. Ingen naturalist. Når jeg skriver, maler jeg med ulike pensler med maling i ulike farger- farger som selv kan få lov til å bestemme hvilken farge de vil være, bare de vil det nok.

Hvilken farge vil DU være?