Trøtt Binka på LyseLAN

Soving på bordet, hypersterk kaffe og CS: Jepp, vi er på LAN. Eller kanskje enda mer spesielt - jeg er på LAN. Uten ambisjoner om å knuse de andre i CS, hoppet jeg riktignok rundt der med et stusselig våpen. Noen ganger overrasket jeg også med å ta rotta på dem alle, men da stirret de bare rundt seg med et tomt blikk og fortsatte å hakke på tastaturet…

Sist helg var det LAN på Viking Stadion i Stavanger. Og da lyset senket seg og alle gjorde seg klar for en heidundrende nerdehelg, bredte en saftig kommentar seg over området: - Hvem skrudde av lyset? Jeg trodde dette var et LyseLAN!

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til det ubestridte “local area network”-mysteriet i begynnelsen. Men da noen klassekamerater så gjerne ville ha meg med, ble det til at nysgjerrigheten tok overhånd og det bar i vei til den egentlige fotballstadionen med laptop og sovepose på slep. Jeg tok også med meg en god, myk pute, noe jeg fikk svært god bruk for.

Nettene var nemlig lange, og kulda satte forsåvidt også inn, slik som det heter i musevisa. Og når LANets sovesal var fullstendig overfylt av snorkende dansker, minsket liksom lysten min til å legge seg ned der for å sove. Det jeg derimot oppdagde som et briljant sovested var bordene der vi satt ved. Og skal jeg tro folkene mine, sovnet jeg før hodet mitt landet på puta. Jeg må virkelig ha vært trøtt… Men så er det jo sånn at man skal sove minst mulig på LAN. Og på akkurat den delen var jeg nok rett under seierspallen. Jeg sov i hvertfall ikke da de andre sov. I morgentimene var det nemlig temmelig tomt i rekkene hvor jeg nettopp hadde våknet fra min hodet-på-bordet-soving og satt å lurte på hvor resten av befolkningen hadde gjort av seg.

Men luringene var riktignok våkne i ny og ne også. Og da gikk turen ofte til Matvarehuset Ultra noen etasjer under oss hvor de har et imponerende stort utvalg med ketchup. Det var også en morgen der vi fikk øye på en dansende banan i fruktavdelingen der. Da måtte vi virkelig klø oss i håret og lure på om vi sov ennå. Men det gjorde vi ikke. Bananen var der - og det var vi også! (Tror vi)

Uansett: Som en av de få jentene som svinset rundt i gangene på LyseLAN, fant jeg etter hvert en praktisk fordel ved akkurat det; jentetoalettet var totalt utrafikkert. Noen ganger begynte jeg faktisk å lure på om jeg var den eneste som brukte det på hele LANet. Jeg traff nemig aldri noen der! Ganske bra egentlig, for jeg liker ikke å treffe folk på do.

Men nok dosnakk.

Mitt første LAN ble viet til oppsiktsvekkende lite datasitting og mye vandring mellom datarekkene. Jeg var til stede under byggingen av et veldig kult kabinett med fancy vifte og neonlys. Og jeg gikk selvsagt ikke glipp av den spennende armheving-konkurransen hvor deltagerne ble så ivrige at premien nærmest ble ubetydelig.

Binka på LAN var med andre ord en revolusjonerende oppdagelse. Jeg fant ut at man ikke trenger å ha særlig med ferdigheter for å ikke fremstå som en totalt koko inntrenger, men at man bare kan sitte og slappe av, ta seg en cola, og i det minste late som man eier folk i CS. Skal jeg gjenta suksessen, blir det nok ikke før jeg har spart opp en diger dose med søvn. Men tross en totalt utslått Binka sist søndag, ga dette meg et underholdende innblikk i noe jeg ikke pleier å være borti til vanlig.

Når det gjelder CS-skillsene mine, kan de bare gå oppover etter dette. Absolutt lovende.

- Jeg kan fly!, sier Daniel.

Ole og Steffen: - Se, PC!

(Foto: Daniel Åkerblom/Binka)