Bare Bea

Det finnes en fransk film som heter “Den Fabelaktige Amelie fra Montmartre“, og den handler om meg. Definitivt. Ja, ikke tro jeg er helt ruskende gal nå. Men jeg ble faktisk helt lamslått da jeg kunne kjenne seg så skummelt godt igjen i en flott film som den der. Nesten som om jeg ikke er så fremmed for hjernene bak den filmen som de er for meg.

Og som om det ikke skulle være nok, viser det seg nå at “Amelie” ikke er den eneste filmen som jeg føler noen personlige relasjoner til. Så hvis det er sånn det skal fortsette, kan alle vi Binka-ene snart starte en egen intern klan på bakgrunn av vår merksnodige samhørighet.

Da er det bare et ørlite teit problem som står i veien. Alle de som jeg føler jeg har noe til felles med er oppdiktede personligheter i filmer. Kanskje jeg også er en oppdiktet jente i en film da? Eller kanskje jeg bare lever litt for mye i en drømmeverden.

Men hvilken film er egentlig denne “andre filmen” som jeg nevnte at jeg ser meg selv i? Jo, det skal jeg jammen fortelle deg. I dag lånte jeg “Bare Bea” på biblioteket. En norsk film som jeg har hørt vanvittig mye om men som jeg ennå ikke har sett. Det pleier å være sånn med meg. Jeg ser ikke omtalte filmer før de har fått noen år på baken og står som slitte dvd-er i hylla på biblioteket og vifter med vaskeseddelen sin. Men nå kan altså Bare Bea strykes fra listen over filmer jeg gjerne vil se, og føyes til på listen over filmer der jeg har en dobbeltgjenger (ja, faktisk - og ikke le sitt der og le, du…).

Vel, jeg er nok ikke fullt så lik Bea som jeg er Amelie fra Montmartre. Men jeg og Bea har likevel et likt utgangspunkt: Vi er 16 år og vi liker å skrive. Rettere sagt. Vi MÅ skrive! “Ellers eksploderer jeg!”, som Bea ville sagt det. Ja, jeg kjenner til den der du, Bea…

Men Bare Beas ledende handling er nok noe ganske annet enn skriving. Det handler nemlig aller mest om det å være først ut med saker og ting (du vet… ja…) og bringe detaljer om det til venninnegjengen sin dagen derpå. Da er det naturligvis skikkelig ille å være sist ut. Og det er Bink..Nei, jeg mener Bea! Det er Bea.

Men så begynner dobbeltgjenger-teorien min å slå sprekker. Du skjønner, det viser seg at Bea MULIGENS er hakket mer desperat enn meg på akkurat det området. Filmens hovedperson utvikler seg nemlig til å bli en slags ungdomsfrustrert psycho-Binka som handler først og tenker etterpå. Noe som oftest viser seg å være veldig lite smart. Heldigvis går dette også opp for Bea.

Men så lenge hormonene har kontrollen over den 16 år gamle jenta får vi pinlige scener i fleng og et skikkelig fargesprakende innblikk i hvordan livet i verste fall kan utspille seg for merkelige Bea. Det er ikke nødvendigvis realitet dette her, så husk på det. Men for en vanvittig film dette er! Vanvittig bra, altså. Men også bare helt vanvittig…