Jakten på den perfekte kulepenn

Da jakten på den perfekte notatbok er over (Moleskine), fortsetter jeg min omhyggelige leting etter den optimale kulepenn.

Som MacGyver ville jaktet på en farlig forbryter, spretter jeg omkring og leter minst like nøyaktig etter det perfekte skriveredeskap. En penn, en venn, og i det hele tatt en trofast gjenstand som folk nå til dags dessverre har en tendens til å ta alt for lett på. De glemmer kompisen sin igjen på skrivepulten til annen kompis, en menneskelig kompis - som igjen glemmer å levere den såkalt “ikke så veldig viktige gjenstanden” tilbake igjen. Eller så roter de den bare simpelthen søkk bort! Forduftet i atmosfæren! Av den enkle grunn at “det var jo bare en kulepenn, feil og mangler hadde den, og man kan jo alltids skaffe seg en ny en”.

Nei!, sier jeg. Jeg vil ikke være sånn. Jeg vil ikke ha en slik kulepenn. For jeg vil ha en spesiell kulepenn. En kulepenn som skriver helt utmerket og som jeg alltid har tilgjengelig. Likevel kunne jeg svært gjerne tenkt meg en rimelig penn. Men samtidig måtte selv et billig skriveverktøy som dét fungere så bra at jeg aldri ville streifes av tanken om å skaffe meg en ny, identisk en, dersom et mulig tap av kulepennen skulle forekomme.

Hvis det likevel skulle skje at jeg mistet denne billige, men likevel fullt kompatible og svært sjelfulle pennen, måtte jeg på en annen side klare å distansere meg fra tapet og da klare å kunne erstatte den med et identisk eksemplar. Det ville også være viktig å kunne ha en annen penn i tillegg for variasjonens skyld. Det er tross alt bare en penn, og jeg måtte ha passet på å ikke la pennegalskapen slå inn dørene i hodet mitt og storme inn i hjernens kontrollsenter for å sette ting på… hodet. Det jeg også hadde vært nødt til var å kunne la folk som ikke har noen penn få låne pennen min av og til - med en garanti på at de skal behandle den med omsorgsfull omhu, såklart.

Men kjære folkens, nå skal jeg slutte å ta sorgene om kulepenntap og mulig dårlig pennebehandling på forskudd og heller fokusere på letingen, funnet og alt det som var der imellom.

For det som nemlig er ren skjær fakta, er at jeg har lett etter den perfekte kulepenn, og jeg har funnet den. Den heter Pilot G-2. Og den er blå.

For å først og fremst ta en kjekk, liten avsporing, noe som jeg er så forferdelig flink til, kan jeg fortelle dere at valget av akkurat en blå Pilot G-2-penn så definitivt ikke var tilfeldig. Jeg foretrekker nemlig aller helst å skrive kun med blå kulepenner. Dette fant jeg for første gang ut av i novellen “Blå strek” hvor jeg beskrev skjønnheten jeg ser i blå streker. Her nevnte jeg såvidt også hvor viktig det er å ta vare på de blå kulepennene nå som de svarte for fullt synes å ta beslag på pennemarkedet. Litt… rart, tenker du. Men hvis man grubler lenge nok på det, er det en del genialitet i det likevel.

Blå minner meg om himmelen, om vann, om luft og kort sagt alt det som er godt og livsnødvendig. Det er likevel ikke dermed sagt at en blå Pilot G-2-penn er livsnødvendig, men den kan absolutt være god å ha i uttrykksfulle stunder.

Blåfargen som er nevnt, er jo selvsagt ikke unik hos kulepenner, men bortsett fra denne ønskede detaljen har jeg også merket meg et par andre hyggelige detaljer med Pilot G-2-pennen som kan være ganske praktiske å kunne få med seg.

Jeg tenker nå på tykkelsen og blekket, og denne gode kombinasjonen som får de blå kulepennstrekene til å plassere seg der de blir bedt om. Blekker sklir ikke utover i et eneste stort søl, men spaserer perfekt ut i moderate mengder. Det er jo sånn det skal være! Ikke sant? Men upraktisk nok er det et hav av kulepenner der ute som spytter blekket ut i en eneste stor klyse og gjør skrivelivet flekkete og ulykkelig.

Sånt griseri får du heldigvis ikke med Pilot G-2, hvor samtidig også problemet med utgnidd blekk er blitt satt en stopper for.

Og jeg vet hva jeg snakker om. Før funnet av den ultimate kulepennen (Pilot G-2, vet du…) hadde jeg nemlig testet ut mangt en blekkspytter. Tunge penner også, som er et slit å få taket på. Til og med helt mikroskopisk tynne penner som både forsvinner i hånden og lager skarpe, usympatiske hull i papiret når man skriver med dem! Sistnevnte er fin når når det kommer til å skrive tydelige, nøyaktige bokstaver og få plass til små notater mellom linjene, men videre kreves det et eller annet for å bli så balansert som Pilot G-2s 05-versjon. Den er nemlig designet for å skrive med! Noe man skulle tro alle penner var. Men den gang ei.

Pilot G-2 er oppsummerende sagt en ganske alminnelig penn. Den er sånn som alle penner burde være. Den er god å holde, skriver pent og lager ikke et søl av blekk slik som sine naboer i pennebutikken. Den er nemlig en fullverdig penn! Eller som de sier på tannpastareklamen; en fullverdig tannpasta!