Fobi mot å snakke i telefonen
Har du sett reklamen for Telenor der de presenterer ulike abonnementtyper? Abonnement for folk som vil ha kontroll, abonnement folk som ringer mye, og abonnement for oss som er helt motsatt, vi som kjenner frysninger nedover ryggen når telefonen avspiller ringelyden helt av seg selv. Grøss… Virkelig, virkelig veldig grøss…
Jeg er litt sånn skvetten når det gjelder telefoner. Men det var først da vi hadde om fobier i psykologi på skolen at jeg innså at min skavanke muligens kan måle seg på lik linje med den kjente fobien til de som hyler falsett når de ser en slange åle seg forbi.
Jeg er nemlig ikke så skvetten når det gjelder slanger. Såklart, jeg klarer meg helt fint uten daglig kontakt med en, men hvis jeg måtte velge mellom å gi en slange en klem, og å ta en telefonsamtale, så ville jeg definitivt gått for førstnevnte.
Som dere sikkert allerede vet, føler jeg meg utrolig komfortabel med å uttrykke meg skriftlig. Jeg er også veldig glad i å snakke. Men da må jeg først forsikre meg om at det vil være mulig å kunne avgi og motta øyenkontakt og kroppspråk til og fra tilhøreren. I telefonen imidlertid, er det et slags filter som stenger alt dette ute som en sil, og alt man sitter igjen med er en halvforvrengt, nifs stemme som nesten virker som den er fra det hensidige. “Hallooo?…”
I disse hi-tech-tidene blomstrer kommunikasjonssystemet Skype, programmet som muliggjør muntlig kommunikasjon i mikrofon over nettet. I tillegg kan man filme seg selv med et webcam for å prøve å få med seg litt av disse ubeskrivelige mellommenneskelige øyenkontakt-greiene som jeg nevnte nå nettopp. Ja, dét må da være noe for deg, Binka? Jeg tror du er gal. Webcam er et trollsk, enøyd monster med et strengt, strengt blikk. å snakke til en mikrofon i tillegg blir litt for mye for meg.
Det er greit nok å ringe til moren sin og spørre hva man skal ha til middag. Men det stopper der. Der går streken. Der gidder jeg ikke mer!, tenker jeg. Nei, men det går nok dessverre ikke an å tenke sånn på denne planeten.
“Legg ved telefonnummeret ditt slik at vi kan nå deg”, står det i jobbannonsen. “Gulp”, tenker Binka og leter frem mobilnummeret sitt som hun selvfølgelig ikke kan utenat og skriver det skjelvende inn på tastaturet.
“Ring ham og spør”, er også en strofe som dukker oftere en før, i sammenhenger der man skal være stor, flink jente og gjøre ting som alle normale folk gjør: Snakke i telefonen.
Men så tenker jeg; Kanskje jeg ikke er en normal person? Kanskje “Normal people scare me”-buttonen min ikke er så uhyre humoristisk som jeg mente den skulle være, men heller skremmende nøyaktig basert på ren fakta? Èn ting jeg iallfall burde hatt, er en button med et røyking forbudt-skilt hvor den påtente sigaretten er byttet ut med en telefon. Noen som kan skaffe meg en slik? Dere vet hvordan dere skal få tak i meg…
… ikke ved å ringe, altså.