Neivel, da!

Før jeg gikk avsted til Platekompaniets jobbintervju på mandag, tok jeg med meg iPod og optimisme. Og så bar det avsted.

På veien funderte jeg over hvor mye avslag jeg ville få på platene nå. Ja, jeg hadde virkelig tatt med meg massevis av optimisme. Ikke overlegenhet, altså; for jeg hadde hørt at denne jobben er en jobb mange vil ha, og som i tillegg er svært vanskelig å få. Så istedet var jeg bare skikkelig lykkelig av å ha blitt invitert på intervju.

I den smale gangen på Hotell Atlantic var det en lang, lang klynge av ungdommer som sto og ventet. Jeg så tydelig på de forventningsfulle ansiktene deres at de ventet på noe. Forventningsfulle, ventende ungdommer har jeg nemlig sett på TV. På Idol. Disse rabbagastene foran meg så tilmærmelsesvis ganske liknende ut.

Men de var jo så mange, jo… Skulle alle intervjues på en gang? Hva? Hva er dette for et slags snålt opplegg?

Plutselig kom en skummel (Ikke i utgangspunktet, men omstendighetene tatt i betraktning) dame i dørsprekken og ba oss ventende, forventningfulle ungdommer stige inn.

Vi satt i rekker som i et tradisjonelt klasserom. Foran hver enkelt lå et tykt hefte og en Hotell Atlantic-penn.

Og værsågod, dere kan starte nå.

Jeg skrev navnet mitt. Det var lett. Så kom nymoderne pop som jeg har fått presset inn i hjernen med teskje ved hjelp av Svisj, The Voice og MTV. Det var også litt lett, helt til hip-hop-spørsmålene snek seg innpå, sakte men sikkert. Det var litt verre, ja.

Paris Hilton-spørsmål var der óg. “Hva heter den første singelen til Paris Hilton?”. Jeg svarte “Blind Stars” og følte meg veldig lettet over å ha klart å huske navnet på selveste Ms. Bimbos hit. Men gjorde jeg egentlig det? Nei. Egentlig så skulle det stå “Stars Are Blind”. Huff!

Metallica fikk jeg goså spørsmål om. Det kan du vel tenke deg hvordan gikk. Ser jeg ut som en person som vet noe om Metallica? Stemmer. Jeg gjør ikke det heller. Derfor gikk den delen samt spørsmålene om satanistbandet Satyricon så godt som rett i vasken før det virkelig var klart for høydepunktet av Binkas manglende kunnskap: FILMDELEN.

Jeg ser lite film. Og når jeg først gjør det er det stort sett for det sosiale samværets skyld. Jeg liker Den Fabelaktige Amelie Fra Montmartre, da. Men le gjerne av meg når jeg forteller deg at jeg ikke aner hva regissøren heter. Det må jeg isåfall sjekke på nettet.

å se film gjør meg rastløs. Når jeg er på kino enten kjeder jeg meg, studerer formen på popcornene eller snur meg for å se alles ansikter i mørket.

På skolen er jeg også forholdsvis elendig i film. Individualisten i meg vil liksom ikke sette på godfølelsen i all samarbeidstvangen og den umenneskelige planleggingen.

Skuespillerne i verdenseliten kjenner jeg riktignok fjesene på. Men i mitt hode har de ingen navn. Det var likevel noe jeg visste svaret på i testens filmseksjon! Og det var et spørsmål om hvem som spite hovedrollene i “Walk the Line”.

Det som var den aller største årsaken til at hukommelsen min ville samarbeide på dette ene spørsmålet var at filmen er basert på livet til vår alles kjente og kjære Johnny Cash. Musikkrelatert altså; og Binka er i slaget med det samme. Svaret var forresten Joaquin Phoenix og Reese Witherspoon. Jeg burde nesten fått jobben pluss et saftig lønnspålegg med det samme bare for å klare å bære med meg sånne vanskelige navn inni hodet mitt!

Men neida. Platekompaniet hadde ikke lyst på noen Binka bak disken. Kanskje like greit, for om noen kunder hadde kommet bort til meg og stilt et vanskelig filmspørsmål ville jeg helt sikkert bare stått der som en gjøk og sagt “oi”.

Jeg kunne jo ha anbefalt Den Fabelaktige Amelie Fra Montmartre til alle som spurte om noe rart, og fått det til sånn at brede filmkunnskaper ikke er bra for hjertet.

Men fra spøk til alvor: Platekompaniet søker nok heller bredspekkende musikk- og filmeksperter fremfor en halvdistré musikkskribent som meg. Det er litt trist. Men om jeg legger meg i hardtrening, klarer jeg kanskje å oppnå en pen, filmmusikalsk nerdestatus til neste gang de søker folk.

Da skal jeg gi dem bakoversveis!