26/03-99 - 22/09-06
Skriving er den beste medisinen mot alt, nesten. Men til syvende og sist er det en tvilsom labyrint å sjangle seg rundt i. På fredag kom det til syvende og sist for en helt spesiell personlighet i livet mitt. For Snurre.
Min kjære, lille, langørede bestevenn. Vi snakket ikke sammen, og vi var ikke en gang av samme art. Men Snurre var likevel den klumpen i universet jeg alltid har visst jeg skulle få det tungt foruten. Jeg sjangler nå rundt i den tvilsomme labyrinten for å skrive siste kapittel om et kaninhjerte som hadde så mye mer enn en forkjærlighet for pærer.
Jeg husker da jeg møtte Snurre for aller første gang. Det var våren 99. Det var akkurat passe varmt, og akkurat passe kaldt. Den perfekte dag. Jeg var ti og skulle endelig få kanin. Mine ansvarlige egenskaper skulle settes til verks, men det var ikke noe problem i det hele tatt. Det første problemet skulle vel heller komme sammen med sorgen sju år senere, men selv ikke den dag i dag er det så mye som et negativt avsnitt å se tilbake på med livet til kaninen Snurre. Foruten det at det nå er slutt.
Nå som jeg er på full fart mot å bli en gammel og klok voksen person, er det ikke lenger barndommen jeg sitter oppi; det er den jeg ser tilbake på. Noen husker glansbilder og paradishopping fra sin. - Da de fikk søsken, eller da de oppdaget at de var et søsken. Jeg husker ikke noe sånt. Men jeg husker Snurre.
Snurre var Gleden i egen figur. Jeg har grublet i noen dager nå og funnet ut at det er nettopp dette jeg husker aller best. Jeg husker når han løp rundt i gresset og spratt rett opp i luften nå og da av ren og skjær glede!
Det er naturlig at kaniner hopper. Men Snurre fløy. Det var sånn at man ble helt varm i hele seg av å se den lykkelige kaninen bekymringsløst hoppe så livsgnistrende opp i luften, slik vi alle kanskje burde gjort. Foruten å hoppe og grave i hagen, var Snurre alltid fryktløs og fordømte aldri noen; verken mennesker, fugler, katter eller hunder. Snurre var vant til godt stell og mye omsorg. Derfor så han på alle som godhjertede sjeler. Eller kanskje han egentlig bare så det som virkelig er innerst inne i oss alle.
Men selv om Snurre var fryktløs og lykkelig, kom det en ettermiddag der han ikke ville ha kontakt med meg i det hele tatt. Han bare løp inn i det innerste rommet i buret sitt og forble der, selv om jeg viftet fristende med noen velsmakende brødskalker som han bestandig pleide snappe til seg og gnage på av gledens lyst. Men ikke i dag. Snurre satt bare og lurte inni hullet sitt. Han pustet, men ville ha fred.
Neste dag var det virkelig fred som lå over synet som møtte meg.
Jeg kommer til å savne deg, Snurre.
Dagen i dag hadde vært Snurres 7 1/2-årsdag.