Pianisten

Jeg har fått jobb! Eller, altså, på en måte. Det hele startet for noen uker siden da et lokalt gamlehjem ringte meg og spurte om jeg hadde lyst til å spille piano hos dem. De ønsket pianomusikken min en gang i uka, og jeg skulle få betaling. Betaling! Så kult! Jeg takket ja på flekken.

Men vent nå litt! Spiller DU piano, Binka? Javisst gjør jeg det! Og det er faktisk ikke rent lite heller. I hele 10 år har jeg klimpret på pianotangentene. Ikke akkurat helt med mål og mening, og ikke akkurat med en voldsom intens og ambisiøs øvningsfrekvens, men jeg har da gått på musikkskolen, leser noter og er i stand til å spille litt av hvert - fra klassisk til poprock og rytmisk latinomusikk (faktisk).

Men så ble det ikke så veldig spennende med organiserte aktiviteter som pianotimer lengre. Og jeg sluttet. Etter 10 hele år! Jeg hadde lært mye på den tiden, og jeg fortsatte riktignok med å spille hjemme for meg selv, men det ble ikke helt det samme. Nå var jo spillingen helt fullstendig uten mål og mening! Ingen konserter eller publikum eller ambisjoner eller forventninger. Da var det at telefonen ringte, og piano-Binka fikk en ny renessanse.

Nå har jeg vært på gamlehjemmet et par ganger og mottatt min lille, ukentlige 200-lapp. Faktisk fire ganger om jeg ikke tar helt feil. Hver gang jeg er der, spiller jeg til sammen i en og en halv time fordelt på tre forskjellige avdelinger.

Men først må jeg ankomme. Og når jeg gjør det, må jeg trykke på en knapp utenfor. Så er det noen som sier “hallooooo?” inni en boks på veggen (nifst) og jeg må si hvem jeg er og hva jeg vil. Så sier stemmen “åjaaaaa, det er deg, ja” og dørene glir opp og jeg tripper inn i labyrinten av identiske avdelinger og rom og rynkete mennesker og kjøkken med en svær bunke med noter under armen.

Jeg sier heihei og hallo til de som titter på meg og lurer på hvem jeg er for en. “Oi, så ren du er…”, sier en gammel dame og jeg ser litt forskrekket på henne før jeg humrer forlegent. Så legger jeg bunken oppå piano nummer én, trekker ut pianokrakken og åpner den der klaffen over tangentene. Så setter jeg meg ned - og da er vi igang.

Den første gangen jeg spilte på gamlehjemmet, startet jeg med noen klassiske truddelutter som jeg hadde lært på musikkskolen. Pen musikk, balsam for sjelen. Men likevel var det en gang en tannløs munn i en lenestol bakerst i kroken som snøvlet “nei, nå må du slutte!”, og jeg ble direkte paff og lei meg der jeg satt. Jeg visste ikke hva det neste ville bli. En tomat i nakken? En stav i skallen? En rullator over fingertuppene?

Klump i halsen, jeg likte ikke dette. Jeg ville hjem til dataen, til tastaturet. Tangenter er ikke gøy. Pianistyrket er hardt, altså! Men så, jammen meg, helt ut av det grå, viste det seg at de modne publikummerne ikke hatet meg likevel. Ihvertfall ikke alle sammen. En stemme fra den andre siden av rommet nærmest trallet strofer som “Ååå, så fiiiint! Ååå, så flink du er! Spill mer!”.

Å, hå? He!, tenkte jeg like oppmuntret som forvirret, og jeg følte meg som tidenes mest kontroversielle Idol-deltaker som ikke bare hadde fire, men nærmere tjue dommere i ryggen. Men egentlig, så var de fleste bare tause. Lurer på hva de mente. Om de mente noe i det hele tatt. Aller mest håper jeg at de verken mente eller tenkte. Bare slappet av og hygget seg.

Men etterhvert fikk jeg greie på at mange av de gamle ikke bare vil være tause tilhørere. De vil synge med! De vil høre de gode, gamle, norske folkesangene som minner dem om da de var unge og fremadstormende. Men jeg kan jo ikke slike sanger. Min generasjon kan ikke slike sanger. Det er alldeles tragisk. Men sånn har det blitt, og det er jo ingen unnskyldning. Så den helga gikk turen til biblioteket hvor jeg fant den perfekte noteboken. DaCapo sangbok, sto det på forsiden. Og over var det et bilde av Vidar Lohn-Arnesen og hun der dama. Jeg gikk til skranken med den, og bibliotikaren mumlet “DaCapo, ja…”. Det var flaut som bare det, men boken var i havn, og jeg begynte å terpe, lære og telle noter og pausetegn i musikken fra fortiden.

Til nå har jeg lært meg sanger som “Hvem kan segla foruten vind”, “Jeg venter på deg til du kommer”, “Teddyen min” og “Hvem kan sova bort sumarnatten”. Dette tilskuddet ville nok gjøre susen på pianorepertoiret mitt, ja!, tenkte jeg. Men ville det egentlig det? Sånn i praksis?

Jeg dukket opp på gamlehjemmet til fast tid neste gang for teste det ut. Spille de nyinnøvde sangene for første gang. Og det gikk så bra! Fra første tone begynte mange å synge med. “Hvem kan segla foruten vind” var særlig en slager, og jeg tok den om og om igjen så lenge det var stemmer igjen som hadde lyst til å nynne med.

Nynne, ja. Ikke synge. For fra de aller flestes tørre lepper kom det ikke noe mer komplisert enn “lalalalala”. Men det var greit. Det var fint. Det var rørende. Og det var et stort og varmt øyeblikk. Jeg gløttet på den gamle damen som satt i stolen rett ved pianoet, og hun smilte som en sol! Jeg kunne nesten ikke tro hva jeg var i stand til. Jeg klarte å minne de gamle på sanger fra fortiden. Sanger som fikk dem til å smile som soler! Jeg følte meg nesten som U2 på en fullstappet stadionkonsert hvor tusner av lunger synger med på “One”. Selv om jeg bare satt inni et lite gamlehjem. Det er rart hva musikk kan gjøre med en.

“Nei, nå tror jeg nesten at jeg må felle en liten tåre”, sa en pratsom gubbe fra sofaen. Det var på tide å rusle videre til piano nummer to.

“Skal du spille piano nå?”, spurte en gammel dame. “Jepp”, svarte jeg og la notene oppå pianoet ved siden av den hvite porselenshunden, drog ut krakken og løftet på tangentklaffen. Og så var det på’n igjen!

En beboer rullet rundt på gulvet med rullatoren sin idet jeg spillte “Teddyen min”, klappt i hendene og gliste fra øre til øre. Så spiller jeg den romantiske kjærlighetsballaden “Hvem kan segla foruten vind”, og en følelsesladd røst sniker seg inn i mitt venstre øre. Etter noen runder med den i klaveret, blar jeg videre i boka, da damen med den fineste sangstemmen på hele gamlehjemmet sier til meg så takknemlig, så takknemlig;

“takk skal du ha, tusen takk skal du ha!”.