En liten tur innom 80-tallet

For noen uker siden var jeg en liten tur innom 80-tallet. Umulig, sier du? Javisst er det umulig! Men så ble det gjort et lite unntak. Mannen som elsket Yngve. Jepp, det er visst ingenting som er helt umulig lengre.

I tillegg har jeg blitt filmstjerne! Jadda! Holywood neste - jeg er på vei mot stjernene! Vil du ha autografen? Eller… altså. Jeg har egentlig bare vært med i en liten film da. Én liten film. Foreløpig! Eh… vel… okei, rollen var ikke så veldig stor… Om jeg skal være helt ærlig… så… faktisk… ja… altså… vel… Den var egentlig ganske liten. OKEY, okey, jeg gir meg. Jeg har bare vært statist. Statist! En ubetalt, utalentfull skuespiller som sitter på gulvet og spiser lapskaus med en plastikkskje. Det var meg på filmsettet, det.

Men selv om jeg dristet meg til å innlede dette kåseriet med en kraftig overdrivelse bare sånn FOR Å FANGE OPPMERKSOMHETEN DIN, er det slettes ingen overdrivelse at jeg har vært en liten tur innom 80-tallet. Jeg VAR virkelig på 80-tallet den dagen i 2007. Jeg har reist i tid! Jeg har reist i tid! På en måte. Jaja, det som iallfall er sikkert, er at tiden jeg reiste til faktisk er en tid som jeg egentlig ikke har noe særlig sansen for…

Nei, for egentlig så liker jeg ikke 80-tallet så godt. Jeg liker ikke musikken eller klisset eller håret som skal stå rett til værs, jeg liker ikke AC/DC eller I was made for loving you baby, jeg liker ikke postmodernismen, og jeg liker ikke det at foreldregenerasjonen har skitne minner fra dette tiåret da de boltret seg i vill utfoldelse. Det er kvalmt. Jeg synes 80-tallet er ekkelt.

Men han der stavangerforfatteren Tore Renberg har skrevet om livet på 80-tallet, han. Og i disse dager foregår innspillingen av stavangerfilmen basert på stavangerboka hans som heter “Mannen som elsket Yngve”. Der foregår handlingen på slutten av 80-tallet - i Stavanger.

For lenge siden søkte de etter skuespillere, faktisk med plakater og flyers som relevant nok jeg - kåsøren selv - lagde i fjor, for stavangerfilmselskapet Norlys, da jeg gikk på Noroff Mediegymnas i - stemmer det - Stavanger. Han der stavangerskuespilleren fra “Fritt Vilt” fikk hovedrollen. Men da de fant ut at de trengte litt ekstra rabbalder fra noen stavangerungdommer til, slapp de inn alle som ville være statister til å være med på en scene som skulle forestille en ekte 80-talls-rockekonsert på Folken. Og da kom det mange gale, pr-kåte ungdommer da! Ja, det må jeg si. Da kom det til og med noen fra Sandnes!

Så der satt vi. Siddisene, sandneserne, hårspray og uendelig mye med tid, både ventetid og 80-tallstid; det var der alt sammen, stappet inn i Folkets Hus i - hvor tror du? Stavanger! Det var litt av et syn. Det var nesten sånn at jeg syntes det var litt greit å ha de moteriktige, firkantede solbrillene på nesa mi. Og mens jeg satt der og lurte på om jeg så litt teit ut, var det enda en tanke som streifet meg; Hva om det gikk an å forandre hele verden hvis alle bare kledde seg ut? Hva om 80-årene hadde kommet tilbake hvis man bare sørget for at alle mennesker i alle verdenshjørner innstilte seg på 80-tallet, skrudde “Forelska i lærer’n” på full guffe og trakk de utvaskede dongribuksene sine langt opp i skrittet? Hadde 80-tallet kommet tilbake da? Ja, det vil jeg tro. Det kunne nok blitt en skikkelig tidsmaskin, det! Men problemet er jo hvordan man skulle fått folk til å samarbeide. Kanskje en svenske med mikrofon er svaret?
Du skjønte ikke hva jeg mente med det? Jo, altså - nå skal du høre.

Synet av 80-tallsungdom som egentlig bare hadde opplevd 80-tallet fra en barnevogn, var slående, og den svulmende mengden med tid som var der den dagen på filmsettet - tid i allslags forstand egentlig - var så sprayende storslått at jeg nesten gikk helt av hengslene. Vel, vel, nå var jeg jo heller ikke helt meg selv den dagen etter all denne svimlende hårsprayen som de der innleide stylistene overhodet ikke sparte på. PSJJJJJJJJJJJJJJ, sa det i Folkets Hus i Stavanger den dagen. Stedet var bombardert av fredløse ungdommer med ugredd hår og neonfarger. Ikke et hårstrå lå flatt. Ikke ett.

Men sånn skulle det jo være. Og snart sto vi foran scenen på Folken og følte oss skikkelig kule. Jeg var beskjeden og stilte meg litt i bakgrunnen. Eller, jeg havnet der, tilfeldig, i alt folkehavet. Men egentlig så visste jeg ikke helt hvor jeg sto, solbrillene var jo så mørke, men samtidig så ekstremt kule at jeg jeg bare måtte ha dem på. Av og til tippet jeg dem ned på nesa for å se hva som skjedde på scenen. Og akkurat nå sto hun kostymeansvarlige og speidet ut over 80-talls-publikummerne ved siden av kameramannen som tittet ut på folkehavet gjennom linsa si.

Jeg tittet rundt meg jeg også. Helt utrolig hvor skemmende det var. Var jeg meg? Allerede? Ennå? Egentlig eksisterer jeg ikke enda. Ja, for vi er jo i 1989 nå, men jeg ble født i 1989, og egentlig skulle jeg ha spist babymat eller blitt skiftet bleie på akkurat nå eller… “Du, der, kan du komme frem og stå her?”. Jeg dyttet solbrillene frem på nesa og myste opp mot damen på scenen. Hun snakket til meg! Tror jeg. Men jeg tillot meg ikke å tenke, og bykset bare frem i gledesrus over å se karrieren som 80-talls-skuespiller foran meg, selv om jeg likevel skulle være 17 år i 2007! Dette var helt merkelig. Helt, helt, rart. Oi, oi, oi. Alt for mye hårspray. Det begynte nesten å gå rundt for meg. Ja, huff. Jeg kjente etter på det stivsprayede håret og solbrillene. Alt lå som det skulle. Ja, det var jo det som var det viktigste.

Ja, ja. Og jeg snakker om at JEG var litt rar etter den hemningsløse sprayingen. Du skulle bare ha sett røykerne! I tillegg til å bli sprayet fikk de nemlig - og hold deg fast; gratis sigaretter! Gratis sigaretter til svake ungdommer. Hva, spør jeg, hva var det som gikk av produsentene som delte dem ut?

Det var den svenske representanten i filmcrewet, han som visstnok hadde fått ansvaret for å organisere publikumshoiingen og -skrikingen til oss statister, som kom med den delte gledesnyheten. Og han organiserte han, som bare det, fra scenen, inn i en mikrofon, og plutselig kom han med en tydelig åpenbaring. Jeg hørte mange glade hyl da han uttalte de to ordene. GRATIS SIGARETTER.

Men hvorfor? Hvorfor skulle de ha det? Har du noe gratis til meg også, du, svenske? Har du? Jeg tenkte, men jeg ropte ikke, for han hadde sikkert ikke hørt meg likevel. Og mens jeg sto der, på første rad, og grublet på dette her bak de fantastiske solbrillene jeg hadde fått tak i, kom jeg etterhvert frem til at filmprodusentene sikkert driter langt i ungdommens helsefremtid. Alt de vil, er jo å lage bra film. Og siden det liksom var 1989 nå - og 80-talls-menneskene på det virkelige 80-tallet røykte som skorsteiner, selv på innendørskonserter, som for eksempel på Folken - var det jo klart at vi måtte ha noe røyk blant oss vi også. Altså, bare fra de som allerede er vant med sånn, da - sånn, det å røyke. Ingen ble tvunget. Nei, nei. Svensken var kanskje svensk, men han var ikke fæl! Han ville bare lage bra 80-tallsfilm. Og vi skulle jo ikke være noen dårligere 80-talls-mennesker enn de som levde på 80-tallet. Vi lever jo på 80-tallet vi også! Det er jo 1989 nå! 1989, hører du?! 1989!

Oi… Nei, det glemte jeg, vi bare latet som…