Elisabeth med de åtte koppene

Binka svinger høyt med pennen, sverdet sitt, idet hun galopperer nedover Elefantzonen på en elefant, klamrer seg fast i elefantøretuppen med den andre hånda og roper til leserne på fortauskafeen:
- Iiiihaaa!

Leserne, som sitter med bøyde hoder, hver for seg, alene, ved hvert sitt lille, runde bord, løfter ikke en gang blikkene fra ordene når de skal ta nye slurker fra kaffekoppene sine. En svak larm av klinkelyder hviller over området, det lille tegnet til liv som kommer fra tefatene idet kopper heises opp og settes ned igjen, man hører det skremmende godt, for ingen snakker, alle bare leser. Da Binka farer forbi, er det bare Fie, Elisabeth, Astrid og Ole Martin som spanderer et lite blikk, de andre er lite lystne på å uttrykke sine tanker, de kommenterer ikke, de bare leser, hysj, vær stille, for de leser fortsatt.

På noen bord står det flere kopper, kanskje to, kelneren går rundt med brettet sitt i samme sekund for å samle dem inn sånn at de får tatt seg et bad, men på Elisabeths bord står det fortsatt sju - og den åttende holder hun på med i dette øyeblikk; Elisabeth med de åtte kaffekoppene, det er som om hun har kaffe i sine blodårer.

Så glad er hun i kaffe, at idet den forbitriumferende Binka skal synge ut sitt neste iiiiihaaaaa og skrive flere z-er i luften - ikke for Zorro, men for Zonen - fanger hun Binkas nysgjerrighet som en hov og får henne til å senke pennen og stoppe elefanten, og det gjør den. Den parkerer ved et ledig bord og slipper Binka ned. Hun ruller ned langs snabelen og elefanten bestiller en kopp te, beroligende etter den stressende rideturen, en vanlig arbeidsdag, nå er det lunsjpause, og det er nå Binka rusler beskjedent bort til Elisabeth med de åtte koppenes bord, bøyer seg ned til bokstavene på arket og hvisker:
- Tittei.

Elisabeth hyler idet hun får øye på Binkas nysgjerrige ansikt på såpass nært hold, hyyyyl, velter resten av den åttende kaffen ut i alle retninger, øst og vest, noen dråper spruter og lander på elefanten ved bordet ved siden av, som titter forskrekket opp i været og tror det begynner å regne. Han vinker på kelneren og bestiller en paraply til teen, for i Elefantzonenkafeen har de alt. Kelneren kommer løpende med en svær, lilla parasoll; han slår den opp og holder den over elefantens hode som fortsetter å nippe teen, myser avslappet, nyter livet, kelneren får litt drinks, gliser og holder videre.

Ågudågudågud, du skremte meg, hikster Elisabeth og tørker febrilsk rundt seg med en serviett Binka har rukket henne, Binka hjelper til, tørker med sin egen serviett.
- Du må ikke drikke så mye kaffe, du blir helt sprø av det, se så stressa du er, BØH!
De tørker til serviettene blir helt gule og bare gjør vått verre, men de tørker likevel.
- Jojojojojojo, kaffe er bra, kaffe er livet, jeg elsker kaffe, må ha kaffe, kaffekaffekaffe.
Øynene som gløder bak brilleglassene, pupillene er formet som kaffefilter, ser på den plaskende, gule servietten som gulper opp litt av kaffen den har drukket opp fra bordet. Hun legger griseriet fra seg på bordkanten, Fie rekker henne vennlig en ny serviett fra sitt eget bord, og Elisabeth bruker den til å tørke fingrene, så brilleglassene. Jeg har dessverre ingen brilleglass å tørke, for jeg har ikke briller, så jeg sitter og venter og ser at kelneren begynner å bli trøtt i armen.

Da brillene er kommet tilbake på plass, retter hun seg opp i stolen, legger albuen på bordet og starter gradvis å komme med noen kaffebekjennelser.

- Jeg løp opp og ned trappen i dag tidlig mens jeg prøvde å våkne. Jeg løp opp og ned trappen mens jeg prøvde å ikke tenke på kaffe - hvor godt den luktet, duften hang fortsatt igjen i luften. Jeg løp opp og ned trappen mens jeg prøvde å finne en grunn til at jeg ikke skulle gå på jobb i dag, men kom ikke på noe, så jeg fortsatte å løpe. Opp og ned, opp og ned.
- Å, svarer jeg, ser på Elisabeth som velger å bytte albue nå, støtte seg på den motsatte idet hun forsetter,
- Så falt jeg sammen ned på sofaen, andpusten og hes. Tenkte at jeg virkelig trenger å komme i form, jeg trenger å trene, få bedre kondis. Men vi vet begge at det kommer ikke til å skje, for det er rett og slett kjedelig. Og ensomt - med mindre det er en kjekk gutt jeg er betatt av i nærheten, skjønner du hva jeg mener?
Hun gliser og nikker, hever på øyenbrynene flere ganger før hun legger hodet i håndflaten og ser stjerner og hjerter og sommerfugler. Typisk Elisabeth.

Jeg smiler blygt, blir litt flau, og tar hodet ned, ler litt av Elisabeth som er utadvent og morsom, hehe, joda, du har vel rett i det.
- Ja, jeg løp opp og ned trappen før jeg ga opp. Løping vil ikke redde meg i dag. Først Elefantzonen, så kaffe, så jogging. Det er alltid de samme rutinene.

Jeg tenker at jeg hadde fått hjerteklapp av åtte kopper kaffe, ja, sikkert fem, for den saks skyld, og det bekymrer meg litt. Vil det bli åtte nye kopper neste dag?

Jeg vinker på kelneren som rekker elefanten parasollen for å holde den selv. Så spretter han bort til bordet vårt og titter på oss med oppmerksomme øyne.

- Denne forfatterspiren trenger en kopp te.

Og så drikker vi te mens vi snakker om forfatterting og magiske ord som vi har funnet på ordbok.no.