Outsideren

Først av alt; alle vordende mødre, alle gravide: knip igjen i fellesferien, ikke våg dere å sette barn til verden da, for det å ha bursdag i Norge når landet står stille, det er ikke lett.

På Facebook får jeg automatisk beskjed når folk fyller året, og nå fyller de atten år på rekke og rad. Det er sommerferie og jeg vet ikke om de skal ha bursdagsfest, vet ikke om jeg blir invitert, visste ikke om jeg ville arrangere min egen fest på min egen attenårsdag, visste ikke hva som ville skje, og jeg har grudd meg fælt.

For hva skal man egentlig finne på?

Det er så mye som forventes av en.

Bare fordi man er en atten år gammel ung dame, skal man liksom automatisk ha massevis av gode venner, mange mennesker som vil feire deg og dagen din, bursdagen din, selvsagt skal man ha det bra på attenårsdagen sin, “kooooos deg maaaaasse” skriver de til hverandre på Facebook og jeg tenker: Hvordan da? For altså: Hva om det ikke passer å kose seg akkurat den dagen? Hva om man sitter der med hendene i fanget og spør seg selv:
- Hva er det egentlig meningen at jeg skal gjøre nå? Er det meningen at jeg skal bake kake og ringe til noen og spørre om de vil smake?
Hvem skal jeg ringe til?

Når skolen er slutt, rakner hele det sosiale nettverket. Ikke det at jeg ikke klarer meg alene, det er fint å være alene av og til, men bursdager skal liksom feires med andre.

Jeg visste det helt fra starten, den sommeren da jeg ble født; jeg ville ikke ut og jeg klamret meg fast i livmorveggene, helt til legene kom og skar et hull i tilholdsstedet mitt, jeg var visst for stor til å være der stort lengre og nå måtte jeg virkelig komme til verden, enten jeg ville det eller ei, fellesferien 1989.

Når ungdommer møtes, gjerne fordi de går sammen på skolen, havner de i gjenger. De finner hverandre bare, det skjer med en sans som vi enda ikke har klart å definere, det bare skjer, de spiller i band sammen eller skater sammen eller avtaler å møtes hos hverandre for å snakke om sine felles interesser, hvor koooooselig ting har vært og at dette må de gjøre igjen. De fungerer som magneter, plutselig bare henger de sammen, som om ingenting har skjedd, det bare skjer, pling, det er helt normalt, og sånn er det bare med den saken.

Jeg tror jeg er laget av blekk eller noe sånn, for jeg bare sklir omkring alle magnetbitene og vet ikke riktig hvem jeg skal klistre meg til.

Det er mange magnetbiter som kjeder vettet av seg når de er alene i sitt eget selskap, klør i fingrene etter å menge seg med andre. Akkurat det tror jeg er en sentral egenskap når det kommer til det å unngå å bli en outsider.

Men hva med oss som allerede er blitt det?
Er vi dømt til å være outsidere bare fordi vi trives i eget selskap og liker å ha kontroll over vår egen situasjon? Bare fordi vi liker å leve i vår egen verden og betrakte ting fra utsiden? Bare derfor?
Vi trenger da våre faste, gode venner vi også.

Jeg begynte på en ny videregående skole for å skaffe meg et miljø. Nye magnetbiter å feste meg til, de forrige funket ikke, det var ikke riktig minuspol mot den riktige plusspolen, og enda noen nåværende kamerater der borte virkelig fant kjemien, var det likevel ingen tvil om hvem som var den flytende blekkflekken.

Jeg har ofte foretrukket å være med gutter, som venner altså, fremfor jenter, gutter er ikke like magnetiske som jenter er, de kan mer skli rundt sånn som meg, og det gjør at man kan slappe mer av og ta det med ro, være seg selv. Gutter er verken utestengende eller inkluderende, de er bare enkle, Rema 1000 og det enkle er ofte det beste.

Jenter derimot, huff, jenter. Jenter er som gribber, som kråker, som hylende hyener, de er skumle og krever makt. Jenter vil alltid ha makt. Jenter vil alltid ha mer.

Likevel er det hardt for en jente, som er litt redd for andre jenter, å ikke ha noen jentevenner i det hele tatt. Si hva du vil, men jeg er klar i min mening om at uansett hvilken jente det er snakk om, fra den mest jentete jenta til hun som alle bare tror egentlig er en gutt: Alle jenter trenger minst én god jentevenn, jeg tror det er noe de fleste kan kjenne seg igjen i, det har noe med forskjellene mellom gutter og jenter å gjøre, det handler ikke bare om eggceller og sædceller, det handler om å føle seg forstått i hverdagens kvaler, det å kunne se seg selv i speilet og høre at speilbildet spør hvordan du har det.

Det virker kanskje kult å være jenta som er kompis med gutta, men det er det ikke. Hun virker kanskje stilig og fasjonabel der hun står - kontroll på de sosiale antennene, eieren av det lille ekstra - men da en langbeint blondine spankulerer forbi som en rosa flamengo, midt i den gode samtalen, og alle gutta mister bakkekontakten og setter opp lengtende blikk mot den forbifarende skjønnheten: da oppstår den verste følelsen som fins.

Hun knekker sammen og snur seg mot jentegjengen, men de unngår blikket hennes og trekker seg sammen i en enda mer samlet ring mens de fniser og avtaler å gå på BodyJam på Sports Club.

Det hele startet altså da jeg nok en gang møtte et nytt knippe magnetbiter i år. Jeg startet på null, ikke som en flytende blekkflekk, men som en magnetbit som alle de andre, og klikket faktisk sammen med en hyggelig gjeng med representanter av begge kjønn og følte at; NÅ har jeg funnet min gjeng. Disse folka hadde store hjerter og brede smil. Disse kunne bli mine venner.

- De der nye i klassen er så rare, men du er en av oss, Binka, sa hun til meg en gang da jeg var inni ringen og fniste jeg også.
Det var til å få klump i halsen av.
Jeg hadde fått venner!
JEG var en del av en gjeng. Det var oss mot alle de andre. Hvilken herlig følelse!

Men så er det dette her med ulven og sauekostymet, da. Før eller siden kommer de skarpe klørne til syne, og da får man ikke være med lenger.

Jeg kan da ikke noe for at jeg ikke synes alt er søøøøtt og kooooselig og uhyre morsomt eller eeeeekkelt, hyyyl, eller sexxxyyy eller kjeeeeedelig.
Det jeg synes er søtt, synes de er rart, og det jeg synes er morsomt, synes de er rart. Det de synes er ekkelt synes jeg er fascinerende, og det jeg synes er sexy vil jeg helst ikke snakke om.

Det var bare et tidsspørsmål før jeg skulle gå over i flytende form igjen og gli ubesluttsomt mellom de solide armeene. For det var det de var. De hadde nærmest kamprop og uniformer, hemmelige tegn innad sin krets og en unntaksløs solidaritet til hverandre.

De var en ordentlig gjeng, soldater i krig, militærtropp, og jeg var den ensomme hippien på gresset med blomster i håret, jeg ville bare ha en venn. Jeg trengte ingen gjeng. Bare én person som kunne være min og jeg kunne være den personen sin, alle har jo en slik person, tenkte jeg. Paul McCartney hadde jo John Lennon og…og…jeg kjente at jeg ikke kom på flere og merket at teorien min raknet som en hjemmelaget genser. Jeg så på alle gjengene og tenkte for meg selv:
- Er vi alle vennløse, ensomme og overlatt til oss selv?

For når alt kommer til alt, hvem har egentlig en ordentlig god bestevenn, en ordentlig, ordentlig god en, en supervenn med kappe som redder deg når alle andre vender deg ryggen?

Jeg hadde likevel aldri på noen måte krevd eller forventet å ha en bestevenn. Jeg ville bare kjenne en svak magnetisme mot noen folk jeg synes var festlige å være med, noen jeg kunne få komme til hvis det var et eller annet, eller noe, eller hvis det ikke var noe i det hele tatt, bare det å være, bare det å bli husket og inkludert. Og slik var det, helt til det skjedde noe.

Jeg aner ikke hva det var, men plutselig begynte hun som en gang hadde sagt at jeg var en av dem å overse meg totalt. Det er slik de gjør når du har gjort noe galt, jeg vet det, for det hadde skjedd før, med andre lunefulle sinnatagger.
Jeg tenkte at hun kanskje bare hadde viktige ting å tenke på, kanskje hun var trøtt, det hadde kanskje blitt sent i går, eller kanskje ikke, jeg ville finne det ut, så en dag vi var i butikken, alle sammen, hele gjengen, startet jeg:

- Sååå, du har kjøpt smågodt du, ja, oioioi, det var lurt, det er godt, nam, nam!
Hun svarte ikke. Jeg ventet noen sekunder, og så fortsatte jeg.
- Har du sluttet å snakke til meg, eller?
- Eh… Jeg har ikke snakket med deg på en stund, nei.
- Ja, jeg har merket dette her. Hva skjer?
- Det … gidder jeg ikke å snakke om nå i hvert fall. Jeg har bedre ting å gjøre.

De bedre tingene å gjøre var å marsjere et par metre bort fra meg og legge posen i veska. Hendelsen var direkte ekkel og jeg tenkte at hvis det er sånn det skal være, så er dette en person langt utenfor min rimelig ukresne vennskapsskala. Jeg er ikke vanskelig, jeg er ikke tung, jeg er ikke frekk og jeg er bare snill og grei og litt sær, komplisert og artistisk ambisiøs og frustert noen ganger, men det går over. Så hvorfor hun skulle være sur og ikke en gang ha tæl nok til å fortelle meg hvorfor, var en uhyggelig oppførsel som jeg kjente et gysende ubehag av.

Tenk det… Være sur på meg, innrømme å være sur på meg, men likevel ikke si hva som er sitronen i salaten, jeg forstår ikke, er det meg det er noe galt med? Fortell meg hva det er, da!

Da hun ikke var til stede spurte jeg de andre i gjengen diskré om de visste noe, om hun hadde sagt noe, jeg sa at de bare måtte være ærlige, at jeg oppfattet situasjonen oppriktig ubehagelig og helst ville ha det ut av verden. De lettet på blikkene og så på hverandre, sa at de ikke hadde hørt noe, jeg visste ikke om de løy eller ei, men jeg sa okei og tittet trist ned i bakken.

Jeg satte meg rett foran to av dem på bussen en morgen, begynte å snakke, heihei, hun ene snakket og hun andre, som en gang også pleide å snakke, snudde hodet vekk hele turen og nektet å si så mye som et pip. Hun første reagerte ikke på den snodige adferden, hun syntes ikke det var det minste rart, spurte henne ikke, duh, hvorfor snakker du ikke med Binka? Det var ingen spørsmål. Nada. Solidariteten de hadde til hverandre var til å ta og føle på.

Vi skulle på fest hos en klassekamerat og jeg hadde blitt forsinka og var svært stressa ettersom jeg ikke visste hvor festlokalet var og når jeg skulle plinge på bussen, jeg ringte dem mens jeg løp langs veien, de tok ikke telefonen og jeg stoppet å løpe, fortsatte heller med å gå i superfart, og jeg skrev og spurte om de ville være så snille og vente på meg, de kan vente der de står nå, på bussholdeplassen, så kan vi ta bussen sammen, vi, gjengen, vet du, ja, den neste bussen går vel om en halvtime, kom igjen, da.

De svarte at neeei, det gadd de ikke, de tar bussen nå og jeg kan ta den andre bussen etterpå, jeg finner sikkert frem, hadet.

Javel, tenkte jeg.
Det var helt tomt i det store, hvite rommet. Gulvet holdt meg oppe, men så forsvant det under meg, og jeg falt ned. Hvor ble jeg av nå?
Og hva i huleste var vitsen med det?

Bokormen i gjengen syntes vi skulle treffes før sommerferien og inviterte oss alle, meg også, vi så på film.
Hun ene kom litt senere, og da hun dukket opp sa de til henne “å, jeg har glemt å gi deg de der pengene, her har du dem”. Hvilke penger? spurte jeg men de andre bare fortsatte å grave i lommene sine, spise chips eller se på filmen. Jeg ventet noen sekunder og spurte igjen, hvilke penger?

Ingen svarte og jeg kjente en motbydelig følelse av å være i et tomt, hvitt rom igjen, jeg fortsatte med et hallooooo, hører dere meg? Hvilke penger?

- Se der, Binka, hun pekte på filmen, dette må du få med deg.
Det var da jeg visste at magnetismen hadde gått over til, ikke direkte frastøting, men å flyte rundt som blekk fra en kulepenn jeg ikke finner.

Men det skal gå bra.
Lyset i tunellen er at alle kule folk, alle kunstnere, alle artister, forfattere og intelligente mennesker som virkelig har betydd noe for verden, har vært outsidere.

Dagen før attenårsdagen min skal jeg og hun som måtte få et kutt i magen for at jeg skulle komme ut i fellesferien for atten år siden, reise til Polen, der hvor 50% blodet mitt stammer fra, og mandags morgen, den første dagen i mitt attende leveår, våkner jeg i kulturbyen Krakow, går ut i gatene, føler meg som en ekte kunstner, tar meg kanskje et boblende, bursdagsfeirende glass champange på en utendørskafé før jeg går til bokhandelen i gata som heter Slawkowska og kjøper en solid beholdning med Moleskine notatbøker, tretti kroner billigere enn de er her hjemme.