hei, Doc

Det gjør vondt når jeg gjesper, det gjør vondt når jeg svelger, jeg sluker svarte Doc-pastiller i en ufyselig fart og jeg skriver den største drittnovellen verden har sett maken til. Klokken er 22:01, jeg har allerede pusset tennene, jeg har på pysjamas på og sitter under dyna, oppi senga, prøver å bli ferdig, jeg skriver om døden. Tror jeg. Det er litt rart. Jeg må først skrive - så finne ut hva det er jeg skriver OM. Det er der skolenovelleskriving får meg til å råtne innvendig. Det er derfor det er så ekkelt. Men dette er ingen tid for syting (selv om jeg gjør det likevel)! Jeg har vært syk i tre dager nå, har ikke vært på skolen, men i morgen må jeg nesten slepe meg bort - enten jeg orker eller ei.
Her er det jeg har skrevet på novellen til nå. Dette er altså ikke ferdig: mangler slutten osv, osv, osv. Lalala. Jeg håper indelig at noen svarer på dette innlegget innen midnatt, ellers forsvinner det fra Zonen. Akkurat sånn som Askepott. Muligens. Kanskje. Vel, vel, vel. Jeg beklager at jeg legger ut dette vrøvlet. Er absolutt ikke fornøyd hittil. Men natten er fortsatt ung…

(foreløpig tittel: hei, harmoni)

Toget har stanset på din stasjon, og jeg blir sittende. Toget har stanset på din stasjon, og jeg blir sittende.
Alt jeg trenger å gjøre, er å reise meg og gå av toget. Jeg blir sittende.
Det er over.

Jeg ser deg gjennom vinduet, du går på den andre siden av veien med den lille hunden. Det er tirsdag og du prøver å holde ut. Du prøver å være usynlig, men jeg ser deg. Jeg holder øye med deg hele tiden. Hele deg. Til og med de nyutsprungne, grå hårstråene som henger nedover den slitne, rynkete pannen din. Jeg legger merke til det når du dytter dem krampeaktig til sides med de tørre, kalde fingrene dine. De er ikke så varme som de en gang var. De har tatt i det meste nå, strekker seg aldri etter noe lenger, klamrer seg bare fast til hundebåndet slik de gjorde denne tirsdags morgenen - som om du ville falt om på asfalten og dødd hvis den lille kjøteren ikke hadde vært der for å dra deg gjennom den siste delen av livet.

Så kommer du hjem. Hver formiddag vrir du om nøkkelen, opptrer som om det ikke er noen her. Kanskje ikke så rart, for det virker ikke sånn heller. Du skrur ikke på lyset, ikke ovnen, drar ikke gardinene til sides, ikke fra hverandre, ikke en gang litt. Du lar dem holde sammen. Kanskje du heller burde sluppet lyset inn. Jeg mener, for din egen skyld. Kanskje du hadde hatt godt av det. Men du våger ikke skille dem, du slipper bare taket og lar hunden pile rundt omkring mellom mørklagte hyller fra IKEA med ting du ikke trenger, over lenestoler og sofaer hvor det aldri sitter noen andre enn deg selv, mellom høye tårn og sammenveltede bunker av gamle blader og aviser, forbi det støvete pianoet som har stått taust i flere år, og bort til den stengte døra til rommet til Lennart, ikke en lyd, ingen tegn til liv.

Det er en slik tirsdags morgen. Jakken henger på knaggen i gangen. Den har hunget slik i flere år, og den er ikke blitt rørt en millimeter siden sist han var ute på et alminnelig ærend. Heller ikke de støvete skoene i størrelse 46 er blitt rørt siden den gang, det er ikke sikkert de passer lenger, de bare står der, og jakken bare henger: livløs, men i det minste som en håndgripelig påminnelse om det som en gang var.

Skoene står tett inntil veggen og tett inntil hverandre. Stadfestende; som om de nikker til deg hver gang du går forbi; bekreftende; som om de opplyser at Lennarts føtter fortsatt er nakne og at han fortsatt ligger der inne, eller sitter lent over skrivebordet. At han ikke lenger trenger skoene sine, er én sak. At du fortsatt trenger dem, er en annen. Han hadde vel ikke orket å ta dem på seg en gang. Lennard er fortsatt trøtt; så utslitt at han hadde sovet i åtteogtjue år. En lang, lang natt. Ørsmå pauser der han bare ligger i sengen og tenker, eller når han reiser seg opp og blir sittende på sengekanten, er den største, lille variasjonen i tilværelsen. Han blir sittende før han legger seg ned igjen. Han er sliten. Slitnere for hver dag som går. Trøtt bak den stengte døra. Utmattet.

Om du bare hadde nærmet deg den formiddagen, om du for en gangs skyld bare hadde lagt øret ditt tett inntil døra og lyttet, ville du hørt langsomme skrapelyder sive ned i et lite stykke papir på den andre siden av veggen. Langsomme kutt som fikk arket til å blø ørsmå elver og hav av iskaldt, blått blod. Et dirrende håndledd som leder til en kropp; Lennart befinner seg inni der et sted, inni rommet, inni kroppen, utenfor livet. Han er ikke så gammel som en skulle tro. Likevel er han ikke i stand til å ta vare på verken seg selv eller hunden sin lenger, han har sluttet å snakke, så og si også å spise; han tåler verken lys, lyd eller berøring og kommer bare ut når han skal på do. Så forsvinner han inn på det lille rommet sitt igjen. Setter seg ved skrivebordet eller legger seg på senga. Hviler.

Du pleier å innbille deg selv at det ikke er noe merkelig vet det. Du klamrer deg fast til tanken om at er er normalt, at dere skal klare dere gjennom dette, holde ut, ikke bare på tirsdager, men også på onsdager. Noen ganger forestiller du deg at ingenting egentlig har hendt. Men du vet at det ikke er sant. Er det din feil?

Med øret presset mot døren kunne du ha hørt lyden av små løkker og steker og prikker, vaklende forme seg til den vesle setningen: “Det er så stille her at en kan høre en flue sukke”. Så blir den lune bordlampen skrudd av med et stikkende klikk. Han legger seg på senga. Det blir mørkt.

En varm vind.

Det kunne ha vært et varmt sukk, men i vinduskarmen i stua ligger fluene døde. Det må ha vært fire, fem av dem, de har alle tatt sitt aller siste sukk og nå ligger de som kalde rosiner med vinger i kulden, du tar på deg tøfler; varme, lodne tøfler og favner deg rundt den siste, lille varmen som ennå er igjen i deg, subber ut på kjøkkenet med posen fra bakeriet, tar ut brødet og kutter det i to, legger den ene biten i fryseren, i tilfelle streik, og skjærer opp noen skiver av den andre, putter resten tilbake i posen og dytter det hele inn i brødboksen. Alt i halvmørke. Bare det svake formiddagslyset som naivistisk siver inn gjennom de halvtynne gardinene redder deg fra å kutte over din egen arm. Men du traff brødet i dag også. På merkelig vis har du fått en slags immunitet for redselen for det motsatte. Bekymringene blir dyttet inn i boksen sammen med brødet. Og slik går dagene.

Det begynner å bli fullt nå. Det begynner å bli vanskeligere og vanskeligere å lukke den lille luka igjen. Boksen er gul, det er en billig sak fra IKEA som ikke står i stil til resten av interiøret, men det er ingen liten brødboks. Den har flust med plass. Rikelig med rom og langringskapasitet i det uendelige. Men nå er det fullt. Den er full av brød. Det er veldig mye brød. Veldig mye brød. Brød som aldri har blitt spist, brød som aldri vil spises og brød som du av og til pleier å ta med deg ut til fuglene i parken om høsten når ingen andre er der. Når ingen andre ser deg. Bortsett fra meg. Jeg er der. Og jeg ser deg.