hei, Bjarte Breiteig

LITT OM DET Å SITTE FAST I GULVET: Jeg har tenkt så sinnsykt mye de siste 24 timene at da jeg kom hjem fra skolen i dag begynte jeg å rydde og vaske. Jeg ryddet på kjøkkenet, puttet nye tallerkener inn i oppvaskmaskinen, vasket, tørket og satte på plass. Jeg støvsugde også; hele stua støvsugde jeg, kjøkkenet, gangen. Jeg støvsugde under stoler og bord, i alle hjørner, under tepper. Så satte jeg støvsugeren pent på plass, tok ut bosset - to poser med boss, jeg sa hei til fluene, jeg vasket hendene, og så gikk jeg på rommet mitt for å skrive dette.
Alt er bra igjen nå. Jeg begynte bare å bli litt rastlaus, litt sprø oppi toppen, trengte å gjøre noe banalt, så nå er alt fint.
Binka i balanse.

Trafo.no er et nettsted jeg aldri før har benyttet meg av, enda det er midt i blinken for meg og det jeg driver med. Elisabeth tipset meg om det en gang i juni, men først nå i dag var tankene mine splittet nok etter nattens tidspressende skrivejusteringer at jeg fant meg selv i å gjøre noe så sprøtt som å sende inn en tekst til mentorvurdering av selveste Bjarte Breiteig.
Når jeg sitter her nå, etter jeg har støvsugd og ryddet som effektiviteten selv, hyler jeg med min indre stemme:

HÆÆÆ, HAR DU SENDT INN HEI, HARMONI TIL BJARTE BREITEIG?!
Ja, svares det fra den andre halvdelen, rolig som alltid. Jeg har det. Jeg har sendt den inn og skrevet at “jeg vil gjerne ha tilbakemelding på denne teksten”. Og jeg vet ikke når den kommer. Men fy søren så nervøs jeg er nå.
Hjelpe meg.

Det er kanskje litt feil å skrive “selveste Bjarte Breiteig”. For hva er det som gjør ham så spesiell da? Er det ikke akkurat det samme hvem som leser novellene mine og gir tilbakemeldinger? Om det er Emelie eller Liv eller Ole eller Irene eller Fie eller Elisabeth eller Leselama eller Bjarte Bjerteig - er det ikke det samme?

Okei, så har Mr. B gitt ut bøker og greier. Jeg tror jeg prøvde å lese en av dem en gang. Men jeg leser jo så forferdelig lite, jeg prøver å lese mer, men jeg får det ikke helt til. Jeg vet ikke hvordan det er å lese ‘hei, harmoni‘, men frykter den er en smule tung, hvis man ikke er vant med å lese slike saker, da. En lite lett, mye merkelig sak. En tekst med ord jeg egentlig ikke kan, med tanker jeg egentlig ikke føler. Det er bare så vidt jeg kan si hva den handler om. Om enn dét! Jeg vet ikke hva det er for et slags tegn. Jeg kan ikke lese.

Men det jeg synes er litt irriterende, er at når jeg skriver, så leser jeg så mange ganger igjennom det jeg har skrevet underveis, at jeg etterhvert begynner å kunne store deler av teksten utenat. Ikke bare er det irriterende - for jeg får jo ikke disse tekstbitene ut av tankene, vet du - men uvanen er i tillegg ødeleggende på bedømmingsevnen min når det gjelder det å justere seg selv og skrivingen sin, kutte ut overflødige setninger og diverse andre saker og ting. Jeg vil jo automatisk unngå å forandre på det som har brent seg fast i hukommelsen min! Ikke nødvendigvis fordi disse delene er så forferdelig bra. Men kanskje nettopp fordi det er disse jeg er mest usikker på, og derfor leser dem om og om igjen - og ytterligere av samme grunn ikke får endret på likevel! Ikke sant? For jeg får jo et forhold til disse setningene. Selv om de inneholder feil og mangler, selv om de bruker krykker og er tynne i håret og lubne rundt midjen; jeg er jo glad i dem. Jeg vil jo at de skal få leve i teksten min. At de skal ha det fint. Ta seg en kaffe og vise seg fra sin beste side sånn at leserne kan få en god opplevelse når de leser dem.

Dessuten er jeg forferdelig dårlig på å lese ting andre har skrevet, og særlig det å leve meg inn. Når jeg leser, dikter jeg istedet opp mine egne fortellinger inni hodet mitt, som selvsagt forstyrrer leseropplevelsen. Disse ørsmå digresjonene, som dessuten er forferdelig vanskelige å snappe opp når jeg først bestemmer meg for å fokusere på DEM - og ikke boka, er da nemlig borte. Og når jeg begynner å lese igjen, ja, da er de tilbake med en gang. For ikke å snakke om dette analyserende øyet jeg plutselig får når jeg skal lese noe som noen andre har skrevet, denne skrullete litteraturlaseren som av en eller annen grunn får alle setningene til å bli til røntgenbilder. Jeg undersøker skjellettene frem og tilbake og lurer på hvorfor forfatteren har valgt å konstruere denne setningen akkurat slik. Ser til om det er noen brukne bein. Noen forstrukne muskler.
Er det rart at jeg må støvsuge og rydde og vaske litt sånn av og til slik at jeg ikke blir helt tullerusk?

Siste timen på skolen i dag var det norsk. Vi har om eventyr nå og leste igjennom den der Kvitebjørn Kong Valemon-greia og jeg skjønte ikke bæret. Klassekameratene rekker hendene høyt opp i været, strekker dem ut som bare det og synger ut de vil lese høyt. Jeg vil lese høøøøyt, jeg viiil. Jeg forstår dem ikke. Jeg vil aldri lese høyt. Jeg _hater_ å lese høyt for andre. Synes det er ekkelt. Istedet sitter jeg og hører på når de andre leser høyt, og jeg har tenkt så mye de siste 24 timene at jeg ikke klarer å konsentrere meg om innholdet (det klarer jeg vel egentlig aldri); tenker bare på uttalelsen, på stemmene. Hvorfor har hun en slik stemme? Hvorfor stoppet han akkurat der? Er det ikke merkelig at alle i dette rommet ser på akkurat de samme setningene akkurat nå? Er det ikke skummelt for høytleseren å lese høyt og vite at alle andre hører absolutt alle lydene du lager, alle pust og stopp og feiluttalelser, at alle leser akkurat det samme inni sitt eget hode akkurat nå, at alle føler seg alene men at ingen er det, og at alle hører på DIN stemme og at du ikke kommer deg løs nå?
Du sitter nemlig fast.
Føler de ikke at de sitter fast når de leser høyt i klassen?
Det hadde jeg følt.
Jeg hadde følt det som om jeg satt fast.
Satt fast.
Fast.
Satt.
Fast.
Nesten som han fyren i musikkvideoen jeg postet i går. Han satt fast i hullet i gulvet, han. Det er slik det føles for meg å lese høyt i klassen. Det er som å sitte fast i gulvet.

En skremmende tanke.