Er det dette som er skjønnhet?

Jeg er ikke en sånn person som pleier å gå rundt og tenke at jeg skulle ønske jeg var en annen. Føler at det er selvmotsigende tanker ute og går om dette: Mennesker tror at det er fordi vi lengter etter å være noen andre at vi er usikre på oss selv. Men jeg vil ikke være noen annen. Jeg vil ikke være en av de som går videre i Idol. Ikke Mette-Marit som har hatt superflaks i livet og nå går på kongeball i flotte kjoler og for øvrig har masse penger å handle allslags finurlige saker og ting for. Jeg ville ikke vært like tynn som sånne modeller og slikt, vil ikke være kleshenger. Ikke kjendis. Jeg vil ikke være noen annen i hele verden. Er det ikke rart? Tenker andre slik? Er jeg helt alene?

Tannkremtuba begynner å bli tom. Jeg tenker på hvor hvite og fine tennene til de som er med i Miss World og Universe og alt det der er, og jeg tenker på hva de gjør for å får dem slik. Mine tenner er ikke så hvite. Men jeg ville ikke byttet tenner med noen. Det er jo mine tenner! Kan ikke bare gi dem fra meg på den måten.

Og når jeg tenker på tenner, begynner jeg å tenke på i hvilke situasjoner vi får se tennene til de i Miss World. Vi får jo se dem når de setter opp disse stive smilene sine. Greit nok. Men vi får også se dem i en annen situasjon; og det er når missene snakker. Eller, rettere sagt; når de sier. Sier. Ting, altså. For at de snakker er å ta litt hardt i. Eller hva?

Thom Yorke er vokalist i Radiohead. Han er et musikkgeni. Han er en fantastisk sanger. Tekstene og melodiene tvinner seg liksom sammen i genialitet, i store eksplosjoner og glitter og alle regnbuens farger som med et knips fra et annet univers flyter uovervinnelig over himmelen og gir oss vanlige, dødelige her nede på bakken følelsen av at det er noe der ute. Det er noe helt spesielt med ham. Thom Yorke har også et øye som er litt for seg selv. Han er litt blind på det tror jeg, og det liksom henger der og slenger.

Er han ikke vakker?

Jeg har alltid tenkt at Thom Yorke er en nydelig person. Jeg hører på musikken han skriver og synger og jeg blir fylt av gode følelser som får meg til å finne tanker og idéer i meg som jeg ikke visste jeg hadde.

Jeg finner frem et videointervju. Ser på hvor sløvt han sitter der og banner, sier fuck og shit og damn. Daffer og slasker. Han kler seg i filler. Hullete t-skjorter. Rufsete hår. Og dette øyet som henger og slenger, da. Nesten helt ned til haka nå.

Så vakker. Så mye å formidle.

Thom Yorke ER vakker.

Og det er da jeg tenker: Hvorfor skal man ønske man er en annen når det er så utrolig mye å oppdage i den man allerede er?

Hitler var vakker. Han hadde en nydelig lidenskap i talene sine, som en tangodanser over et speilblankt parkettgulv i et åttietasjers luksushotell i Barcelona. Et fint hotell. Men på kjøkkenet, under benken, bak bøttene, under mugget, var det rotter. De likte seg der. Fruen i skapet fikk faktisk et nytt kull med ørsmå rottebarn da du startet å lese denne teksten, en vakker fødsel, og nå gikk far ut for å hente noe stinkende oppkast som en drita charterturist hadde servert ute i bakgården.

Er det ikke fantastisk at ting løser seg på denne måten?

Er det dette som er skjønnhet?

Dette kunne ha blitt en lang tekst, men det blir det ikke.