Svermende konsentrasjonsvansker

I have no idea what I am talking about
I am trapped in this body and can’t get out
Radiohead - Bodysnatchers

ET SAMMENSURIUM AV MANDAGSTANKER.

Første skoledag etter høstferien. Jeg hadde faktisk ikke så mye høstferie i år. Jeg har jobbet (gratis) på reklamebyrå hele uka. Praksis i forbindelse med skolen. Foreslo selv idéen om å ta meg fire timer høstferie hver torsdag i noen uker for så å ta dette igjen i høstferien. Som nå er over. Alt er over. Og nå starter det igjen. Vi vender tilbake.

Jeg sitter på bussen. Folk på bussen om morgenen er så fredelige. Også i dag. Jeg liker tanken på at alle under dette taket for noen minutter siden, kanskje en halvtime, kanskje en time, lå og sov. Jeg synes det er morsomt å se for meg folk i pysjamas, eller hva de nå enn sover i, under dynene sine. Hvilket dynetrekk har de? Batman? Pocahontas? Prikker? Stripper? Rødt? Grønt? Rosa?

Jeg sitter på bussen og tenker dette helt til en fjortissjentetrio inntar det stillferdige rulleuniverset og begynner å skråle om hvor vondt de fikk i bena da de løp og hvor varmt det er her. De er anpustne, de okkuperer flere rader, ingen av dem setter seg ved siden av hverandre for å spare plass, slik jeg ville ha gjort. Sitte med veska på fanget og føler at man er i veien. På den første bussen denne morgenen er det riktignok ganske romslig. Vi trenger ikke å presse oss sammen, vi som er så ufyselig fremmede for hverandre. “Ikke se på meg, jeg kjenner deg ikke. Jeg vil ikke sitte ved siden av deg.”
Nei.
De tar ikke så mye plass i massevolum. Bare i støyvolum. Skulle ønske jeg hadde en fjernkontroll.

Likefullt som den luftige romsligheten er lettende, kommer uromomentene ekstra godt frem. Jeg ser på jenta som brøler, og så tenker jeg: Merker hun ikke at hun snakker alt for høyt nå? Er hun ikke flau? Har hun ingen intuisjon? Hvaslags dynetrekk har hun? Hvordan lyder vekkeklokken hennes?

Jeg drar meg selv inn i klasserommet som en zombie. Setter meg ved vinduet. Alltid ved vinduet. Skolen min ligger ganske fint til egentlig. Utsikten består av en stor gresslette. Trær, busker og himmel. Samtidig er dette en utsiktssetting man farlig nok lett kan drømme seg vekk i. Jeg tenker på Knut Hamsun når jeg ser dette. Jegeren i Pan bor i skogen. Kanskje det er i denne skogen han bor.

Jeg setter fra meg Macen min i veska på gulvet, hører skrapelyder av hylende pulter og stoler som blir flyttet, kanskje de ikke vil flyttes på, kanskje det er defor de hyler; neeeeei. Stemmer som roper og snakker. Jeg tar av meg jakken. Løfter hodet og ser på de andre. Alle de andre har trukket seg i sammen. Snurpet seg inn i en klynge ved veggen. Ingen sitter alene og alle har dyttet pultene sine inntil hverandre, sammen, som om vi skal holde et selskap her.

Skal vi det?

Har jeg ikke fått med meg det heller?

Jo. Vi har historietime. Ikke fest. Enda tydeligere blir dette for meg da den nifse lærerinnen trer inn og bruker noen minutter på å holde dette lille oppropet sitt. Som i en kommunistisk militærleir. Jeg heter Kari i denne hæren selv om jeg heter Kari Sabine i den virkelige virkeligheten og Binka i min egen fantasiverden.

Kari?

…

(Åja, det er meg, det!)
Ja.

Slik er det.
Slik er det på skolen.

Jeg tror jeg skal dø i norsktimen. Siste time. H. C. Andersen. Nattsvermeren. På dansk. Lest opp av norsklæreren. Hun er ganske flink til å lese høyt, dog. Gjør det liksom på denne norsklæreraktige måten med trykket på de rette stedene, myktfølende der det skal være slik, opp i tonene, ned i tonene, mørke toner, lyse toner, grønne toner, gule toner, pastellfargede pauser.

Men jeg er så utrolig dårlig på å leve meg inn!
Konsentrasjonsvansker.

Da vi er ferdige sier klassens selvutnevnde snakkeleder, åååå, så søtt!
Jeg tenker: hæ.
Jeg hadde tenkt på helt andre ting.

Hvorfor det?

Johan Harstad har sluppet ny roman, Hässelby, om Albert Åbergs voksenliv. Jeg har lest litt av alt Johan har utgitt hittil (jeg klarer jo nesten aldri å fullføre det jeg leser). Han er kanskje den forfatteren som inspirerer meg mest. Men der tror jeg ikke jeg er alene. Johan Harstad inspirerer mange samtidsskrivende ungjenter på min alder. Jeg er nok ikke så spesiell. Ikke så veldig.

Men noe er rart: Jeg hater å bruke penger. Så da jeg endelig unnslipper fra norsktimen og H. C. Andersens klamme kunsteventyr, er jeg plutselig i en bokhandel i byen, står og leser i den knallfeite boka til 349,- eller noe sånn. Aldri i livet om jeg kjøper den. Jeg står bare og leser, folk går forbi meg, jeg leser, jeg leser noen sider, står rett opp og ned. Så, helt plutselig, gidder jeg ikke mer.

Akkurat idet jeg klarer å leve meg inn. En ørliten innlevelsessmule. Da bryter den inn igjen:
Konsentrasjonsvansken.
Det er over.

Jeg går ut den samme veien, forbi jenta og mannen bak disken, dørene åpner seg, jeg går ut, skal ta bussen nå, det regner litt, drypper liksom, ikke så mye, jeg trenger ikke paraply, det er litt deilig egentlig, drypp, drypp. Drypp, dypp. Forfriskende.

- God morgen!

Jeg skvetter. Ser på den smilende mannen som gikk meg forbi. Er han full? Er han uteligger? Eller er han bare en vanlig, vennlig mann? Rundt førti år. Tynn i håret. Klokka er halv fire og han sier god morgen. I forbifarten tar jeg meg selv i å svare akkurat det samme tilbake. Han smiler og jeg vet ikke helt hva det var som skjedde der, men jeg holder på smilet mens jeg går videre og tenker at dette må jeg skrive ned når jeg kommer hjem.

God morgen.

Jeg spiste God morgen-yoghurt på skolen i dag. Grønn. Det er den grønne som er den beste.

Men hva med grønn politikk?

Jeg er med i Unge Høyre og er forferdelig interessert i verden, i fremtiden, i frihet for enkeltindividet, i rettferdighet og i politikk. Men i det siste har jeg pådratt meg en liten småforelskelse i Unge Venstre: Det grønne partiet. Det slo meg nemlig, da en Høyre-bekjent av meg begynte å snakke om noe så grusomt som PRINSIPPER da vi diskuterte aktiv dødshjelp, at en slik konservativ stivhet kan jeg ikke stå for. Og jeg tenker disse tankene døgnet rundt. Selv når jeg skal sove om kvelden:

Er jeg egentlig konservativ?
Liker jeg det konservative ved Unge Høyres tilnærmede liberalkonservatisme? Eller er det bare det liberale jeg liker ved liberalkonservatismen?
Er jeg egentlig sosialliberalist?
Burde jeg heller støtte meg til Unge Venstre?

Jeg går forbi en buss og får masse eksos på meg. Tenker at det ville være deilig hvis lufta bare var ren, at isbjørnene hadde isbreer å sitte på og at fri fildeling ikke var en forbrytelse som alle uansett begår.

Det skulle visst være Unge Venstre-skolering i Stavanger fra kl. 17.00-21.00 i dag. Leste det på nettet. Om ideologi. Noe i meg hadde litt lyst til å gå. Noe annet var litt engstlig. En tredje følelse fokuserte mest på den gjenværende sulten etter den vesle, grønne God morgen-yoghurten tidligere på dagen og de ørsmå regndråpene som stadig ble større. Og større. Og mer ubehagelige. Og våtere. Og kaldere.

Det var den tanken som vant.

Jeg orket ikke.

Kanskje like greit. Ellers ville denne teksten aldri blitt født.

Dessuten: Hva er viktigst? Poesi eller politikk?

I have no idea what I am talking about
I am trapped in this body and can’t get out
Radiohead - Bodysnatchers