Forbaskede sosialister!

I banken er det vegger av glass.
Klokken er 15:34 og jeg har ikke begrep på bankens åpningstider.
Jeg er ute, det er sterk vind og gjennom glasset kan jeg se de jeg skal ha tak i.
Jeg går inn gjennom de første dørene, som åpner seg automatisk. De neste, de siste dørene, er stengte, så jeg snur, går ut igjen. Sjekker åpningstidene på den lille ståltavla. Ser på tallene. Ser på klokka. Tar meg i pannen. Beholder håpet.

Deretter går jeg inn på nytt. Og glassdør nummer to går fortsatt ikke opp. Den er stengt, enda det er mennesker bak den. Lyset står på, de snakker sammen, legger sammen papirer og flirer. Dette er banken, Den Norske Bank, 15:34, menneskene jeg skal ha tak i for å få utført mitt ærend.

Jeg banker på glasset.
Hun ser på meg.

Jeg vinker og peker på glassdøren. Signaliserer at jeg gjerne skulle ha vært på den andre siden.
Hun ser stygt på meg.
Hun står stivt på gulvet bak glassdøra et stykke fra meg. Stirrer på meg som om jeg skulle ha vært en slags tvilsom uteligger som en sen natt banker på døra hjemme hos henne for å få tisse i doen, spise opp maten i kjøleskapet og sove i senga hennes.

Men jeg er bare en kunde i Den Norske Bank.

Jeg vinker henne bort.
Hun kommer. Med hat i blikket. Som om jeg er en slags kriminell ungjente som er i ferd med å rane hele banken og skitne til det tjukke, blå teppet. Skal hun hyle til meg nå? Skal hun spytte meg i fjeset og jage meg ut?

Det som skjer er at vi begynner å snakke sammen gjennom glassdøra. Men siden jeg synes en slik måte å kommunisere på er direkte ydmykende, sier jeg ikke mer enn jeg må, og jeg sier ikke noe før hun gjør det. Jeg smiler bare og signaliserer at døra er stengt. Den er stengt.

- Det er stengt, sier hun.
Åja, det ante jeg ikke……..
- Men dere stengte jo for bare fem minutter siden!, svarer jeg. Jeg skal bare spørre om en liiiiten ting!
- Det er stengt, gjentar hun. Som en robot.
- Dere har syke åpningstider.
For det er det de har. Ståltavla ved den første glassdøra sier at de stenger 15:30 mandag-fredag bortsett fra torsdag. Da har de oppe litt lengre. Jeg slutter på skolen 15:15 og i dag hadde jeg noe jeg skulle ordne opp i banken. Den Norske Bank. Jeg går på Den Norske Skole og prøver å være en God Norsk Statsborger. Men her står jeg. Snakker til en sur bankkjerring gjennom en dør av glass.
- Å neida, slike åpningstider har vi alltid hatt!
- Det betyr ikke at de fungerer! mumler jeg.
Hun går.
Jeg går.
Jeg går ut. Det er vind. En sosialistisk vind. Bak glassveggene er lyset fortsatt på. De triste, gamle menneskene bak dem er endelig ferdige på jobben, jobber som de hater. Nå skal hun hjem og kjefte på mannen sin, eller hunden sin, kjøpe nye møbler på IKEA for lønnen som alltid kunne vært høyere, slappe av med en bok av Unni Lindell og sine late, sosialistiske tanker om hvor godt det er å bo i Norge.