Eg vil Heim

- I sometimes get this strange and uncontrolable urge to want to go home.

Jeg er en slik person som elsker Sigur Rós. Jeg hører på dem når jeg skriver, og jeg prøver å få med meg alt de gjør. Akkurat nå er de aktuelle med den nye plata “Hvarf-Heim” og DVDen “Heima”. DVDen har jeg ikke sett, men plata er noe av det mest magiske jeg har hørt, som en liten bit av noe utenomjordisk stjernestøv som plutselig en dag, ved et lykketreff, fant ut at det skulle dale ned til oss på bakken! Var ikke det bra? Fantastisk! Må høres!

Men jeg er ikke bare en person som hører på Sigur Rós. Jeg er også en slik som alltid tenker på hva jeg skal skrive. Men på samme tid har jeg en tendens til å legge alt for mye i ting, jeg er alt for nøyaktig, noe som gjør at jeg aldri klarer å bli ordentlig ferdig med noe; ferdig, i den forstand at jeg selv mener jeg er klar, ferdig nok til at jeg kan vise frem det jeg har laget og mene at det er slik det skal være. Slik ferdig blir jeg aldri. Jeg blir aldri slik ferdig.

Jeg har alltid hatt vanskelig for å fortelle om idéene mine. Nettopp fordi jeg er ekstremt selvkritisk og redd for hva andre vil synes. Jeg er ikke redd for hva de vil synes om meg, men om idéen min. For enten de liker den eller hater den, ja, selv om de elsker den, så har jeg denne forestillingen om at idéen vil bli ødelagt hvis jeg slenger den rundt meg på den måten. Så jeg prøver å sperre den inni hodet mitt. Der kan den utvikle seg i fred. Alene. Ro og fred. Puste ut. Herlig. Men da skjer det samtidig noe grusomt: idéen får ikke luft! Og ikke lys! Og det er et problem. Både for meg og idéen. Det er et problem at det er vanskelig for meg å beskrive idéene jeg har. Beskrive dem for andre. Muntlig. Det er ikke lett. Likevel skjer det. Men da skjer det skriftlig. Og da skjer det her. Av og til skjer det når jeg får litt hjelp av noen som allerede har hatt den samme idéen, slik som i dette tilfellet. Det er lettende. Jeg blir glad og rørt og litt vettskremt! Men når det som nå har skjedd, skjer, blir jeg likevel litt trist, for da har jeg liksom tapt, for da har allerede noen hatt idéen jeg har hatt. De har sagt den først. Og da er den brukt opp. Den teller ikke mer. Slik tenker jeg.

Kanskje det er en treningssak. Kanskje det er jeg som er først ute med å fortelle om en idé jeg er hatt neste gang, for så å få noen andre til å komme ut med at de har følt akkurat det samme. Og da er det jeg som vinner. Jeg vinner.

Jeg kunne skrevet om dette i evigheter, men saken er, at av og til får jeg denne merkelige følelsen av å ville hjem. Selv om jeg ER hjemme. Jeg har notert meg setningen “Jeg vil hjem” i mange måneder nå, iallfall siden i sommer, som en mulig tittel på et eller annet, eller noe. Men hele denne greia er så nifs og samtidig så dum at jeg nesten ikke tør å utforske den selv en gang! Jeg er redd for mine egne idéer. Det er ikke bra. Det er litt sykt faktisk. Jeg må skjepe meg. Jeg må være mer åpen og la alle idéene som faller meg inn fly fritt rundt omkring og ikke sperres inne. For der har de det ikke bra. Til slutt bykser idéene ut og hiver etter pusten i mangel på oksygen. De har det vondt da. Og det fortjener de ikke. For de har jo ikke gjort noe galt.

- I sometimes get this strange and uncontrolable urge to want to go home.
(Binka: Me too…)