Idol gir tilbake

Binka vil også gi tilbake // Binka skulle ønske at hun også kunne synge. Da skulle hun vært med i Idol, og i går kveld ville hun gitt tilbake.

Da fant nemlig veldedighetsprogrammet “Idol gir tilbake” sted på TV2 mens Binka satt med kalkulatoren i hånda og ruteark i fanget og egentlig burde holdt på med helt andre ting. Men det var jo plent umulig å få øynene vekk fra skjermen! Merkelig hvor pene og vakre folk blir på teve… Som om alle får glorie og vinger og blir magiske! Gamle og nye Idol-deltakere var på plass i en salig, musikalsk forening. Og for Binka som er en slik ekstremt lidenskapelig Idol-fan, var det desto verre å rive seg vekk; en underholdningsopplevelse hun rett og slett ikke kunne la seg gå forbi - et teveøyeblikk som heller ei hadde planer om å faktisk gjøre det; noe det heller ikke gjorde. - Gjør dette henne til et svakt menneske, en teit fjortis med vulgarisert smak? NEI!
Hei, jeg heter Binka og jeg ELSKER Idol!

Men likt som du ikke kan bake boller uten gjær, kan du heller ikke gi tilbake uten å ha noen å gi til; i dette tilfellet HIV- og AIDS-rammede barn og andre i Afrika-området som opplever grusomme tragedier, og som oftere enn sjelden er unge mennesker overlatt til seg selv med alle disse vanskelighetene tynget på sine egne skuldre.

Det er ikke det at vi ikke tror de er tøffe, macho, sterke og dyktige. Men de trenger hjelp. Hjelp av oss. Idol hadde derfor, i regi av Plan gjennom lørdagskveldens velorganiserte, fargesprakende og en dråpe fuktige show, som intensjon å få oss til å innse dette. Og jeg er imponert: Jeg kunne ikke tenkt meg enn bedre måte å skape interesse enn gjennom Idol-tivoliet, eller -sirkuset, gjennom øm omtanke kilt inn mellom glitter og fjortishyl. For en god idé!
Alle digger Idol, alle digger tanken om å hjelpe - og ikke minst at hjelpen nytter - smilende, sjokoladebrune ansikter i Afrika; glade hjerter som for første gang opplever at livet ikke er så forferdelig tungt og vanskelig som de hittil har i minnet.

Det skal ikke være vondt å være til. Iallfall ikke for barn. Barn skal leke. Jentebarn også; de skal ikke bli offer for ubeskrivelig grusomme voldshandlinger, eller giftes bort mot sin egen vilje. Men voksne skal også ha det bra. De må også få nyte livet. Men de må i tillegg passe på å tjene litt penger til livets opphold, gjerne på noe de føler de mestrer, og definitivt ikke på noe som krenker deres verdighet. Men når det ikke er muligheter for noen av delene - hva gjør man da?

Det er ikke det at jeg ikke har omtanke, jeg har den dypeste omtanke og medmenneskelige medfølelse. Det er ikke det! Men jeg er ikke Plan fadder etter en samtale med Kurt eller Kjartan eller en annen Idol-deltaker på nummer 03 123.
Er jeg et dårlig menneske?

For tiden tenker jeg mye på hva jeg skal studere på universitetet neste år, for det er så mange valg og jeg har så mange drømmer. Samtidig er jeg så heldig at jeg kan velge å studere akkurat det jeg har lyst til - hele verden ligger for mine føtter; og jeg kan oppnå akkurat hva jeg vil. Jeg er fri! Jeg tror vi hadde kunne fått en bedre verden ved å være bevisst på dette. Alltid fokusere på de små gledene, uansett hvor bittesmå de er!

Men jeg er altså ikke Plan fadder.
Jeg er et dårlig menneske.

Det er så typisk, med slike programmer, at de gir oss denne dårlige samvittigheten.

- Så hvorfor blir du ikke fadder da, Binka?

Jo, nå skal du høre: Jeg er så redd for at pengene ikke kommer frem. Jeg har denne forestillingen om at snille nordmenn behandles som godtroende fjols og er en brikke i et hemmelig, ondsinnet spill som går ut på å tilsynelatende støtte vanskeligstilte verdensområder, for istedet å sende pengene i hendene på opphøyde fredsmeklere, diktatorer og andre såkalte arbeidere for en bedre verden med massevis av penger og flust eksklusive privatfly. Jeg er redd for å være en del av et slikt system! Jeg vil ikke gi støtte til feil hender! Jeg vil riktignok hjelpe de hendene som trenger det - selvfølgelig vil jeg det - men jeg vil ikke gi bare for å gi, for å få god samvittighet. Jeg vil gjøre noe som virkelig hjelper!
Er det virkelig sikkert at økonomisk støtte er løsningen?
Kanskje jeg bare skal ta saken i egne hender?

Det falt meg inn at hvis jeg, rent potensielt, blir en slik stor og vellykket forfatter som jeg er midt om natten, de nettene jeg sover ekstra dypt og drømmer ekstra sprøtt; så kan jeg gi ut bøker hvorav mestedelen av inntektene går direkte til de som virkelig trenger det mest! Noen av inntektene må jeg selvsagt beholde selv for å kunne kjøpe meg litt brød og melk og kaffe og sånn, for ikke å snakke om litt Yade sjokolade av og til. Litt penger må jeg også beholde for å ha et almindelig sted å bo, ingen luksushytte i Spania altså, og kanskje en helt grei sofa fra IKEA. Så kunne jeg ha tatt fly på turistklasse ned til Afrika med god moral og økonomiske verdier, bygget opp, hjulpet til, og passet på at alt gikk riktig for seg.

Jeg skal passe på verden, jeg!

Først må jeg bare skaffe meg en jobb…