Grafiker eller filosof?

Tanker om fremtiden.

Om et halvt år har jeg gått på medier og kommunikasjon i tre år. Etter dette vil jeg være ferdig med videregående. Jeg trodde aldri jeg skulle si dette om medier og kommunikasjon, min lidenskap, men det skal bli herlig å bli ferdig. Ferdig, etter tre år med medier og kommunikasjon. Det vil si ett år på privatskolen Noroff Mediegymnas i Stavanger, og de to siste på offentlige Lundehaugen i Sandnes.

Det første året var helt klart det beste rent faglig og motivasjonsmessig. De to siste har ikke vært fullt så bra sånn sett, selv om det å begynne på offentlig skole var i søken etter et større miljø - noe jeg også fikk. Og bra er det. Men jeg mistet likevel noe stort. Inspirasjonen. På Noroff hadde jeg en gnist uten sidestykke og et øye for design som jeg ikke klarte å lukke, selv ikke da jeg skulle sove om natten. Jeg følte en lettelse da jeg fikk en ny oppgave. Bare fordi jeg hadde vært så utrolig nysgjerrig på hva den ville være, hvordan jeg skulle løse den. Alle idéene som spratt opp som sommerfugler, trangen til og gleden ved å formidle følelser gjennom form og farge, grafisk design, for etterpå å nøye grunngi hva jeg hadde gjort. Jeg elsket det. Jeg var motivert. Jeg digget grafisk design.
Nå føler jeg ingenting.

En ny oppgave er en ny forbannelse. Og en tidsfrist er som et amputert bein, for da må jeg kutte av oppgaven min en spesiell dato, levere inn der jeg har, og bare bli ferdig - det handler ikke lenger om følelser - det handler om det å bli ferdig. Ferdig, selv om jeg egentlig ikke ér ferdig. Jeg har ikke blitt kjent med oppgaven enda, og jeg har liksom mistet evnen til å bli kjent med oppgaver. Tankene mine er et helt annet sted. Jeg klarer ikke lenger å få følelser for produktene jeg skaper. Det er som om jeg ikke har laget dem. Som om jeg har skapt noe som jeg ikke vil se tilbake på, aldri noen sinne vil se på igjen. Jeg har mistet designeren i meg selv. Hun er borte, og det er forferdelig, forferdelig trist.

Jeg vet ikke om det er på grunn av skolen eller meg selv. Om designeren i meg rett og slett bare har forsvunnet uten noen som helst grunn.

På en annen side tror jeg neppe at jeg før har vært så inspirert i skrivingen som jeg er nå. Det hele startet med en total skrivesperre, og det endte i en skrivetrang så sterk at jeg nå produserer og publiserer en tekst hver eneste dag. Jeg har i tillegg gode følelser om å klare å holde denne flyten helt frem til julaften, slik jeg har satt meg som mål, kanske enda lengre, uten at dette har noe som helst med skolen å gjøre. Dessverre.
Nåja, det er ikke det som er poenget her.

Poenget er jeg nå føler at jeg dingler midt i løse luften.

Gjennom privatskolen det første året, ble jeg trukket inn i et reklamebyrå hvor jeg har hatt litt praksis nå og da. I sommer hadde jeg sommerjobb der i en hel måned og opplevde dermed det å jobbe med grafisk design utenfor skolen; utenfor skolen og for noen andre enn meg selv. Det er slik det ville vært hvis jeg skulle drevet med dette på ordentlig.
Så. Ga det mersmak?

Opptil flere ganger har reklamebyrået spurt om jeg har vurdert å bli lærling hos dem neste år, altså når jeg er ferdig med videregående. Det vil si at jeg i ett og et halvt år vil jobbe hos dem, på ordentlig, hver dag. Til slutt vil jeg ha en praktisk eksamen, og etterpå vil jeg få en fin lapp som heter “Svennebrevet” der det vil stå at jeg, Binka, er utdannet grafiker.

Jeg har svart “tja” og “nja” og egentlig på sett og vis bestemt meg for å reise til Bergen neste år for å studere filosofi. Da jeg imidlertid tok opp temaet med noen i klassen, ble de sjokkerte.

- HVA, har du fått lærlingplass og ikke tenkt å takke ja? Er du sprø?!
- Jeg tenkte jeg skulle studere filosofi heller…
- Men det kan du jo gjøre etterpå.

Etterpå, ja, tenkte jeg. Men hva vil det det bli av meg da? Hvordan vil dette ett og et halvt året påvirke meg? Er det dette jeg vil? Stå opp klokka sju, mandag til fredag. Sitte på et kontor åtte timer hver dag. Hva vil det bli av meg da? Vil designinspirasjonen øke? Vil skrivelysten dale? Vil jeg klare å beholde drømmene mine? Eller er det slik jeg vil ende opp: Som en grafiker på et reklamebyrå. Annonse etter annonse, webside etter webside, logo etter logo. År etter år. Vil jeg dette? Vil jeg i det hele tatt bry meg om livet når Svennebrevet er i hende? Vil jeg ha nysgjerrighet igjen til å undre meg, til å filosofere?

- Nja…, svarer jeg. Jeg vet ikke helt. Jeg er ikke helt sikker.

Jeg er litt bortskjemt. Det er bare å innrømme: Jeg er en drømmer, jeg er ung og dum og går med hodet i skyene - jeg er bortskjemt. Eller så er jeg bare en kreativ type med personlighetsegenskaper som kan minne om det å være bortskjemt. Kanskje symptomene betyr noe helt annet?

Disse tankene slår meg nemlig idet jeg kommer til å tenke på Lasse Gjertsen, den unge, talentfulle filmskaperen som ble verdensberømt gjennom YouTube, og som takket nei da han fikk jobbtilbud av MTV. Han takket NEI!

- Jeg begynte å se på MTV og fant ut at dette er ikke noe jeg vil være en del av, sa han.

Dét må kalles bortskjemt. Må det ikke? Er jeg like bortskjemt som Lasse Gjertsen? Og hvis jeg er det, er det ikke en bra ting? Er det ikke dette som kalles integritet? Er ikke det et positivt ord?

Det er ikke det at jeg ikke vil være en del av reklamebyrået som jeg har fått tilbud av. Eller at jeg ikke liker reklamebransjen. For jeg elsker reklame, i motsetning til Lasse Gjertsen. Jeg elsker også gode idéer, fantastisk retorikk - jeg har sans for overtalelseskunsten og å kapre god oppmerksomhet med geniale metoder. Men jeg vet ikke om jeg har nok kreativ pust til å produsere slike dagligdagse rutineaktige produkter. Designkondisen min er dårlig. Jeg tror jeg vil gjøre noe helt nytt! Jeg vil lære og tenke og undre meg. Jeg vil filosofere.

Faren min ble nesten like sjokka som klassekameratene mine ble da jeg fortalte dem at jeg ikke hadde takket ja til lærlingplassen, da jeg fortalte ham at jeg vil studere filosofi.

- Filosofi?! Men hva skal du da tjene penger på? Hva skal du jobbe med?

Foreldrene mine har stor respekt for det at jeg skriver og drømmer og sikter mot det å bli forfatter. Det er ikke dét. Moren min er nærmest overbevist om at skrivingen er det jeg kommer til å leve av en gang. Og det er ikke det at faren min bråtviler på det samme. Men han er litt mer tradisjonell. Litt mer engstlig. Han sier jeg bør fortsette å skrive, det er vel og bra, men at jeg ikke må lene meg til kun et så usikkert yrke. Det kan gå bra, men det kan også gå fryktelig galt. Hvis jeg har først har Svennebrevet, har jeg nok et ben å stå på. Et ben jeg kan lene meg til hvis skrivedrømmen går i knas. Et bevis på at jeg har vært ute i lære, jeg har hatt jobb, jeg kan jobbe, en tillitserklæring fra folk som allerede er inne i bransjen.

Men har det noe å si?

Jeg vurderer å skaffe meg en gullfiskbolle i Bergen og tapetsere hybelveggene mine med polaroidbilder. Men med tanke på mer seriøse visjoner jeg har kommet frem til, har jeg også vært innom tanken om å starte mitt eget reklamebyrå, eller noe sånn. “Binka Design? Skal det være en et webdesign?”

Jeg er nervøs for de formelle tingene ved fremtiden. Jeg føler at de jeg kjenner har klare mål og studieretninger de må igjennom for å få papirer på at de har den faglige kunnskapen de trenger, for så å gå videre, et steg nærmere toppstillingen i en eller annen bedrift, på en oljeplattform, eller på teve med lønningssjekken i baklommen. Fire barn og stasjonsvogn. Alt det der.

Jeg har ikke disse planene for fremtiden. Jeg tenker alltid at det kommer til å gå bra uansett. Alt kommer til å ordne seg med pengeting og sånn, det er ikke så farlig. Jeg vil jo få litt borteboerstipend om jeg flytter til Bergen for å filosofere neste år. Kanskje jeg også skaffer meg en liten jobb, som jeg egentlig ikke liker, men som er helt okei. Det ultimate hadde jo vært å få små designoppdrag som jeg kunne ha gjort på hybelen min. Eller kanskje på en bergensk studentkafé. Om det ikke ble for bråkete. For mye støy og for lite arbeidsro. Det ville vært kjekke penger i slikt. Penger til å kjøpe nye kulepenner og notatbøker, kopper med kaffe, kanskje en bil eller en dag, om jeg noen gang kommer så langt som til å ta lappen.

Men så er jeg tilbake til der jeg startet. Vil noen ha meg til å lage ting for dem hvis jeg ikke har erklæring om at jeg er fagperson på området? Er jeg i det hele tatt god nok? Og hva om designlysten bare synker lengre og lengre ned i undergrunnen? Hva har jeg igjen? Et hode proppfullt av fantasi og filosofi? Kan det brukes? Vil noen ha det? Gyldendal, ta meg! Vær så snill… Jeg begynner å bli nervøs for hvordan jeg skal få råd til melk og brød og tunfisk på boks. Og ikke minst domeneavgiften på Elefantzonen.com!

Jeg kunne kanskje siktet på å bli en av disse evige studentene. De som studerer og studerer, finner ut av ting, får stipender og studerer enda mer. En forsker? Bare sånn at jeg har en tittel. Selv om det ultimate hadde vært å være en slik som noen ganger skriver en spalte i en avis, dukker opp med diktsamlinger, med novellesamlinger, med teaterstykker og filmmanus, som er på talkshows på teve som “forfatter og filosof”, og som underviser i Photoshop på fritiden, eller i filosofi, eller piano, eller skrivekunst. Eller som bare sitter og fremfører kunsten sin på brosteinene i Krakow foran en liten boks med klirrende mynter, kanskje bak en gitar, eller et staffeli.

Jeg lurer på hvor jeg er om 12 år, i 2019. Da er jeg er 30 år. Hva vil jeg tenke? Hva vil jeg huske? Hva vil jeg ha glemt? Vil jeg være gift? Vil jeg fortsatt skrive? Eller vil jeg være begravd i bleier og babybæsj? I regninger og skilsmissepapirer? I ansvar og problemer? I rikdom og berømmelse?

Vil jeg være helt alene?
På et loft?
I en kjeller?
Skrive bøker som ingen kjenner
til?
Som ingen har hørt om?

Jeg er spent, og jeg gruer meg, jeg vet ikke hva jeg skal si. Fremtiden er ett skritt nærmere for hvert ord jeg skriver, for hvert ord du leser. La oss passe på hverandre og møte den sammen. For jeg er redd.