Det er en grunn til at skribenter skriver og ikke er på radioen

Jeg er både i avisa og på radioen. Alt på samme dag. Fredag den 14., ikke den 13. Hva er det som skjer? / Jeg holdt på å krepere av nervøsitet. Jeg vil bli berømt forfatter, men aldri kjendis. Stakkars kjendiser som må gjennom dette hele tiden. La meg fortelle deg hele historien om fredag 14. desember…

Alt dette teatergreiene begynner å bli nifst. Jeg og mine skribentvenner Eirik Faret Sakariassen, Kjersti Stokka og Idunn Helle er i Stavanger Aftenblad. Reportasjen, som ble laget den trettende, på Rogaland Teater, var på trykk den fjortende.

Og samme dag som våre ansikter pryder kultursidene i Aftenbladet, er vi på på radioen. På P1 på NRK Rogaland. Vi var der. Jeg! Egentlig skulle også Idunn være med, den fjerde Skrivelyst-skribenten, men hun går på drama og måtte være med på dramagreier hele dagen og kunne derfor ikke presse inn denne begivenheten i sin stramme timeplan. Noen folk er travle. Jeg er bare nervøs. Jeg fikk litt vondt av meg på hennes vegne; det er ikke hver dag man får muligheten til å være på radioen, liksom. Ikke at det var så forferdelig gøy heller, for jeg holdt seriøst på å falle sammen på gulvet der inne i studioet (jeg får hjertebank bare av ordet… *studio*). Jeg var så nervøs. Så før jeg utdyper mer om hva jeg følte, hva jeg tenkte, må jeg bare si til Skrivelystfolka + dansken: Beklager all sytingen. Dere vet… innadvente kunstnere… *vifte med hendene* Det er ikke lett.

Okei.
Men det gikk jo bra.
Eller gjorde det virkelig det?
Hvor skal jeg starte?

Vi satt rett utenfor studioet. Vi drakk vann. Coldplay med “The Scientist” spiltes rett før vi skulle inn, og jeg ville bare at Chris Martin aldri skulle slutte å synge. Ville bare sitte på gangen hos NRK Rogaland på Ullanhaug i Stavanger med pappkoppen min og drikke vann i resten av evigheten. Ville ikke inn. Var så nervøs. Hva er det jeg har rotet meg oppi nå …

De andre skribentene var helt rolige. Tilsynelatende. Om ikke, klarte de iallfall å spille avslappede - og det er jo avslappende i seg selv. I motsetning til meg. Det er en grunn til at jeg skal skrive teater, og ikke spille det. Jeg hadde vært en håpløs skuespiller.

For ikke å snakke om kjendis. Jeg vil IKKE bli kjendis. Vær så snill. Jeg skjelver når jeg ser en journalist, jeg glemmer hvordan man formulerer en setning muntlig som svar på et spørsmål, jeg glemmer nesten hva jeg heter, og hva jeg gjør her. Å, skal jeg skrive teater? Åja, det var det. Jeg tror jeg har oppdaget en fobi i meg selv. Det er okei med slanger og blod. Men pressen - å snakke til de store folkemasser; da får jeg helt hetta.

Jeg vil riktignok bli forfatter, jeg vil at mennesker skal lese meg over hele planeten - gjerne på andre planeter også. Overalt. Ja. Men jeg vil ikke intervjues. Vil ikke snakke med journalister - journalister, som har vært journalister så lenge at de har mistet sin nysgjerrighet. Dette gjør meg usikker. Jeg hører at du spør - men lurer du virkelig? Gjør du? Skal jeg fortelle deg alt? Okei, følg med da. Følger du med…?

Da Kjell Askildsen var på Først & Sist gjorde han en stilig figur som trollbandt meg så sterkt at jeg har blitt sittende igjen med denne karakteren inni hodet siden. Da Skavlan sa “velkommen” sa ikke Askildsen “takk”, men gjorde et tankefullt bukk, eller mer en distansert bevegelse på hodet. Kanskje litt overlegent, men med denne væremåten fremsto han utrolig trygg - samtidig som han var seg selv. Han hadde integritet. Ingen tvil om det. Han tok lange pauser, lente seg helt tilbake og fikk de andre i rommet til å føle seg så utrolig små, Torbjørn Røe Isaksen, Fredrik Skavland - de fikk ikke frem annet enn pipestemmer til den intellektuelle medgjesten og - intervjuobjektet. Det var helt utrolig. Jeg vil også være slik! Jeg vil kunne ta kontroll over en intervjusituasjon på samme måte som jeg tar kontrollen på papiret!

Det er meget mulig at en slik holdning kommer med alderen. Kjell Askildsen er tross alt en gammel forfatter, mens jeg bare er en ung jente, som ikke kan kalles forfatter en gang. Jeg bare … skriver … og … drømmer … og … blogger? Hva har vel jeg å gjøre på radioen? Alt går så fort! Svosj - så var vi ferdige. Nesten som å være hos tannlegen. “Nei, det var jo ikke så ille likevel…”.

- Sååå, det gikk vel bra?
Radiomannen smiler.
- Joa…
- Føler dere at det var noe dere ikke fikk sagt?
- Vi fikk ikke reklamert for bloggene våre!, bryter jeg ut, betraktelig mer avslappet og løssluppet nå enn da mikrofonens sto på. Nå var en sang på lufta.
- Ååja, sa radiomannen. - Er det en sånn vanskelig adresse på den da?
- Neinei, Elefantzonen med z dått kåmm, sa jeg fort og gliste til skrivegjengen.
- Ja, men det skal vi ordne, sa han.
- Virkelig? Seriøst? Mener du det? Ååååå!!!
Jeg ble ordentlig glad og triumferte ut av studioet.

Så var vi utenfor igjen, sangen sluttet og vi kunne se, gjennom glasset, at radiomannen plukket opp headsetet sitt igjen tittet ned på papirene sine.

- Oooog hvis du vil føle disse teaterskribentene videre, så kan du gå inn på Elefantzonen, altså elefant … zonen … med z … dått kåmm … elefantzonen dått kåmm altså … hvor du også finner linker videre til de andre Skrivelyst-deltagernes blogger.

Jeg sto igjen med et bredt glis.
Jeg tror ikke det er så ille med radio likevel. Men én ting er iallfall sikkert: Det er en grunn til at skribenter skriver, og ikke er på radioen.