Russen som tenker utenfor boksen

Nissekro torsdag 20. desember

Hvis torsdagens nissekro for Stavanger- og Sandnesrussen var en fortelling, ville det vært en utrolig spennende fortelling! Kanskje det ER en fortelling? Kanskje jeg forteller den nå!

Det heter at du skal “tenke utenfor boksen” eller “think outside the box” hvis du skal være smart og lur og sånn. Men jeg har en tendens til å tenke alt for mye utenfor boksen. Jeg tenker så mye utenfor boksen at jeg ofte ikke eier tilstedeværelse inni boksen i det hele tatt! Dette skjer særlig i sammenhenger der jeg er i festlig selskap med mange alkoholiserte mennesker uten at jeg har drukket så mye selv. Da vandrer jeg bare rundt og titter på folk, ser etter kjente - som jeg ikke finner, og får tusenvis av idéer til noveller og romaner, historier og fortellinger, til mulige karakterer og til konflikter og intriger. Jeg har begynt å ta med meg kulepenn når jeg skal ut. Jeg har den oppi veska. Fortellingene ligger jo strødd ut over hele gulvet, i veggene, på taket - overalt. Når alkohol konsumeres og vante hemninger slippes løs er ingen spennende hemmeligheter og situasjoner trygge. Men jeg bruker ikke pennen. Så tøff er jeg ikke. Notere på russekro? De ville trodd jeg var gal. Egentlig er det ingen som ville brydd seg, men det vet jo ikke jeg, for jeg er jo bare lille Binka fra Elefantzonen… (Og jeg er ikke sarkastisk!)

Men jeg er ikke den eneste gale. Folk er gale på andre måter enn meg. Det vet man for eksempel når toalettsetet ligger på gulvet utenfor toalettet, og folk mister retningssansen og går inn når de egentlig vil ut. Jeg er helt bekymra over hvordan sprøhetsskalaen på russekroene bare stiger og stiger for hvert arrangement. Hvordan vil det bli i mai?! I 23-tiden var en stakkars gutt på vei ned trappene med jakken sin dyttet mot fjeset. Han kastet opp i vildenssky, mens han gikk; han spydde rett oppi jakken sin. Det hele ble grisete. Det må ha vært fælt for ham, og det var fælt for oss. Iallfall meg. Jeg skulle helst gitt ham et klapp på skulderen, en kartong melk, et M-julehefte og en boks med julekaker, men når jeg tenker meg om hadde han vel kastet opp det også - rett oppå strekene til Mads Eriksen. En russenisse, dritas to the bone - og Røde Sjøhus i Stavanger var fyllt til randen av dem! De tøt ut dørene; vinduene! Omringet av bimborussenissejenter med bimborussenissekjoler fra Kondomeriet, da musikken var dårlig, og ingen kjente nisser var i sikte; venninna var utenfor og røykte og utgangen var så full av ustødige nisser at det var umulig å komme seg forbi, gikk jeg en stund rundt og rundt, “outside the box”, og kjeda meg. Tenkte filosofiske tanker om ting jeg gjerne skulle ha skrevet om.
Og så fikk jeg øye på Henrik.

Når du ser Henrik vet du at det er Henrik du ser på. Han er ikke til å ta feil av. Skjegg, langt hår (krøllete!), briller og et veldig lurt glis kjennetegner et ekte postmodernistisk menneske. Han fant meg en gang gjennom denne bloggen min og begynte å skrive kommentarer. Jeg begynte å lese bloggen hans også, og fant fort ut at vi både bodde i samme by og hadde en del felles bekjente. Ikke minst mange felles interesser. Slikt skjer sjelden.

Jeg er veldig underernært på kontakt med intellektuelle mennesker. Derfor blir jeg veldig glad og veldig satt ut når jeg møter noen. La meg si det slik: Hvis du kjøper en hel Dolly Dimple-restaurant, plukker den opp og setter den ned i den magreste slummen i Romania - tror du ikke de vil spise? Tror du ikke de vil bli glade? Tror du virkelig de vil være chilled and cool and relaxed - take it easy?

Jeg er ikke vant til sånt. Jeg blir satt ut når folk sier at jeg er intelligent, når de sier jeg er et menneske med mange lag, at jeg er intellektuell. Jeg er på russekro og her er jeg bare Binka - hun litt smådistré, rare, naive. Da jeg traff Henrik og vennene hans ble jeg plutselig Binka fra Elefantzonen - hun som tenker og skriver om filosofi, som har dype tanker og intuisjon, og jeg blir ganske satt ut. Jeg er ikke chilled and cool and relaxed. Ikke overhodet.

Men dette hadde ikke skjedd enda. Jeg måtte spionere på Henrik en hel stund mellom alle russenissene før jeg tok motet til meg og turte å si HEI. Jeg er Binka.

Det er enda ikke helt vanlig for meg å møte slike mennesker i virkeligheten, selv om det i det siste har blitt mye mer av det enn noen gang før. Mye til takke for teateret. Men dette hadde ikke noe med teateret å gjøre. Helst pleier jeg å kommunisere med filosofiske jevnaldrende på internett. Så når jeg treffer dem på et slikt sted som en russekro, til Britneys “Gimmie gimmie more”, er det rart. Fabelaktig, men rart. Noe jeg ikke legger skjul på. “Dette er merkelig”, sier jeg ærlig, for det er det det er, og det er det jeg er - ærlig. Jeg er “outside the box”. Alt er rart herfra. Det å undre seg og være fascinert og entusiastisk - på grensen til å oppfattes som sarkastisk, dessverre - er en av egenskapene man får av å befinne seg i de over-intuitives univers. Hva skjer når man endelig finner noen andre som også er på denne planeten? Man er iallfall ikke chilled and cool and relaxed…

Jeg hadde fått tak i venninna mi igjen, hun hadde funnet meg, og jeg hadde funnet et glass rødvin (tenk at de solgte rødvin! Rusbrus er noe skvip). Vi satt og var ganske chilled and cool and relaxed helt til Henrik gikk forbi og holdt på å overse meg. Jeg dultet borti ham og det var akkurat da, i det sekund, at den rølpete, pinlige russekroa, full av fulle nisser, ble veldig, veldig interessant.

Jeg fikk et nytt glass rødvin (tusen takk!) og en av Henriks venner, som jeg ikke kjente, jeg tror det var han her, sa “Å, er det du som er Binka fra Elefantzonen?”. Vi hadde snakket om postmodernismen, litteratur, filosofi, særemne og blogging. Folk jeg ikke visste hvem var - for eksempel denne karen - visste hvem jeg var! Jeg visste bare hvem Henrik var. Såvidt. Jeg kan aldri bli vant til noe sånt. Men jeg tror jeg må lære meg å takle det litt bedre.
Mitt nyttårsfortsett må være at jeg skal bli mer chilled and cool and relaxed og ikke så satt ut når folk sier “Åja, er det DU som er Binka fra Elefantzonen?”. Eller “Du skriver bra!”. Jeg må riktignok aldri la “chillheten” tippe over til overlegenhet - for det er direkte patetisk!

Dette var en veldig, veldig rar, men banebrytende og intelektuell torsdagskveld. Klokka var halv 3 da jeg kom hjem. Men allerede klokka 7 måtte jeg opp igjen for årets siste skoledag før jul hvor innebandyturnering sto på agendaen - og jeg scoret fire mål!

Tenk det…