Torsdagsfilosofi: Ikke vær trist

Det er storm i Stavanger. Den heter visst Tuva og den blåser alle regndråpene rundt omkring overalt slik at håret blir vått og bustete og kinnene røde og kalde. iPoden spiller Beirut, og desto fullere blir hodet av vanskelige tanker om fortiden og fremtiden. Det er vanskelig å være en ung filosof i vår tid, men jeg finner forståelse i den lille boken om Arne Næss’ ungdomsår som handler om hvordan Arne Næss ble filosof.

Jeg har ikke kommet så langt enda, men det jeg har lest gjør meg god og varm inni meg. Jeg er glad jeg har evnen til å interessere meg for slike ting, at jeg har denne brennende lidenskapen som gjør at jeg kan søke trygghet under ord og uttrykk som “filosofiens litteralitet” og “onomatopoetikon”. Når alt annet flyter, står filosofiavdelingen alltid fast på biblioteket, hvor jeg kan søke tilflukt ved å lese små biter av tung filosofisk teori som jeg ikke en gang forstår. Det gjorde ikke Arne Næss heller da han ung og nysgjerrig smakte på hva som rørte seg utenfor hverdagens vanlige tenkning. Selv om jeg ikke forstår, er det drivkraften i det å en dag forstå, som motiverer meg til å klatre videre. Det er en fin tur, med masse blomster langs veien. Så jeg klager ikke.

For tiden gjennomgår Fie mye hets på bloggen sin etter hun angivelig skal ha ytret halv-vulgære, negative meninger om Pussicat Dolls-jentene på skolen sin. Vi kjenner dem alle sammen, selv om vi ikke kjenner Fie, eller går på skolen hennes. Stikkord som ‘dansetrinn’ + ‘hårspray’ skal visst ha vært gjeldende. Jeg ser det jo for meg. Jeg går selv på en skole med danselinje, og tro meg; jeg marsjerer bastant inn i en krok på biblioteket når de inntar kantina. De er så dominerende og hyperaktive på denne klisjeaktige måten at jeg føler meg sammentrykket, liten og svak; enda mindre enn før. Slik er det. Det er slik jeg føler det. Så hvorfor ikke blogge om det? Det er slik man blogger om. Følelser og meninger. Dette prøvde jeg å forklare Fie i en kommentar som lød som følgende:

“Jeg er ikke heeelt sikker på hva dette dreier seg om (men jeg har en anelse). Jeg ville bare si at alle bloggere havner i en slik situasjon som deg av og til. Folk blir sure, fornærmede, og du lurer på om det du har gjort er feil, og du har dårlig samvittighet fordi du kan ikke ta det tilbake. Og med det første mente du ikke en gang å være slem; det ble bare oppfattet sånn. Og det gjør deg slem. Selv om du bare brukte ytringsfriheten din, og bloggefriheten, bloggetrangen…ja.

Uansett hva du har skrevet om hvem er jeg sikker på at det er tilgivelig. Slapp av, Fie. Det som er skrevet, er skrevet. Det er ikke noe som heter baksnakking, iallfall ikke på internett, for her kan jo alle lese det. Det kalles kunst. Blogg. Du kan si hva du vil. Heia, Fie. Ikke vær trist.”

Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har vært der selv, i noen av Elefantzonens yngre år. Man tråkker litt feil med sin halvironiske bloggerstemme; man balanserer på frekkhetens tynne strek. Alle ser på oss. Vi. Deg. Bloggeren. Og når vi faller litt utenfor, får vi gjennomgå. Alle flokker seg rundt oss; de har på seg masker, er anonyme, slik at ingen skal få se hvem de er. Og de skriker; ler og kritiserer; klager. Selv tør de ikke å balansere. Det er bloggerne som balanserer - og vi får ikke applaus før vi har falt av bommen noen ganger. En dag vil vi til og med kanskje klare å ta en piruett oppå der. Men veien dit er full av blåmerker og skrubbsår; pur ydmykelse og sår samvittighet.

Men smerten er ubegrunnet. Bare husk; Det som er skrevet, er skrevet. Alt som har blitt skrevet lever sitt eget liv, og skribenten har ikke nødvendigvis ansvar for hvilke reaksjoner det skrevne ordet vil komme til å skape. Det har bare leseren selv. Reaksjonen understreker bare de svakheter som måtte eksistere i den enkelte; og hvis reaksjonen er negativ og fornærmet - beviser det bare at skribenten hadde rett.