Postkort fra den andre siden av vinduet

For første gang i livet mitt opplever jeg følelser jeg tidligere bare har sett på teve og lest om i bøker. For første gang forstår jeg faktisk hva klisjéaktige sangtekster egentlig handler om. Hva som kan ha ligget til grunne når de ble skrevet. Jeg forstår at selv om den verste følelsen som finnes, kjennes ut som den verste, så er det ikke den verste følelsen likevel. For den aller verste følelsen har du enda ikkje kjent. Det som er vondt, er en illusjon. Jo verre du havner i det, jo mer får du ut av det. Jo mer er det å skrive om. Det er som en båndopptaker. Du tar opp alt det fæle, alt det triste, alt det meningsløst vonde, samler det på en kasett, og bruker det i kunsten. For læring er bare noe vi oppnår ved erfaring. Og livet er som et universitet.

Jeg er så heldig. Noen ganger føles alt tomt og ugrunnelig. Meningsløst og uendelig. Som om du er en flue alene i et klamt, tomt rom, og du vil ut, flyr på vinduet, gang på gang. Men vinduet er stengt. Du stanger fluehodet ditt i glasset og gir deg ikke. For hva kan du vel gjøre?

Jeg er trygg, på alle måter, og jeg kan oppnå akkurat hva jeg måtte drømme om. Likevel engster jeg meg over fremtiden. Over hvor jeg skal bo, hvem jeg skal være med, hva jeg skal tjene penger på, og om denne indelige forfatterdrømmen noen gang vil gå i oppfyllelse. Eller om den alltid vil eksistere slik, som fjern dagdrømming der jeg med notatboka sitter på bussen og beskuer fluene som liksom flyr fritt utenfor vinduet og har det så mye bedre. Så mye lettere. Men for alt jeg vet, kanskje de vil inn hit hvor jeg er. De leter etter en utvei de også. Jeg tror det er slik det er. Vi vil alltid fly et annet sted enn der vi allerede er.

Jeg kan gå. På beina mine. Frem og tilbake. Jeg prøvde ikke å ta livet mitt da jeg var yngre, for så å bli reddet, og overleve, tilbake med et arr på halsen og hjerneskade i hodet. Kroppen lenket til en rullestol. Ingenting av disse tingene skjedde med meg. Er jeg ikke heldig? Det er som å vinne i lotto!

Jeg har godt syn. Trenger ikke briller en gang, selv om jeg gjerne skulle ønske det, for jeg synes briller er fint.

Jeg skal ikke dø om noen måneder. Jeg har ikke opplevd min siste sommer. Jeg skal oppleve mange flere. Og jeg trenger ikke å ligge på sykehus. Jeg har fått lærlingplass og har iallfall utdannelsen i boks. Jeg er smart og forstår mye. Likevel vet jeg også at jeg egentlig bare er ung og dum, og at det er uendelig med ting der ute som jeg aldri vil forstå, uansett hvor mye jeg prøver. Men jeg kan passe på meg selv. Jeg har en evne til å forstå meg på andre. På deg. Jeg kan se gjennom deg og forstå akkurat hva du egentlig mener.

Men jeg lurer på hvor du er. Akkurat nå. Hvem er du er. Du som en dag vil forstå meg. Som ser gjennom meg og forstår akkurat hva jeg mener og egentlig tenker.