Kludrete notater

Lille Sofie satt lenge ved skrivebordet sitt og tenkte på hva hun skulle skrive. Det var rart å se på det slik, det som hadde skjedd, og konstruere det på nytt. For en gangs skyld var det hun som bestemte; hun som hadde skjebnens regi og sto med tryllestaven og skulle diktere hver minste lille følelse og hvordan den skulle komme til uttrykk. Før-etter; figurene av hendelser og følgene av dem, fortidens tegn; selv de ugrunnelige problemene og dilemmaene, formet seg langsomt et sted bak lås og slå. Det begynte mer og mer å gå opp for henne hva som hadde vært meningen bak. Hun begynte å oppnå syn fra andre vinkler, dannet seg et stort bilde; og deretter, selv idet handlingen ennå var i utviklingens forløp, var det som om hun var dem alle sammen. Det handlet ikke lenger om hva de tenkte; men hva hun tenkte at de tenkte, og hva det kunne bety. Hva som skjulte seg i de hemmelighetsfulle karakterenes sinn, visste hun ikke. Alt hun kunne vite, var at fordi de ikke kunne vite selv, kunne hun ta seg friheten til å bestemme. For på den måten lagde hun sin egen virkelighet. Kanskje det var på denne måten hun allerede hadde funnet svaret. Hun hadde fortalt om det som om det var fiktivt. Men det var det ikke. En kald følelse av selveksponering. På en annen side kan vi spørre oss selv hva som er en fiktiv fortelling. Om ikke det vi ser for oss, er virkelig, og hva som er «skapt», når homofile medmennesker påstås å tukle med «skaperverket», når de paradoksalt nok er en del av skaperverket selv, og det er du også. Det var selvmotsigelser og tanker som ikke passet sammen. Men det var slik det skulle være. Hun satte pennespissen mot papiret og begynte å skrive.