Paranoia / Turer i mørket

«Jente (18) er savnet. Hun ble sist sett søndag kveld. Politiet er i kontakt med eieren av en grå varebil hvor jentas notatbok er blitt funnet … »

Jeg har en stilig venn som ofte går tur om kvelden. Så jeg tenkte jeg skulle prøve det selv. Virker jo ganske forfriskende. Lufte hodet i mørket. Alene. Høre på musikk. Tenke. Eller ikke tenke; bare gå. Så jeg gjorde det. Tok på meg sko, skjerf og jakke, og la i vei.

Jeg er egentlig ikke veldig kjent her hvor jeg bor nå. Flyttet til en ny bydel for noen måneder siden. Det er et område med massevis av nye boligfelt. Det er stort sett det det er. Boligfelt. Leiligheter. Flere hus. Mange flere boligfelt. Leiligheter og steder å bo. Skolen min ligger i dette området. Veien dit er det eneste jeg egentlig kjenner, det eneste jeg vet om dette stedet, bortsett fra at det er proppfullt av … leiligheter. Hver morgen går jeg forbi et relativt idyllisk vann der det går an å stå på skøyter om vinteren, når det fryser. Ved siden av er det benker der det går an å sitte og skule utover vannoverflaten. Rundt er det en laaaaaaang opplyst sti der vi noen ganger må løpe i gymen. Jeg setter meg ned på benken i mørket. Benken er våt og jeg har trukket ned jakken for å forholde meg så tørr som mulig. Likevel merker jeg at det har regnet, for å si det sånn. Men det gjør ikke så mye. Det som hadde gjort noe, hadde vært om noen kom og slo meg ned. Jeg vil heller være våt i baken.

Selv om mørket er fint, lyktestolpene står rake i ryggen og bukker meg frem langs de opplyste veiene, er det noe i meg som alltid har vært redd for mørket. Alltid vært fascinert av bortførelser. Mennesker som bare forsvinner i løse luften. Ikke krimgråter. Ikke sånn oppdiktet skvip av hun der … hun, du vet, hun krimforfatteren, hun med håret. Men mer sånn: Madeleine. Hva skjedde? Dessuten: Tenk på alle de gangene det har skjedd. Mennesker, barn, unge, voksne, jeg vet ikke; bortevekk! Hva skjer? Etterpå finnes de under kummelokk, i skogen, begravd, opphengt - dyttet utenfor stup. Det skjer. Nå.

Noen dør hvert sekund. Jeg tenker ofte på hvordan jeg vil dø. Jeg er ikke redd for å tenke det. Jeg prøver å være så lite redd som mulig for mine egne tanker, for jeg vet at tankene mine er det eneste jeg har, og alt som er inni meg, er meg, og at jeg må erkjenne de stygge, skumle, skremmende tankene også, for å kunne erkjenne meg selv.

Jeg tar på sko, skjerf og jakke, men samtidig tenker jeg på mørket som venter meg der ute, og jeg tenker: hva om dette er siste gang jeg tar på meg sko, skjerf og jakke. Siste gang jeg roper at «jeg går ut og lufter meg litt». Siste gang jeg blogger på Elefantzonen.com.

En mørklagt buss står parkert ved en fotballbane, ved nok et boligfelt. Jeg prøver å spasere rundt de opplyste rekkehusvinduene; titter vagt inn og får øye på folk som lager kveldsmat og ser på teve. På fotballbanen er det også en benk hvor det går an å sitte og skrive. Nedenfor ligger et skummelt kratt med grantrær, kanskje enda skumlere på grunn av mørket. Det er likevel noe av meg som vil gå nærmere, det er nettopp det jeg gjør. Beveger meg over grusen og titter nedover de nesten levende greinene, bare for å kjenne følelsen av at nå er det kanskje like før det spretter opp en øksemorder eller en narkoman, eller bare et skummelt vesen som ikke finnes i noe leksikon.

En oransj katt skuler på meg fra postkassene ved husveggen. Jeg ser på den og går nærmere. Ved et punkt reflekterer øynene dens i lyset og jeg kjenner en mye større frykt enn ved synet ned det mørke krattet. Katten skifter positur, skyter på en måte ryggen opp, som for å angripe meg. Eller kanskje er det bare noe jeg innbiller meg. Jeg kjenner at jeg er redd, men at jeg ikke burde være det. Det er jo bare en katt. Hva er det med meg og dyr? Jeg har så utrolig stor respekt for dem; er så redd, de har så skarpe tenner, så lange klør. Plutselig spretter katten! Men det er ikke mot meg. Den er en annen vei. Den er like redd meg som jeg er den. Men jeg hadde jo ikke tenkt å gjøre den noe. Men det betyr ikke at noen ikke vil gjøre noe mot meg.

Jeg vandrer videre, nå med bare den ene av iPod-øreproppene i øret; det andre øret må holde vakt, i tilfelle det kommer noen bak meg, og legger en hånd foran øynene mine, drar meg vekk, i stillhet. Noen som kagger meg i hodet og stikker av med notatboka som ligger i lommen; i verste fall livet mitt, om notatboka er livet mitt, eller i verste fall det ordentlige livet.

Men det er ingen lyd.

Biler kjører forbi idet jeg beveger meg langs fortauet; store biler, små biler. Biler med bagasjerom, biler med kidnappere i førersetet og kolleger i baksetet som spretter ut bagaserommet, fører en hette over hodet mitt; drar meg inni og kjører avsted.

Jente (18) er savnet. Hun ble sist sett søndags kveld. Politiet er i kontakt med eieren av en grå varebil hvor jentas notatbok er blitt funnet …

Men så gikk det bra denne gangen også.

Tross alt er det ganske forfriskende. Lufte hodet i mørket. Alene. Høre på musikk. Tenke. For så å finne seg overrasket, overrasket over å komme hjem, like hel, over å komme hjem i live.
Attpåtil med et luftigere sinn, et klarere hode med klarere tanker.
Kanskje jeg gjør det igjen. Kanskje jeg tar meg en ny tenketur i mørket en annen kveld. Kanskje det går bra da også.