Dødstyggisen

((((((((((kjør forsiktig))))))))))

Greit.
Da skriver vi igjen.
For vi lever jo fortsatt. Men det, dét, kjære venn, er slettes ingen selvfølge.
Host, host! for å klarne stemmen. Jeg mener … szzzhhhrr szzzhrr, for å skjerpe skriveredskapet.

I dag svelgte jeg en tyggis fordi jeg konsentrerte meg sånn om å gjenkjenne en sang som ble nynnet bak meg i Aluaen på skolen.

Rett etterpå lente gjesten seg mot mikrofonen og sa: «Jeg er en drapsdømt morder». Men da hadde jeg allerede svelget tyggisen. Og det vil ta tjue år før den kommer ut. Jeg kommer til å ha tyggisen i meg når jeg skriver min første roman, når jeg får min første roman antatt og når jeg signerer min første roman på min aller første romansigneringssignering.

«Jeg er en drapsdømt morder.» «Jeg!» Han! Han var en drapdømt morder. Hva er dette, James Bond? Hvor er regissøren og hva gjør jeg i denne gangsterfilmen?

Jeg så på de andre og skulle akkurat til å humre som for å signalisere at jeg (for en gangs skyld) forsto spøken, dette klisjéaktige forsøket på å fange oppmerksomheten til sjødesløse ungdommer første dagen etter påske. Men det var ingen spøk. Vi så virkelig på en drapsdømt morder. Jeg har aldri gjort det før. ELLER - hvordan vet jeg hvem som har drept noen, og ikke? Kanskje vi ser dem rundt oss hele tiden, hver dag, uansett med hvilken intensjon de, disse morderne altså, havnet i denne situasjonen. Morderne. En morder. Eller hva? Er en morder en morder? Var han en morder, en ordentlig en, han som satt der med leppene mot mikrofonen og så ydmykt sa at han var det?

Er en morder dermed en som med vilje leder noen inn i døden og etterpå skal få angre på det? Unslipper man morderstatusen dersom man selv, som potensiell morder, havner i døden, uten denne sjansen til å bære på nådeløs skam og dårlig samvittighet for resten av evigheten?

Jeg så på en mann som hadde dratt et menneske inn i døden. Døden! Er det en bra ting, eller en dårlig? Kanskje, når man er død, opplever man endelig denne vidunderlige, indre innsikten vi alle søker etter, og kanskje det ikke er noe fælt å dø i det hele tatt, men for morderen, som i dette sekund satt i samme rom som oss, som meg, jeg følte snart at det bare var ham og meg som satt der i den store salen, alt annet bare forsvant for meg. Det var ikke hans feil. Det var ikke meningen det var ikke meningen det var ikke … meningen … det var ikke. Men plutselig gikk det ikke an å trykke  + z og så var det over.
Så var det over og det kunne vært DEG.

Han satt på en stol, lente armene på pulten foran seg og erkjente personlige tanker for et publikum på en måte jeg aldri kunne erkjent. Hvordan kan noen si, i en mikrofon, at de har prøvd å ta sitt eget liv, at de er en morder, at de hadde hentet tauet hvis det ikke var for at noen kom og drog dem med til denne psykriatiske klinikken og at de har hatt mange operasjoner og er svært syk og mangler noen indre organer?

Det kom frem at han hadde vært i en trafikkulykke for mange år siden. Det var derfor han var her, det handlet om trafikk og sikkerhet, ikke døden. Den gjeldende hendelsen hadde skjedd for mange år siden, likevel reiste han enda rundt på skoler og fortalte om den. Han var sjåføren, han og kompisen kjørte rundt og ante fred og ingen fare, pratet om damer og alt var visst så flott- og plutselig kom det en sving på den strake, flotte sjokoladepåleggveien, og alt som var igjen var et stort smell og en kompis mindre og mye mer smerte i sjelen enn det noen sinne vil være mulig å føle på en menneskekropp.

Morder?
Ja, hva sier du nå?
Hva sier jeg?
Jeg har bare tyggisen i tarmen og kommer kanskje til å dø med den der, hvis jeg også havner i en trafikkulykke. For det kan skje hvem som helst. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil tørre å ta sertifikatet. Det eneste jeg kan si er:

KJØR FORSIKTIG!