Derfor avlyser Beirut Europaturné

Jeg skal til Øyafestivalen i sommer. Jeg hadde særlig gledet meg til Beirut og Sigur Rós, My Bloody Valentine, Sonic Youth, Beirut, Iron & Wine, Beirut, Lykke Li, Beirut, José Gonzales, Lightspeed Champion, The Sonics, Beirut, Beirut, Beirut … ja, Beirut - helt til det her om dagen dukket opp en beskjed: Beirut kommer ikke likevel. Zach Condon har avlyst sin Europaturné.

Hva nå? Zach Condon, hva tenkte du på? Våknet du bare en morgen og tenkte: Nei - dette føler jeg ikke for? Dette vil jeg ikke? Gjorde du?
Vel, da er jeg ikke bitter. Jeg forstår deg faktisk.

I en personlig uttalelse til Øyafestivalen skriver han at årsakene til kanselleringen skyldes mange grunner, deriblant noen han ikke orker å diskutere. Den siden han derimot deklamerer i sin offisielle uttalelse, er det personlige ansvaret han føler overfor seg selv og de som har hjulpet ham frem dit han er i dag; publikum, medmusikanter, plateselskapet … Zach Condon ønsker at hvert show skal bli så bra som overhodet mulig. Og dette kan, av ulike grunner, ved dette punkt, ikke la seg gjøre. Hva kan vi - som håpefulle publikummere - si til noe sånt?

«For ei fitte,» sier en viss karoline på oyafestivalen.com. Er dét det eneste vi kan si? Å rynke på nesa og tenke «fysj for en slibrig sleiping,» er én ting, men man må jo forstå; slik eventyrlig musikk kan umulig komme fra en allminnelig mann. Og uallminnelige mennesker pleier som regel ikke å være så lette å forstå seg på. Jeg sier ikke jeg vet noe, men jeg prøver iallfall.

Som jeg viste dere i mitt forrige innlegg, droppet Beirut-mannen ut av videregående, for deretter å gjøre det samme etter å ha prøvd en rekke høyskoler og slikt. Han hatet å være student. Så da han hadde jobbet en stund, tok han pengene han ærlig og redelig hadde tjent, og uten å se seg tilbake, drog til Europa for å finne det han alltid hadde lett etter. Det ville vise seg å være det riktigste han noen gang hadde gjort.

Jeg har ikke hatt øynene oppe for Zach Condon aka Beirut så veldig lenge. Men da jeg først våknet opp for ham, antar jeg det delvis kan ha vært på grunn av hvem han er og hvordan han kom seg dit han er i dag.

I ungdommen tilbragte han 90% av dagene sine innestengt på soverommet sitt sammen med en haug av instrumenter. Her skrev han mesteparten av det som skulle bli debutalbumet «Gulag Orkestar», inspirert av østeuropeisk orkestermusikk.

For en freak! tenker man, men samtidig tenker jeg på hvordan jeg selv har tilbragt mesteparten av min egen barndom og ungdom på soverommet mitt i en tilstand av selvutnevt husarrest. Jeg tenker på hvor mye det gir meg å lese om personer som Zach Condon, slike virkelige mennesker som gir meg tilbake troen på meg selv, og som virkelig har klart det - som har kjent etter, unnlatt å gå i flokk: tatt sjanser og hoppet i det for å nå sine drømmer. Og ikke minst: Lykkes.

Jeg tenker på, og det slår meg, at til tross for det Beirut-mannen aldri har fullført, har iallfall én ting alltid vært der ved hans side: musikken. Musikken fullfører han. Den føler han ansvar for.

Jeg vet ingenting, men kanskje er det derfor at jeg kjente denne umiddelbare, tilsynelatende naive medfølelsen for Zach Condon da avlysningsbeskjeden kom. Når alt i ditt stille sinn handler om å utlevere deg selv og formidle dine ærligste følelser så best du overhodet kan, er det ikke nok å gjøre det «godt nok» eller å gjøre «ditt beste». For du vet at «ditt beste» akkurat nå, ikke er det beste du noen gang ville kunne prestere. Og da kan det like gjerne være det samme!

Etter å ha tilbragt 90% av ungdommen innelåst på soverommet sitt, utforskende, granskende, sykelig selvsentrert, prøvende, feilende og arbeidende med å finne ut hvordan alt dette, alt det som kommer til deg, eller som alltid har vært der, muligens fra et tidligere liv, kan bli uttrykket på en måte som gir mening for andre, blir man slik - en overømfintlig klump med celler. Noen ganger forstår du ikke en gang hvorfor du gidder. Du føler mye, og ofte står du overfor avgjørelser. Du må avlyse, du klarer ikke du bare klarer ikke for du klarer bare ikke … føler at dette ikke er rett. Du kjenner det, for alt du bryr deg om handler om å kjenne etter. Og når denne følelsen kommer, skal du lytte til den. Og det gjorde Beirut. Og det er BRA!