Hvorfor henger det en lang dusk fra lua mi?

«Russ» kommer fra latin «cornua depositurus», som betyr «å legge av seg hornene». Wikipedia: Russefeiring

Klokka er 22:27 og vi står i kø utenfor kickoff-kroa for Sandnes- og Stavanger-russen i Kongeparken Amfi, 25. april 2008.

Jeg tenker: Se så mange russ det er her. Men så ser jeg på mitt eget antrekk, den røde buksa på vranga, og jeg prøver å memorere følelsen av å ha kommet så langt. Har jeg gledet meg? Er dette noe å glede seg til?

Rundt meg er russejenter med øyne like røde som buksene. Et stykke unna, ved gjerdet utenfor køen, sitter en ukjent medruss med hodet i hendene. Noen bak meg dytter, og jeg snur meg og ser inn i et snøvlende blikk. I dette sekund er det lite lyst som holder meg igjen her i folkemengden mens vi beveger oss langs det høye gjerdet. Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner til filmen «Children Of Men» av disse jernstolpene; folkemengden av uniformerte individer og vakter som holder det hele i sjakk. Jeg selvutnevner dette umiddelbart til en merkelig tanke fra min egen side, spesielt i et sådans konseptuelt party-øyeblikk. Tenker at det kanskje er fordi jeg så iherdig prøver å absorbere inntrykk og idéer nå som jeg først er her. Jeg er ikke her fordi jeg vil, men fordi alle andre er her og fordi jeg er nysgjerrig. «Vent på meg,» vi prøver å huke oss fast i hverandre, og jeg prøver å huke meg fast i bildene jeg knipser med alle mine sanser.

Jeg prøver å være ærlig og gli inn i stemningen mens vi nærmer oss vakten som skal kontrollere den komiske bunken med russelegetimasjoner vi på forhånd har kjøpt. Jeg har russelappen, skolebevis og bankkort. Russepasset har jeg betalt for, det ligger et sted hjemme, men jeg fant det ikke da jeg dro derfra, og saset i et spontant russe-øyeblikk på at jeg ville slippe inn likevel. Det gjorde jeg ikke. Jeg står først i køen og skal akkurat til å gå inn, da vakten heiser opp kjettingen mot utsiden av køen og ber meg vente der.

Jeg så dette komme. På vei hit hadde jeg beskuet en medruss med tårevåte øyne se på sin skakke bunke med russelegitimasjoner. Kortet hun manglet, var et ordentlig leg, som for eksempel bankkort. Venninnene på den andre siden av kjettingen holder henne med selskap. De ser på hverandre med MacGyver-blikk og prøver å konstruere en mulig plan for å slippe sin medruss inn. Snart prikker jeg på en vakt, spisser blikket og forklarer min situasjon. Han letter på kjettingen og jeg blir kroppsvisitert. Så er jeg innenfor dørene. Jeg er her! Nå er det bare å finne de andre.
Det blir en krevende jakt mellom russ som klemmer hverandre, med og uten vilje. Trappa er i konstant sirkulasjon, og jeg må klamre meg fast til en av sidene for å komme meg opp. Jeg er usynlig og spaserer nostalgisk gjennom gangen. Jeg er russ. Jeg går inn i hovedsalen og stopper for å legge et blikk på bandet på scenen. Jeg er russ, og bandet er dårlig. Det er mørkt, og egentlig ser jeg ikke så mye. Jeg er usynlig, jeg er russ, jeg har lik bukse som alle de andre. Hele situasjonen er rar og jeg humrer for meg selv før jeg finner, eller finnes, av noen jeg kjenner og vi renner gjennom folkemengden og mister hverandre igjen.

Og så videre og så videre og så videre: Det oppstår øyeblikk der vi ler oss ihjel til russeluene faller av. Vi hopper opp og ned på gulvet og kaster horna av oss. Vi ser folk vi kjenner og hilser dem, men sier ingenting, for det er ikke noe å si. Det er øyeblikk der vi sitter ytterst ute på muren med lukkede øyne, er slitne og konstaterer med hverandre at tilstandene vi i samme sekund befinner oss i, er temmelig kaotiske.

Vi går hjem. Vi er russ. Folk er igjen. Folk har drukket for mye. Folk spyr. Folk kliner. Folk tar knuter. Folk = russ. Jeg = Meg. Og jeg = russ. Nå. Russ for meg = En engangsopplevelse den kommende måneden som ikke skal konsumeres på et slikt analytisk vis som jeg gjør. Jeg prøver å finne en mening, men jeg kommer ikke utenom at det høyst sansynlig ikke er noen mening der. Det henger en lang dusk fra lua mi. Dette kan bli interessant. Kanskje. Kanskje … ikke?