Postmodernisme

Postmodernisme er en stilepoke/sjanger som blomstret på 80-90-tallet. Selv mener jeg det kan virke som om postmodernismen har sin rot allerede i den frie og umaterialistiske hippiebevegelsen på 60-70-tallet, som opponerte mot den normbegrensede og pliktoppfyllende krigs- og foreldregenerasjonen. Begrepet opptrer allerede i siste del av 1960-årene i forbindelse med billedkunst fra Andy Warhol i amerikansk popkunst.

Postmodernismen kombinerer stil- og sjangertrekk fra forskjellige historiske epoker og kulturelle områder; samt religiøse og ideologiske tanker fra mange forskjellige kilder, forskjellige stilepoker og stilnivåer – mellom gammelt og nytt, høyt og lavt, ofte på en distansert og ironisk måte uten å bry seg om hvorvidt de passer logisk sammen. Et postmodernistisk trekk er å konsentrere seg om verdier knyttet til livsstil, livskvalitet og moralske spørsmål, fremfor økonomiske og materialistiske emner. Dette kan komme av at foreldrene til etterkrigsgenerasjonen hadde grunnleggende verdier i vestlige industrisamfunn, knyttet til vekst og velstand. Da disse behovene kom på beina igjen, skjedde det en generasjonsforvandling. Der den eldre generasjonen hadde blitt formet av en historisk periode med økonomisk depresjon og materiell knapphet, kunne den neste generasjonen ta dette for gitt. Der foreldregenerasjonen hadde arbeidet for å bygge opp en økonomisk og kulturell velstand, søkte den nye postmoderne strømningen byggesteinene i seg selv; å dekonstruere dem; bygge alt fra hverandre og vise, ikke overbevise, men bare glippe ut vage, distanserte, upersonlige uttrykk av at hele vår oppfattelse av virkeligheten er sammensatt av absurditeter og tilfeldige gjentakelser.

Med dette er det et veldig postmodernistisk syn å se på omverdenen med et distansert, relativistisk eller konsekvent naivt blikk; som om det hele er nærmest uten mål og mening; det å hevde at det ikke eksisterer noe absolutt, men at alt er avhengig av forholdene og publikum som så. Postmodernismen er kritisk til at ett livssyn er riktigere enn et annet. Det merker vi allerede i det nevnte, frie synet på å blande sammen trekk fra ulike sjangere, plukke ting ut av sammenheng, viske ut skillene, forstørre tilsynelatende kurante elementer og skape en ny opplevelse av motivet. For ingenting er feil. Og ingenting er rett. Alt kan settes sammen på nye, lekende og innbydende måter; ikke fordi målet er å skape noe nytt, eller for å formidle en ideologi, men for å understreke at det egentlig aldri har betydd noe i det hele tatt.

På denne måten er postmodernismen egentlig en fryktelig merkelig sjanger, som egentlig ikke er en egen sjanger i det hele tatt, men bare en relativistisk forvrenging og kommentar til det som er, og som allerede har vært. Postmodernismen gir ofte inntrykk av å se på alt som riktig, eller ingenting som feil. Hva er vitsen med å gå en spesiell retning – vi kommer ikke noen vei uansett. Det er som om postmodernismen har erkjent dette som sin svakhet, selv om det er det eneste den faktisk har erkjent. For postmodernismen trekker ingen slutninger. Sjangeren kan ofte betraktes som målløs og sprikende. Selvmotsigende. Den uttrykker at det er ikke så nøye hva du tror, bare det fungerer for deg.

I den postmodernistiske sjangeren er enhver forståelse avhengig av sosial, historisk og kulturell kontekst. Et produkt i postmodernistisk stil er ofte et portrett av samtiden vinklet på en skeptisk, spissfindig og hyperrealistisk måte, hvor alt er åpent og uavklart. Det er ikke fortellinger om verden, men fortellinger om fortellingene om verden. Det fokuseres gjerne på at friheten i en moderne verden blir for stor og tom.

Postmodernister er kritisk til modernismen; for eksempel har ikke postmodernismen tro på fremskrittet, demokratiet og kjernefamilien. Postmodernismen er ikke ute etter å forstå eller erkjenne den moderne virkelighet, men å more seg over hvor absurd og tilfeldig den er. I stedet for å bygge opp noe nytt, vil postmodernismen demontere samtiden for å finne at språket i seg selv kan være interessant; kunstens egne evne til å beskrive seg selv. Det er som om publikum i den postmodernistiske sjangeren for første gang er i et direkte møte med selve kunstverket. Der det klare og egentlige ”poenget” som regel er fraværende i et postmodernistisk produkt, er det i stedet gjort et poeng av at kunstverket ikke handler om noe i det hele tatt. Den nye rollen som trer frem i stedet for budskapet, er tilskueren, som i større grad blir dratt inn i kunstens uvirkelige virkelighet. Ved fragmentering og hyppig bruk av referanser, er den enkelte overlatt til å gjøre sine egne konklusjoner og tolkning av det som står. På denne måten skaper postmodernismen en økt distanse mellom kunst og virkelighet.

Postmodernistisk litteratur er ofte såkalte metaromaner som handler om sin egen tilblivelsesprosess. Gjerne om forfattere som skriver en roman – og det blir etter hvert klart at det er denne romanen de skriver. Men hvordan er det mulig? Vi leser den jo nå! Men dette er postmodernismen. ”Alt er mulig, men ikke våg deg å tro på det - ikke være dum, for du vet at dette bare er en bok som jeg skriver akkurat nå”. Det postmodernistiske skriftspråket er i tillegg ofte sterkt påvirket av talespråket og populærkulturens uttrykk. Tradisjonelle skriveregler blir gjerne tilsidesatt til fordel for ”det som føles riktig”, for intuisjon, i motsetning til fornuft og tradisjon.

Ser vi på postmodernismen som en periode, er det den moderne perioden vi har nå som fra 1950-tallet har gitt oss stadig flere radio- og TV-kanaler. Og ikke minst internett. Internett åpner for større valgfrihet og deltakelse, et klart postmodernistisk kjennetegn. Tilskueren skal ikke bare se på, men delta; ringe inn til teve-konkurranser, spre informasjon om seg selv på internett. For på internett er alt tillatt, alt er lov, det er vi som ”styrer” det (jada, det finnes lover og unntak, kriminelle ting som kan straffes osv., men er særtilfeller som jeg ser bort ifra nå); vi kan usensurert spre informasjon om oss selv, det er vi som bestemmer, informasjon uten mening; dagbøker. For det moderne, postmodernistiske mennesket er det blitt en del av hverdagen å blogge. Men hvorfor gjør de det? Hvem bryr seg vel hvem de er? Og hvorfor bryr vi oss om å lese hverandres blogger? Jeg synes fenomenet med blogg er ganske så postmodernistisk; det trivielle enkeltmenneskets deltakelse, spredning av tilsynelatende meningsløs, personlig informasjon, og det gjerne særegne og dagligdagse, uhøytidelige skriftspråket som følger med vår stadig krympende, globaliserte verden og tilfeldige måte å tenke og føle på; dagligdags og uredigert. Alt er lov.

Kilder
1. damaris.no
2. intertekstualitet
3. postmodernisme
4. etikk