Morgenrot

Jeg plukket opp lappen og leste den høyt inni hodet mitt. Studerte postkassa, hesteskoen som hang opp-ned på garasjedøra ved det høye huset. Jo, det var her. For å komme inn, måtte jeg først gjennom en liten port jeg ikke fikk opp med det første. Den lille klaffen hang over hempen, men selv om jeg dyttet den både opp og ned, sto den like fast. Jeg begynte å rive og dra i den skranglete inngangen, og det var da jeg merket hvor mye enklere det ville være å bare rive den ned; men det kunne jeg jo ikke; dette huset hadde lidd nok. Jeg må ha stått der i flere minutter før jeg oppdaget en tredje liten hemp, og det var da det løsnet. Porten lot straks den stive armen sin gli galant bortover alleen. Nøyaktig der stanset den. Jeg nærmet meg et steg, og jeg var inne.
Det knitret da jeg trasket over grusen, alle de millioner av steiner. Men før jeg fikk tid til å fote meg litt varsommere, var grusen slutt, og et område med høyt gress favnet om føttene mine. Den tykke tåka som lå over hagen denne morgenen, fikk det til å dale usynlig regn, og jeg kjente hvordan dråpene spratt omkring anklene mine da jeg forsøkte å runde hushjørnet.
Jeg våknet på loftet med hodet fullt av støv. Jeg strakk fingertuppene mot taket før øyenvippene skilte lag for første gang siden soloppgang, og det var da jeg kjente det. Det lave taket slukte varmen med et kjølig god morgen, og jeg snappet meg selv tilbake på et blunk før blikket mitt spratt opp og innså at jeg hadde glemt hvor jeg egentlig befant meg. Jeg hadde riktignok tilbragt natten høyt over bakken, skyene klistret seg nærmest til det lille vinduet mot venstre og jeg trakk dyna opp under nesetippen for at ingen skulle ta meg; tittet mot høyre og orienterte meg raskt, for sikkerhetsskyld. Rommet var tomt og stille, jeg husket det nå. Lyset var annerledes. Madrassen var dessuten klumpete på andre steder nå enn før jeg må ha sovnet. Fargen på dynetrekket virket blassere mot øynene mine enn kvelden før. Det må ha blitt en lang kveld, øynene svidde etter den tunge søvnen, som om jeg skulle vært død. Armene kjentes kalde etter møtet med taket, for ikke å glemme samtalen med menneskene som hadde vært helt nede i kjelleren. Nesa var en isklump. Jeg kastet dyna over resten av legemet og kjente hvordan den varme pusten sakte brakte liv i meg igjen.