Relativisme og radikalitet
Sosialistdagen (les: 1. mai), gikk vi forbi da Jens Stoltenberg talte i Stavanger (merk: gikk forbi), og jeg måtte dytte i Devendra Banhart og be henne om å skjerpe seg da hun begynte å klappe.
Da Stavanger-politiet henvendte seg til statsministeren angående en så grunnleggende sosialistisk kampsak som lønnsnivået, tok nemlig ikke sosialisten Jens seg en gang bryet om å svare. Da er det noe som skurrer.
Den stakkars Kielland-statuen på domkirkeplassen hadde dessuten ufrivillig fått et rødt kommunistflagg stukket inn i skulpturhånda si, noe jeg synes var et trist og totalitært syn som preget hele plassen i Stavanger denne regnfulle vårdagen. Greit nok, han var kanskje en arbeidernes mann. Men hva er en arbeider i dag?
Arbeisdagen er kort, fridagene er mange og støttebidragene ligger løst. Likevel står LO-leder Roar Flåthen på den andre siden av landet, på Youngstorget i Oslo, og sier at vi fortsatt må kjempe for internasjonal solidaritet. Til forskjell fra dedikerte, politiske talere vi ser på svart-hvitt-opptak fra gamledager, viser NRK-overføringen av en såkalt radikal politiker i vår tid at folk står i bakgrunnen og drøser, noen tygger på gummi, mens andre henger og glaner tafatt ut i luften. Det virker som om såkalte radikale i dag repeterer seg selv som krøllete kassetter, og de merker det ikke en gang selv. De har falt fra sin radikale plass; kampsakene er like langdryge som en uåpnet boks med sardiner.
En søndags ettermiddag satt jeg ved vinduet og tenkte på dette; hvem som er de radikale og hvem de konservative er. At jeg nylig hadde fått kontigentbetalingsgiro fra Unge Høyre var nok også med på å sette meg på disse tanker. Jeg vil ikke være med lenger. «Vi er best, bli med oss og lag en bedre verden!» sier samtlige og vifter idyllisk med sine kampflagg, enten de er røde eller lyseblå. Dette går ikke. Alt er relativt.
Relativisme er ifølge ordboka et filosofisk syn som hevder at det ikke eksisterer noe absolutt, men at alt er avhengig av forholdene og iakttakeren. Når jeg deklamerer min interesse for filosofi og folk spør hvem jeg liker, vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Det kommer an på saken, hvilke medmennesker den måtte angå, og hvaslags humør jeg er i. Men nå kan brikkene ha falt på plass; kanskje det nettopp er relativisme som er svaret.
For hva er en radikal politiker? Om en radikal aka. sosialistisk politiker får ha makten en stund, er han da lenger radikal? Er det ikke i slike tilfeller at nettopp jeg blir den radikale, når jeg i finner meg selv i å tenke tanker som:
Er ikke anarkisme en veldig god filosofi …
Jeg tror det hele er avhengig av den foregående situasjonen. Det kan være en god filosofi. Det kan også være en katastrofe. Men hva er en katastrofe? Også det er relativt; noe som er en katastrofe for meg, kan være sann lykke i dine øyne.
Men hva er så lykke …?
2 kommentarer
De revolusjonære og radikale som får makten vil før eller siden innta den totalitære posisjon deres forgjengere hadde, det er både trist og sant, men slik er sirkelen.
Såklart er alt relativt. Om du skulle leve som et fritt, tenkende menneske, hvordan skal du da kunne bøye deg for tankene til et parti eller en leder? Og om du ville dele dine frie tanker med likesinnede, vil du ikke igjen bare gjenta sirkelen til sist?
Du kan gjøre som Jens Bjørneboe eller Hans Jæger: kritisere omtrent alle og enhver, ha få venner, være hatet av de fleste, leve av fyll, og forkaste enhver form for hederlighet. For den er det ingen plass til i verden uansett.
Jæger levde ikke et godt liv. Han var anarkist, han var hatet, ble fengslet, sykdomsbefengt og all annen faenskap. På grunn av sin frihet.
Om det er lykke du ser etter i verden, bør du se et annet sted.
Poenget til sist, sitat fra Matrix: You just have to make up your own damn mind.
Haris
5. mai 08 kl. 00:46
1. Her kommer du med glimrende eksempler på hvorfor Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg i spissen ikke står for arbeidernes interesser. Snarere tvert imot har Arbeiderpartiet stått i spissen for noen av de mest nyliberale reformene i Norge. Jeg kan nevne blant annet privatiseringen av Posten, Telenor, strømnettet, samt innmelding i EØS og WTO. I tillegg kommer gjennomføringen av Kunnskapsløftet og raseringen av AFP-ordningen.
De rød-grønne partiene skulle sette høyrekreftene på sidelinjen. De lovte bl.a. å gjøre Norge til en tydelig fredsnasjon, å bekjempe fattigdommen i Norge og skape balanse mellom kommunenes oppgaver og inntekter, og gi alle grupper mer i pensjon.
Realiteten er den komplett motsatte.
2. At “arbeidsdagen er kort” og at “støttebidragene ligger løst” tror jeg det er mange som vil være uenig med deg i. Spesielt de i lavlønnede omsorgsyrker som jobber turnus og aldri får tilbud om full stilling. Realiteten er at de ofte må ha flere jobber for å få endene til å møtes. Lavlønnede kvinner er spesielt utsatt.
3. Vedr. Roar Flåthen og Stoltenberg. Han kan knappest kalles for radikal, og Stoltenberg knapt for en sosialist. Stoltenberg representerer næringslivets interesser, og forvalter kun den nyliberalistiske tenkningen som har fått gjennomslag i Norge. Hadde disse to gubbene vært radikale hadde de vært ute og forsvart nedleggelsen av Union i Skien, en fabrikk som gikk i overskudd, men som ble nedlagt fordi det ville akkumulere bedre profitt ved å produsere i utlandet.
4. Rent konsekvensmessig, at du lot være å fornye medlemskapet i Unge Høyre, er jo en god start. (-:
5. Når det gjelder relativisme, så går jo det på at noe som er rett for én person ikke nødvendigvis er rett for en annen. På et rent personlig grunnlag kan kanskje det funke bra, men sett i en samfunnsperspektiv (sett at man kan definere hva et samfunn er) stiller jeg meg skeptisk. Et samfunn _kan ikke_ ha én felles overbevisning om hva som er rett. Dvs. at et samfunn ville måtte se på hva som var overbevisningen til det store flertallet. Hvis, for eksempel, det store flertallet i et samfunn mente mobbing var en nødvendig del av oppveksten, ville samfunnet måtte mene det var en moralsk god handling fordi det bidro til en god oppvekst.
I tillegg synes jeg relativismen er så ullen, med at den er “en motstand mot tanken om at vitenskapene kan og bør tilstrebe objektivitet”, for å sitere Wikipedia.
6. Anarkisme og kommunisme kommer jo fra samme tradisjon, men anarkisme vil ikke funke siden de ikke er i stand til å organisere seg selv. Når man ikke er i stand til å organisere et samfunn vil det ikke funke bra for alle, men være basert i den sterkeste sin overlevingsevne. Personlig tror jeg at jeg vil overleve bedre i et samfunn hvor man er kvitt klasseskillene som eksisterer idag. Men jeg skal ikke dra dette inn i en ideologidebatt. (-:
ato
5. mai 08 kl. 17:53