Russ som vokser på trær

Hvor mange russeknuter jeg har? Lurer du virkelig på det? Skal jeg svare? Okei, jeg har ingen russeknuter. Null! Fredag morgen hadde jeg egentlig tenkt å gjøre noe med dette da jeg ankom en time før skolestart (vi begynner kl. 9 denne dagen) for å tilbringe en time i et tre. Enkelt, tenkte jeg. Været var fint. Dessuten skulle vi ha litteraturhistorieprøve den dagen, så tiden ville bli svært konstruktivt benyttet, selv om det var i et tre. Men …

da jeg kom og ble møtt av mine medruss som allerede hadde installert seg et par meter over bakken, og da jeg selv grep tak i ei grein for å dra meg opp til dem, kjente jeg at dette fristet lite. Det frodige gresset under meg var så mykt. Jeg bøyde meg istedet ned og kjente på det; det var ikke vått heller. Jeg så på russebuksa mi, tittet opp på ape-medrussen som dinglet med beina mens de leste litteraturhistorie, og jeg så ingen grunn til å la være: Jeg satte rumpa ned på gresset - og der satt jeg!

«Binka, skal du ikke komme opp i treet?»
«Hvorfor skal jeg det?»

Mens mine medruss fikk tresmak i alle sine lemmer - pluss en russeknute, tok jeg istedet et riktig så fiffig polaroid av det uvanlige synet, og tilbragte en fin time i sola på gresset mens jeg ble spurt om Kristiania-bohemen av noen i et tre, og gaulet tilbake:

«en gruppe radikale kunstnere som levde et fritt og utsvevende liv og forskynte fri kjærlighet og hemningsløs ærlighet!!!»