Hippies from The Dark Side

Et eksperiment

For et par uker siden fikk vi servert den siste oppgaven i mediefag på videregående. Den siste designoppgaven på videregående; det ligger et slags vemod i disse ordene. Jeg misliker sterkt begrepet «Den Siste Gangen», det er så vanskelig å forholde seg til. Dermed får vi en personlig og «emo» innledning fra meg her altså, og i denne ånd blir kunstnere saksøkt for å ha forskyldt personlige tragedier med sine verk.
Om jeg skriver noe som gjør deg trist eller får deg til å gjøre noe dumt, er det min feil?
(På forhånd unnskyld)

Prosjektet vi mottok gikk ut på å lage sin egen subvertisement. Vi skulle finne en eksisterende reklame, annonse, logo eller lignende, og endre den for å radikalt endre budskapet.

Det dukket opp en artikkel på Dagbladet.no som skulle komme til å inspirere meg. Dagbladet skriver her om hvordan emo-bølgen skyller over sentimentale ungdomsliv- og hvordan emo-menigheten angivelig vipper dem over kanten til fordervelse. Dermed får musikken igjen skylda for å forkludre ungdommen, slik den alltid har fått. Dette er så gammeldags! Jeg får assosiasjoner til Beatlemania på 60-tallet som i likhet med emo-bandene i dag også ble beskyldt for å gjøre noe med ungdommen. Mitt spørsmål er: Gjør de virkelig det - eller er ungdommens sentimentalitet en naturlov?

Tidens modenhet tatt i betraktning tror jeg disse fenomenene kan sammenlignes; fri kjærlighet, langt hår den gang vs. selvmord i vår tid. 60-talls-autoritetene turte antageligvis ikke en gang å spekulere i hva fremtidens mørklagte hippier skulle bringe. Dagbladet kommer med flere senere eksempler i sin artikkel, deriblant Ozzy Osbourne og Eminem.

Beatles var nemlig også emo. De satte også musikk til umiddelbar sentrallyrikk, og skapte også sterke reaksjoner med sin ærlighet. Og med ett gikk det opp for meg:
Sannelig! Emo er som en slags omvendt hippie-epoke. Det er som om emoer er hippier som har stått opp fra de døde!

Poenget mitt er at folk er deppa allerede før de eventuelt tiltrekkes emo-sjangeren. Og da gjør de det for å få støtte. Det er ikke musikkens belysning av de sentimentale følelsene som er årsaken. Mediene og kulturen har minst av alle faktorer en forverrende påvirkning på ungdommels selvsøken; tvert imot bringer det likesinnede sammen. Tragedier vil alltid inntreffe. De vil alltid være der, og om vi later som om de ikke eksisterer, vil frustrasjonen bare bygge seg opp å munne ut i en stor katastrofe.

Strofer fra My Chemical Romance:

Vi vil alle danse alene til tonene av din død
Vi vil elske igjen, vi vi vil le igjen
Det er bedre slik

Aldri igjen, og aldri igjen
De ga oss to skudd i bakhodet
Og vi er alle døde nå

Jeg prøvde
En natt til
Jeg ler, gråter og ler
Jeg prøvde, jeg prøvde, jeg prøvde
Fordi jeg prøvde, men jeg løy
Jeg løy

Jeg prøvde
Jeg prøvde
Jeg prøvde

Og vi vil elske igjen, vi vil le igjen
Vi vil gråte igjen og vi vil danse igjen
Og det er bedre slik
Så mye bedre slik
Jeg klarer ikke vaske vekk blodflekkene på lakenet mitt

Og aldri igjen, og aldri igjen
De ga oss to skudd i bakhodet
Og vi er alle døde nå

John Lennon var ikke lite emo han heller:

Gud er et konsept,
Som vi kan måle vår smerte i,
Jeg sier det igjen,
Gud er et konsept,
Som vi kan måle vår smerte i,
Jeg tror ikke på magi,
Jeg tror ikke på I-ching,
Jeg tror ikke på bibelen,
Jeg tror ikke på tarot,
Jeg tror ikke på Hitler,
Jeg tror ikke på Jesus,
Jeg tror ikke på Kennedy,
Jeg tror ikke på Buddha,
Jeg tror ikke på mantra,
Jeg tror ikke på Gita,
Jeg tror ikke på yoga,
Jeg tror ikke på konger,
Jeg tror ikke på Elvis,
Jeg tror ikke på Zimmerman,
Jeg tror ikke på Beatles,
Jeg tror bare på meg selv,
Yoko og meg selv,
Og dette er virkeligheten.
Drømmen er over,
Hva kan jeg si?
Drømmen er over,
Yesterday,
Jeg var en drømmevever,
Men nå er jeg gjenfødt,
Jeg var The Walrus,
Men nå er jeg John,
Så kjære venner,
Dere må fortsette,
Drømmen er over.

HVA MENER DU?!