STREAM OF CONSCIOUSNESS

Fingrene flyr over tastaturet etter tre korte linjer og det virker så enkelt å skrive nå men det er det egentlig ikke for det er vanskelig å skrive og noen ganger lurer jeg på om jeg egentlig kan det, nå har jeg ikke skrevet på nesten to dager (og ikke blogget på nesten to UKER) og det begynner å irritere meg og gjøre meg gal og forbannet men kanskje er det bare fordi jeg føler at jeg må skrive noe bra for jeg klarer ikke å skrive noe bra på kommando og nå bruker jeg det teite ordet igjen, kommando, det er så dumt jeg burde ikke bruke det men jeg kan jo ikke skrive og jeg kan knapt noen ord, det er snart ikke flere ord igjen å bruke og nå prøver jeg å skrive uten å tenke, bare skrive det jeg tenker men det vil jo si at jeg ikke tenker men det er sånn jeg skriver best altså ved å skrive uten å tenke for når jeg tenker at jeg skriver altså når jeg vet at jeg vet at jeg skriver når jeg skriver så klarer jeg ikke å skrive noen ting, det handler om å lure seg selv til å oppleve følelser man aldri har hatt og om ting man aldri har opplevd og likevel bringe litt av seg selv med i alt dette uten at man prøver å skrive bra eller skrive fordi man må skrive fordi hvis man må streve for å skrive så burde man ikke skrive i det hele tatt, da burde man gjøre noe annet jeg vet ikke hva men i alle fall ikke å skrive men jeg kan ikke gjøre noe annet jeg må skrive og jeg tenker på om jeg kanskje skal skrive en novelle om det å være lost slik som hun som fortalte meg om i går, alt det der, men så tenker jeg om jeg bør skrive den i førsteperson eller tredjeperson kanskje andreperson, jeg begynner å tenke på den som skal lese novellen, publikummet, jeg vet ikke om jeg bør tenke på den som skal lese eller om jeg må tenke på noe annet, jeg vil så gjerne skrive, jeg vil kjenne at det bruser inni meg og at jeg ikke klarer å la være, at det er så enkelt, å tenke gjennom skrivingen det er slik når jeg er inspirert men jeg har ikke følt det slik på noen dager nå men nå føler jeg faktisk at jeg begynner å klare det igjen dette er en ganske bra skriveøvelse må jeg si kanskje jeg skal fortelle om den til noen andre eller hvem bryr seg nå egentlig om å lese om mine skriveproblemer og hva jeg gjør for å løse dem, jeg løser dem i hvert fall, kanskje noen andre også har problemer med å skrive akkurat nå men hvorfor skal jeg hjelpe dem de skriver sikkert mye bedre enn meg og hvis noen leser det vi begge har skrevet vil det jeg har skrevet virke ekstra dårlig og da er det meningsløst og da har det ikke noen verdi i det hele tatt men det er jo en fæl ting å tenke men må man ikke egentlig være ganske fæl for å skrive, det handler jo om å lyve for seg selv og andre, om å skrive seg et sted, et lite rom der vi kan være alene med oss selv eller et sted der vi kan være med de vi savner og aldri har møtt samt de vi har møtt, og som vi vil, men som vi aldri kommer til, å se igjen