Moleskines billige kusine

ARK bokhandels notatbøker er ekle, klumpete og blasfemiske. Om de ikke er sånn ringperm-aktige, så er innfatningen så stiv og ubøyelig; et design som ser forholdsvis greit ut når boka er lukket, men notatbøker skal ikke være lukket. Det er klart. De skal skrives i, helst konstant. Ergo er notatbøker som ikke muliggjør og motiverer til konstant bruk, bortkastede. Bortkastet tid og faktisk penger; de få du brukte på en notatbok fra bokhandelen ARK. Det er ikke mye penger angivelig investert – du kan faktisk få opptil 3 ARK-notatbøker til prisen av én Moleskine – men sett i gang og skriv i en av de 3 ARK-bøkene dine, og du vil erfare at du ikke en gang vil orke å fullføre den første. Den er så bleik. Så lite lekker. Håpløst.

Når jeg nå tar deg med videre til avsnitt to i denne notatbok-refleksjonen vil jeg presisere at jeg er en vaskeekte ikke-materialist fra dypt i mitt hjerte. En notatbok er for meg ikke et område for snobberi, men en spirituell portal fra den materielle verden til ideenes verden. Det er ikke bare-bare. Men det er ikke dermed sagt at skrivepapir trenger å koste for å være godt.

Som de fleste andre forfatterdrømmere er jeg stor fan av det italienske firmaet Modo&Modos legendariske Moleskine. Men det er ikke fordi jeg synes de svarte notatbøkene er verdt prisen jeg betaler for dem, for det synes jeg ikke. Det føles feil å gi 100 kr for papir jeg skal rable på, som jeg skal stryke ut på, som jeg gjør – og det blir ofte ikke pent. Så hvorfor liker jeg Moleskine i utgangspunktet?

1. Avstanden mellom linjene er liten og elegant
2. Papiret er syrefritt og behagelig offwhite-farget, ikke kritthvitt og hylende mot sarte forfatterøyne
3. Omslaget er klassisk og nøytralt
4. Den lille lommen bakerst er praktisk for å ta vare på pengesedler og andre flate ting som er verdt å ta vare på
5. Bokmerket som gir rask peiling på hvor langt en er kommet
6. Innbindingen er lett å holde oppslått - ikke slik at den hopper tilbake og lukker seg igjen, slik som ARK-notatbøkene, som i utgangspunktet virker som de aldri hadde blitt designet for å skrives i
7. Duften!
8. Strikken som klemmer boka fint i hop
9. De runde kantene

Jeg leste en gang et sted at en notatboks viktigste egenskap er å være usynlig. Det syntes jeg var veldig godt sagt. Du skal tenke på hva du skriver når du skriver i notatboken din, eller helst ikke tenke i det hele tatt, spesielt ikke på hvor mye greiere det ville vært om linjene satt tettere sammen, om sidene var litt mer elegante, eller om det fantes noe som kunne «klemme boka fint i hop» når du overlater den for seg selv slik at den ikke ligger og gaper som en sulten krokodille.

Men her kommer vendepunktet!

Vendepunktet

ARK bokhandel har i disse dager en ny notatbok i sine hyller. Det har dukket opp utallige dårlige etterligninger av Moleskine i alle bokhandlerne vi kjenner, sikkert også i de vi ikke kjenner, bokhandlere i eventyrland, og ved første øyekast virker ikke den gjeldende notatboken det spor bedre. Den kommer i tre typer av forskjellige lyse, nøytrale nyanser – en ganske classy look i grunn - enten med påskriften «Prosessen», «Writer’s Block» eller «Note to self».

Men det beste er at likhetene mellom ARK-nykommeren og Moleskine er omtrent alle punktene i listen over! Linjene, papiret, lommen, bokmerket, strikken og de runde kantene.

De eneste, nærmest ubetydelige, hakene er punkt 3 og 7.
Omslaget på ARK-boken er ikke av noe som ligner på skinn fra en muldvarp, men ren og skjær papp. Man kan knekke den sammen på et ørlite øyeblikk (bare en anskuelse, ikke at jeg har prøvd). Små skraper dukker opp nesten hele tiden. Den lyse fargen gjør i tillegg at de synes ekstra godt, men du skal være ganske nerd for å plages av det, selv ikke jeg gjør det.

Når det gjelder punkt 7 og duften, er den ikke vond. Den er bare ikke bemerkelsesverdig tilstedeværende. I tillegg er ikke lommen, punkt 4, mer enn en papirklaff, til forskjell fra Moleskines mer avanserte utbretningsmekanikk. Men, heller liksom-lomme enn ingen lomme.

Videre er Moleskine i et ukjent A6-lignende format. ARK på en annen side er i den gode gamle A6-størrelsen, som når du bretter et alminnelig A4-ark i to, to ganger.

På baksiden, der det på Moleskine så vidt står «Moleskine» om du myser skarpt mot lyset og stryker fingeren over konturene, står det på ARK-boken «ARK» med ganske store bokstaver. Umulig å overse. Jeg vurderer å lime noe oppå. Også på bokmerket står det «ARK», ganske unødvendig fra ARKs side, men du kjenner ARK. De har forbedret seg, men dypt, dypt under overflaten hviler likevel spor fra den originale notatboksjelen til ARK.

Jeg antar det er på tide å snakke om prisen nå, fordi det på mange måter kan være avgjørende i det lengre løp. Ikke bare for økonomien, men også samvittigheten. Moleskine er til tross for sin sjarm, også umoralsk dyr. Høy på pæra. Innse det. Jeg har, til tross for min lidenskapelige forkjærlighet. ARK-notatboken koster nemlig bare 39 kroner. 39 x 3 er 117 kroner. Bruk like mye penger på én Moleskine-bok og du har akkurat penger nok til bussen hjem.

Men nå er det tid for å snakke om den mentale forskjellen fra Moleskine til ARKs nye stolthet. Den kan nemlig være ubetydelig, eller den kan være essensiell, men samtidig noe som du i tillegg til logoen på bokmerket kan lære deg å overse. Saken er at ARKs nye notatbok ikke har noen historie. Den har ingen identitet. Ingen liten folder på fem forskjellige språk om hva den er og hvor den kommer fra. Ingen kvalitetskontroll, ingen fanklubb på nettet. Ikke en gang påskrift om hvor den er produsert, sidetall, vekt og om papiret faktisk er syrefritt, eller om det bare er min notaboknese som antar det. Å trykke titler på forsiden av skrivebøker er i tillegg noe jeg ikke er en direkte tilhenger av. Det blir litt som å legge ord i munnen på folk. Hva om jeg vil bruke en «Hyttebok» til «Drømmedagbok» eller «Filosofisk protokoll». Hva om jeg overhodet ikke har hytte og helst ikke vil at det skal stå noe så dumt som «Hyttebok» på min filosofiske protokoll. Særlig tåpelig er det at jeg ikke kan gjøre noe med det, for tittelen er skåret inn i skinnomslaget som et arr.

Titlene på de gjeldende notatbøkene, nykommerne med påskriften «Prosessen», «Writer’s Block» og «Note to self», er imidlertid noe jeg ikke føler behov for å tildekke. Jeg kan bruke dem til det de er ment for. Det passer faktisk ganske perfekt! «Prosessen» er den boken jeg har kjøpt til å begynne med. Jeg skal bruke den til å skrive om Prosessen mot å skrive den barneboken til den konkurransen som jeg enda ikke har skrevet til, men som jeg har en glimrende visjon om. Nå er det tid. Dette er stedet. I en ARK-notatbok. Hvem hadde trodd det?!