«Har du tenkt å bli forfatter?»

«…eller er det bare en hobby?»
Det er lenge siden jeg har fått det spørsmålet nå. «Vil du bli forfatter?» Som regel kommer det frem før noen rekker å spørre. «Jeg er 19 år og jeg skal bli forfatter!»
Jeg er hun som skal bli forfatter. Det er meg. Jeg har øyne, jeg er her nå, og jeg skal bli forfatter. Jeg inntar oksygen og jeg skal bli forfatter.
Når man sier dette nok, til seg selv i underbevisstheten til omtrent enhver tid - så vel som den tiden man sover, inkludert i den virkelige verden når anledningen byr seg, glemmer man ofte at man ikke i utgangspunktet var født med denne drømmen. Det er da man likevel begynner å tro at man var det.
Til nøds kommer det spørsmål som, «så, hva vil du bli, da?». Og da sier jeg det igjen – jeg vil bli forfatter.

Men jeg skal også bli mediegrafiker, og i dag var min første dag som offisiell lærling på reklamebyrået i Stavanger. Jeg har vært utplassert og hatt sommerjobb der tidligere, så alt var ved det samme gamle. Mens jeg lagde en annonse i InDesign observerte jeg hvordan det som antagelig er tyske pensjonister, vogget og rullet seg oppover den krunglete lille forhøyningen mellom kaien og båten til Lysefjorden og Prekestolen som er fortøyd rett utenfor. Akkurat DER var alle ombord og båten kunne legge avsted slik den alltid gjør, og som jeg alltid vil observere den gjøre så lenge jeg jobber her.

Når arbeidsdagen er slutt og jeg er trøtt i øynene og stiv i maska, liker jeg å vandre litt åndssvakt rundt i en bokhandel før jeg tar toget hjem. Jeg rusler inn og det første som skjer er at den første boka jeg tilfeldigvis ser - eller rettere sagt; som ser meg – er «Manhattan» av Torgrim Eggen.
Som du kanskje allerede har fått med deg har jeg tidligere skrevet om hvordan jeg drømmer om en dag å studere filosofi i New York. Jeg planlegger og undersøker det hele tiden. Her om dagen kjøpte jeg reiseguide med kart over New York som jeg studerer når jeg vil underholde meg selv litt. Nå var det boken med undertittelen «Historier om New York» som hadde funnet meg. Den sa, «Hei, Binka, nå fant jeg deg!». Og hva kan man gjøre når bøker sier slikt? Man kjøper dem, så klart. Det at mine angivelige venner i tillegg begynner å kalle New York-fantasien min for naiv er ekstra pirrende for min ubestridte drøm. En dag; mot alle odds.

Jeg betaler med en hundrelapp, og putter kronestykket jeg får tilbake og boka i veska før jeg rusler ut samme vei. Plutselig! Du ville aldri trodd hvem jeg traff nøyaktig over dørstokken.
Mine kjære skuespillere!
To av dem. Eller egentlig en. Hun skal spille i mitt stykke. Han skal vel og merke spille i noen av de andre forfatternes stykker, og ikke i mitt. Men likefullt – hvilken vittig skjebne var det som hadde regissert meg denne dagen? Først Den Første Dagen På Jobb, så Manhattan-boka, og så tilfeldig møte med skuespillerne, som i disse dager jobber fulltid med øvingen og analyserer mitt og de andre tre forfatternes tekster hele dagen lang. «Vi brukte mye tid på å analysere ditt.»
Jeg er jammen en hard nøtt!
Det er da hun som skal spille min høyst besynderlige karakter «Ingrid» sier:
«Har du tenkt å bli forfatter, eller er det bare en hobby?»
Og det er fint å bli stilt det spørsmålet, for det får meg til å tenke på hvordan jeg har grodd inn i denne idéen, fra «vil» til «skal» - kanskje videre til «på vei mot».

PS: Antologien jeg bidrar til denne høsten utgis forøvrig, ifølge ord.no, 18. september. Det er, etter primitiv regning på fingrene, ganske nøyaktig 12 dager før premieren på teateret!

Dette er stort! Forfatterhjertet mitt banker særdeles spent og lidenskapelig.
Ja, for jeg skal bli forfatter.