Mine notatbøker

Da Elisabeth skrev om sine egne notatbøker, utfordret hun blant andre meg til å gjøre det samme. Jeg skal gi deg notatbøker, jeg! «Tell me that you want those kind of things that money just can’t buy!» Ja, det kan jeg fortelle deg! Det jeg vil ha er fred, kjærlighet og inspirasjon. Jeg vil ha ideer og mot og vilje til å ta notatene fra notatbøkene og forvandle dem til ordentlige bøker. Kanskje nettopp derfor er det at min største andel materialistiske eiendeler nettopp er notatbøker!

Notatboken er for skribenten som fiskestangen er for en fiskeren. Man skulle kanskje ikke trodd det var sånn nå lenger, langt inn i data-alderen. Notatboken er kanskje ikke livsnødvendig for skrivekunsten, men noen ting trives vi likevel med å bevare, selv om alternativene er mange. Pennen og papiret. Å skrive ned private tanker i en notatbok gir ofte en helt annen trygghet enn teknologien gjør. Selv om en Mac riktignok ytterst sjelden pådrar seg virus, er det ingen skriveredskaper som er så sikre som notatboken. Papiret kan riktignok brenne opp, ødelegges av fuktighet osv, osv, men det kan også en data, kanskje enda raskere. Om 100 år vil det dessuten være større sjanse for at notatbøkene vil bli funnet vel bevart i en eske, enn at de digitale filene er inntakte og kan åpnes med fremtidens programvare.
I fare for å gjøre denne posten fullstendig notatbok-indoktrinerende, tar jeg også med en setning om at penn og papir for meg fungerer best så langt notatene holder. Til det virkelige arbeidet er jeg takknemlig for den muligheten digitale skriveredskaper gir meg til å trykke på backspace, og vips er alt borte - ingen ressurser sløst! Om jeg skriver noe flåsete på en notatbokside, er den der for evig og alltid, om jeg ikke river den ut og kaster den vekk. Da er jeg en notatbokside mindre. Og med Moleskines priser er det ikke urimelig å regne ut hvor mye en dårlig skriveøkt koster per notatbokside!

Men nok om det.
Dette er mine notatbøker. I hvert fall noen av dem.

Øverst til venstre er en bok jeg kjøpte på fullstendig måfå etter å ha sett den gjennom vinduet i en gate i Øst-Berlin. Den har veldig tykt papir og er vel egentlig bereget til tegning og maling, men det er noe med den! Papiret er syrefritt og veldig grovt. Den kjennes ut som en notatbok fra fortiden - bare at den er helt blank, og det er min oppgave å fylle den med mine tanker om nåtiden som fremtiden en gang skal få lese.

Videre ser vi en del Moleskine-bøker. De taler vel for seg selv. Jeg har ikke en spesiell historie bak dem, annet enn hver enkelt er brukt i hver sin periode, vanligvis på 2-3 måneder, hvor jeg tilfeldig skriver ned alle ideene som faller meg inn på en rotete og uoversiktelig måte. I noen har jeg innholdsfortegnelse bakerst, i tillegg til sidetall, men jeg vet ikke om det hjelper så mye. Uoversikteligheten gjør det forøvrig ekstra spennende å bla igjennom dem i etterkant. Det er som om jeg er en tidsmaskin som reiser tilbake i meg selv.

Deretter ser vi noen beige bøker, og de er faktisk også Moleskine. Den store, beige boken er en Moleskine cahier som kom i en pakke med to til. De to andre brukte jeg en periode som kladdebøker det siste året på videregående, til oppsiktsvekkende reaksjon fra college-blokk-omgivelsene. «Hva er det?» «En notatbok» «Er det?!» I tillegg var den hyggelig å lukte på når skoledagene ble lange og øyelokkene tunge.

Så har vi den lyseblå boken som er den nyeste i samlingen. Det var Elisabeth som tipset meg om denne, som selges på Norli akkurat nå. Papiret er veldig tynt, men det er ganske snedig likevel. Prisen på denne var særdeles rimelig, spesielt ettersom den har uhyre mye til felles med en Moleskine.
Jeg har tidligere skrevet om «Moleskines billige kusine» (to hakk under den lyseblå), som er nok en ny notatbok i ARK-familien med gode Moleskine-kvaliteter. Likevel er denne lyseblå kanskje enda bedre, det myke skinn-aktige omslaget og det store formatet tatt i betraktning.

Tar vi en titt fra andre rekke til venstre igjen, ser vi nok en blå bok, her i en litt mørkere nyanse. Dette er også en Moleskine, en Volant, som jeg også kjøpte i Berlin før de hadde kommet til Norge. Den kom i pakke med to, hvor den andre er enda mørkere blå enn den som her er vist. Det er ikke strikk på disse, og de er ikke så tykke, men en veldig nyttig notatbok likevel for tilfeldige tanker og ideer som i tillegg kan brukes som bokmerke (det er sikkert dér den andre boken er, da jeg ikke fant den til denne fotograferingen…)!

Så skal jeg fortelle deg om den store røde notatboken. Denne er jeg veldig stolt av. Ikke bare er den lekker som bare det- den kostet meg heller ikke mer enn rundt 20 kroner! Jeg kjøpte den på Ebay, og jeg husker ikke av hvem eller hvor den kommer fra, men den lukter veldig gammelt (loppemarked-duft) og det er meget mulig at den er en vintage-notatbok som bare aldri ble påbegynt.

Rett under er nok en rød notatbok. Denne skaffet jeg meg også via Ebay for en særdeles billig penge, sammen med den grønne helt nederst til venstre, og de lukter himmelsk! Men funksjonaliteten er det litt verre med. De har kanskje latt estetikken gått LITT langt på disse, der blader eller urter eller hva det nå er, faktisk er klistret oppå sidene. Nåja, jeg kan alltids bruke dem til utklippsbok, eller kanskje en post-it-lapp-holder! Uansett har den røde et veldig flott omslag og en glimrende lukke-funksjon, som tar i bruk en knapp. En Moleskine cahier eller volant passer perfekt oppi- og vips har man to notatbøker i ett (og i tillegg en dufthimmel mellom to permer!).

Vi går videre og ser flere Moleskine-bøker, en stor Moleskine-bok med dansende elefanter på omslaget, utklippet fra et gratismagasin jeg kan ha plukket med meg et sted, før vi ser en notatbok med striper av merket Roger la Borde. Denne var jeg faktisk usikker på om jeg skulle beholde da jeg fant ut at linjeavstanden var litt for stor. I tillegg er den litt vanskelig med lukkingen da den verken har strikk eller er veldig enkel å holde oppslått. På en annen side har den bokmerke, to (!) oppbevaringslommer som fungerer særdeles utmerket, og annenhver side er blank/linjert. Den er kanskje ikke like klassisk og rustikk som de andre, men det er noe med tykkelsen og det merkelige omslaget som gir meg lyst til å skrive ned massevis av gapskrattende historier!

Helt til slutt for denne gang er en kraftig bok med orientalsk mønster som sa «Hei, var ikke jeg fin?» da jeg traff den på Norli. Og det var den jo, så jeg kjøpte den og skrev luftig dagbok i den i en periode da jeg hadde behov for det, noe den fungerte bra til. Da jeg kjøpte den, sa bokhandler nr. 1: «Ååå den var fin!» Da sa bokhandler nr 2: «Ja, den var faktisk veldig fin.» Nr 1: «Sånn vil jeg også ha! Hvor fant du den?» Da sa Binka: «Jeg fant den oppe i andre etasje.»