Ordene mine reiser til Aberdeen

Aberdeen, Skottland i ca. 1900.

11:00.
Det er fredag 19. september 2008.
«Jeg må gå nå. Jeg skal på teateret.»
«Okei,» sier sjefen.
«Okei?» tenker jeg. «Var det alt?»

«Jeg blir borte på mandag. Jeg skal på litteraturfestival i Oslo,» sender jeg i en mail til den andre sjefen.
«Ok,» svarer han. Ikke noe mer.
«Ok,» tenker jeg. «Jeg ser, jeg ser … Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underligt …»

Jeg tar romskip til en annen planet. Det tar i underkant av 15 minutter.
11:15 står jeg på teatertrappa til Rogaland Teater. Jeg er presis. Det var i Teaterhallen 11:15 at presseansvarlig på teateret hadde bedt meg om å komme. Døra er låst. Det er den alltid. Det er ingen ringeklokke her, ingen personer i nærheten med den riktige nøkkelen. Et tilfeldig og ulogisk system, men jeg har paraply (selvfølgelig regner det) og jeg står mer eller mindre tilfreds og betrakter den nye kings size-plakaten som har dukket opp i vinduet. Den forteller om stykket som jeg har skrevet ¼ av.
Der står navnet mitt.

Oi, det gir meg en underlig følelse å lese det på denne måten. Hvor mange punkt er det? 500px? Jeg går frem og tilbake foran plakaten mens jeg venter på at noen skal finne det for godt å åpne for meg. Det kommer nok noen snart. I mellomtiden beundrer jeg plakaten.
Tenk at vi har kommet så langt.
Det er nesten for godt til å være sant.

Omsider skimter jeg to personer i matchende Rogalands Avis-jakker nedenfor trappa. De har akkurat rundet svingen. Der er en person til. Sikkert hun som ringte og inviterte meg hit i går. Hun titter opp mot toppen av trappa, og jeg forstår at jeg skal komme ned og ta den andre veien.

Da vi har kommet oss forbi kodelåsen ved den andre inngangen (ja, det er komplisert å komme innenfor Rogaland Teaters voktede dører), spør hun meg: «Er det du som har den nettsiden?»
«Det er nok det,» smiler jeg. Jeg pleier å være hun med den nettsiden. I hvertfall her på teateret.

I Teaterhallen sitter Maria på gulvet, omringet av manuskripter som hun korrigerer og noterer på. Så kommer Pernille med kostymet hun skal bruke i stykket mitt. En SÅ fin kjole!

«Å, så fin kjole!» sier jeg.
Men jeg har visst også fin kjole.
«Du har også fin kjole!» sier Pernille.
Joachim er i tillegg fascinert over strømpebuksene mine.
«Oi, se så mange prikker.»
Han bøyer seg ned og studerer dem. Maria studerer kjolen og ringen jeg har på fingeren, og skoene, og jeg blir helt overveldet av all oppmerksomheten og vifter med hendene som en fugl.
«JOACHIM!» bryter regissør Bjørn ut. «Ke e det du drive med?! Stirre onna skjørtet på jentene?!»
«Eg såg bare på strømebokså…»
Bjørn hopper ut på gulvet og dramatiserer sin fremstilling av saken.
Alle ler så de griner.

Alt er så levende på teateret. Alle hopper rundt og slenger seg på gulvet. Danser, kjefter og gir hverandre en klem. Salen pulserer av energi. Jeg er ikke vant til slikt, men det er fascinerende.

Da Maria går for å skifte til sitt kostyme, vil fotografen at jeg skal sette meg ned akkurat der og se opp mot kamera. Som om det var jeg som hadde strødd papirene utover teatergulvet på den måten. Det var det jo ikke. Ikke denne gangen. Men det ble et kult bilde.

Etter at de fire skuespillerne var blitt intervjuet og hadde sagt mye moro, var det min tur. I den overgangsfasen dukket det i tillegg opp noe merkelig fra regissørens munn:

«Binka sitt stykke er blitt oversatt til engelsk og skal spilles i Aberdeen.»

«Hva?»

«Jeg har det her,» sa han.
Jeg hoppet opp fra stolen og rev til meg bunka med papirer.
Det var manuskriptet mitt. Det var akkurat slik jeg har skrevet det, bare at det var på engelsk! Aberdeen-triumfen hadde blitt nevnt som et ledd tidligere i teaterfasen, og jeg hadde siden den gang så inderlig håpet at det skulle bli mitt stykke. Jeg hadde håpet og håpet og håpet…

«Det er en amerikaner her på huset som har oversatt det.»
«En ekte amerikaner!» tenkte jeg imponert. «Dette er hundre prosent korrekt engelsk!» Jeg gliste og fotografen spratt bort til meg og knipset bilder idet jeg var i ferd med å forstå hva som skulle skje.
«Hvordan føles dette da?» spurte journalisten.
Jeg visste at nå var det meningen at jeg skal svare noe lurt, men jeg bare gliste og så på manuskriptet med de korrekte, engelskspråklige uttrykkene og kunne ikke tro hva jeg nettopp var blitt fortalt. Det ble visst bestemt i går. Skuespillerne visste det fra før av og nå gliste de også.

Dagen etter, lørdag for en uke siden, skildret journalisten hendelsen slik i Rogalands Avis:

- Hva? Jeg er helt målløs. Da reiser jeg til Aberdeen for å se stykket.
Hun rister på hodet og sier:
- Hva i all verden skal jeg si til en slik stor overraskelse.
Men en ting er hun sikker på og det er at dette kun er starten på å skrive drama.

«Ja, er det okei om jeg blir med til Aberdeen? Jeg betaler jo selv.»
«Å ja da!» sier regissøren. «For i så fall må du nok betale selv, ja.»
I mail skrev dessuten teatermakerdansken at han håper jeg forstår at de av finansielle årsaker ikke kan ta med alle. Men at det er bare å bli med.

Og jeg surmuler ikke over økonomiske dilemmaer – jeg søker etter en løsning!

For å finansiere Aberdeen-turen satte jeg meg derfor ned og for å skrive en lang mail til Stavanger Aftenblad, den største lokalavisa. Rogalands Avis er alt for tabloid for visjonen som inntraff meg.

Jeg tenkte: Hvorfor ikke?

Først presenterte jeg meg selv på en saklig måte. Så gikk jeg rett på sak:

Min bit av det firdelte teaterstykket har allerede blitt oversatt til engelsk og skal spilles i Aberdeen, Skottland 4. oktober. Nå reiser snart skuespillere, regissør og noen andre fra teateret til Aberdeen.

Men hva med dramatikeren?

Teateret har ikke budsjett til å ta med alle. Men for meg, som en 19-årig, oversatt forfatterspire, er dette veldig stort og viktig- noe jeg absolutt skulle fått med meg! Synes ikke dere?

Derfor vil jeg nå foreslå for dere at jeg dekker saken for Stavanger Aftenblad.

Dere har tidligere vist at dere går litt på innholdsmessig tomgang på kulturfronten. De gangene dere har dekket Skrivelyst-prosjektet bak «E der någen der?» har sakene ikke vitnet til det kulturelle nyansene som virkelig foregår inni oss som fremadstormende kulturutøvere i Rogaland.

Dette ønsker jeg å hjelpe dere med å gjøre noe med!

Jeg la til noe mer formell info og erfaring, samt at alt jeg ville ha var sponsing av flybilletter til nærmere 3000 kr. Så gikk jeg inn på nettavisa og puttet inn alle mailadressene jeg kunne finne.

Et tappert forsøk. Men uten nytte. Minutter senere fikk jeg nemlig følgende respons fra avisas kulturleder:

Vi må dessverre avslå tilbudet. Vi har strenge regler for hvem som kan dekke hva. Det betyr at en person som er involvert i et prosjekt, ikke kan skrive om det samme prosjektet.

Greit.
Det eneste jeg lurer på er hvordan de da kan ha råd til å sende gamle kulturjournalister på 40+ til å skrive uengasjerende reportasjer som alltid inneholder formelle feil.

Dette er grunnen til at borgerjournalistikken vokser frem. Avisene, og særlig de lokale, vitner ikke det grann om sannheten. Journalistene sover. Det er derfor vi må skrive blogg. Vi har ikke noe valg.

Det er greit nok å være nøye på kilder. Men jeg synes da ikke jeg er den tvilsomste kilden i denne sammenhengen. Synes du? Og om jeg skulle være det, er selv løgn er sannhet på sin måte.

Heldigvis finnes det journalister som er våkne.
Jarle Petterson, en ivrig blogger, borgerjournalist og blant annet kjent fra iNorden, publiserte et offentlig svar på Twitter-meldingen jeg akkurat hadde sendt ut.

«Hmm… Om du åpner en PayPal-konto, er jeg gladelig med på å markedsføre kronerulling, og kanskje sågar yte en skjerv,» sier han.

«Er det sant? Finnes det virkelig mennesker som gjør slikt gladelig?» spurte jeg.

«Ja, ærrugæren, og jeg er sikkert ikke alene. Skal gjøre noen fremstøt i løpet av helgen. Pinlig om vi ikke kan støtte talenter, syns jeg.»

Jeg takket for tilliten, og jobber nå med å aktivisere PayPal-kontoen min. På en annen side er det faktisk bare én uke til ordene mine står på scenen i Aberdeen, med eller uten meg blant publikum. Jeg vet ikke hvor mye kronerulling vi får til på den tiden.

Det vil koste meg noen tusenlapper i alt. Men jeg som jobber og alt ting må jo kunne tillate meg selv å bruke pengene på noe. I seg selv er jo penger uten verdi. Vi angrer mer på tingene vi ikke gjorde, enn tingene vi allerede har gjort.

Derfor måtte jeg ta et valg. Nå har jeg en PDF med bekreftelse av billettkjøp. Fredags morgen går turen til øya i vest. Uansett om det blir verdt det eller ei, føles dette som noe jeg bare må gjøre.