Grunnen til at jeg sliter sånn med å skrive teatermanus, er at jeg prøver å finne på en historie som aldri er blitt fortalt før. Og siden drama snakker i bilder, og jeg snakker med ord (det er denne fascinasjonen for bokstavene, klangene på ordene som snakker) låser jeg meg fast, snubler i banaliteten til mine dialoger, holder meg foran fjeset mens jeg tenker: «Hva er det jeg driver med …» Det går nemlig ikke an å skrive en ny historie. Alle er allerede fortalt. I dramaet merkes det bare så godt.
Norsklæreren min påpekte setningene mine da vi fikk tilbake nynorskanalysene våre. Jeg hadde analysert «Den Grøne Kommoden» fra Signaler ‘95. Jeg husker ikke hvem som skrev den, men det kan være det samme. Hun sa jeg var flink til å analysere, noe som på en fin måte bekreftet en INFJ-karakteristikk jeg en gang hadde lest. «Øye for analyse,» var kanskje ordene hun brukte. Nei, jeg husker ikke. Men hun la iallfall til at hun hadde observert min forkjærlighet for lange, finurlige setninger, og at jeg i verste fall har en tendens til å gå meg vill i disse. Jeg visste ikke om jeg skulle si «takk» eller «hold kjeft og prøv å skrive selv». Jeg tror jeg bare mumlet en samtykkende lyd som for å bekrefte min mottakelighet.

Jeg er en svært kritisk leser. Hvis jeg ikke finner en antydning til interessanthet, er jeg kjapp med å lukke igjen boka eller web-vinduet. Hvis du har en blogg, leser jeg den mest sansynlig ikke. Det er ikke at jeg ikke vil. Jeg får det bare ikke til. For jeg tenker bestandig på hva jeg selv skal skrive, særlig når jeg leser noe som noen andre har skrevet, med mindre jeg virkelig går inn for å lese det - hvis du virkelig vil - og med mindre det er bra - noe det som oftest ikke er. (MER)

Tenk deg at lyset forsvinner. Helt mørkt. Alt forsvinner, rives ut av hendene på deg; varmen, maten, vannet. I butikkene er det ikke mer mat igjen, alt er stengt; som visket ut fra jordas overflate, som om det aldri virkelig har eksistert. Tenk deg dette. Tenk så på deg selv i en sådans situasjon. Du. Hva vil du gjøre? Du vil fortsatt være her. Jeg også. Vi vil bare ha hverandre og kreativiteten vår igjen. Hva skal vi gjøre?

Jeg og Devendra Banhart satt på kaféen AlleTiders i Sandnes da to unge menn var på vei forbi, men valgte heller å sette seg ned med oss for å prate om livets store mysterier. (MER)

Slagordet til de radikale under den franske revolusjonen var «frihet, likhet og brorskap». Men da deres tilsynelatende etterkommere i dagens politikere går sammen og danner et overformynderi nøyaktig som det monarkiet de en gang brøt seg løs fra, hvem er det da som er konservative og ikke?

Sosialistdagen (les: 1. mai), gikk vi forbi da Jens Stoltenberg talte i Stavanger (merk: gikk forbi), og jeg måtte dytte i Devendra Banhart og be henne om å skjerpe seg da hun begynte å klappe. (MER)

Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet?

Et essay om medieetikk

Hva kan jeg si om ytringsfrihet? Jeg står jo bare i fare for å si noe alvorlig galt! Jeg vet at jeg ikke kan ytre nøyaktig hva jeg vil. (Hvordan vet jeg dette…?) Et sted på veien mot ytringsfrihet, mens vi går tur på den smale skogstien og tenker på medienes funksjon i utgangspunktet; å informere, kommunisere og være som en slags samfunnets vakthund som tar tak i saker som ellers ville blitt børstet under teppet, finnes det nemlig også et farlig sted nær den smale stien, en skummel avstikker som vi helst bør unngå. Vi møter den et sted på den andre siden av streken. Der bor nemlig den dårlige presseskikken. Roter du deg vekk dit, blir du sett på som etisk uansvarlig. Da vil kanskje ingen høre på deg igjen. Dårlig etikk, en skummel ulv. Men hva med ytringsfriheten? Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet? Skal vi avlyse reisen til ytringsfriheten, bare fordi vi står i fare for å bli stukket av en mygg? (MER)

Jeg har en kommentar angående norsk popmusikk å komme med. Noen av dere vil nok tenke «d’ooooh, gidd å skrive om dét … epic fail», men jeg må bare. Det er viktig.

«The most beautiful thing we can experience is the mysterious. It is the source of all true art and all science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand rapt in awe, is as good as dead: his eyes are closed.» Albert Einstein

Da jeg skulle kjøpe min Macbook Pro, spurte de om jeg ville ha glossy skjerm. Jeg visste ikke helt. Glossy skjerm, hva vil det si? Jeg ble fortalt at glossy skjerm egentlig ikke var noe å anbefale, og at det ville komme mer refleksjoner på de mørke områdene. Den ville bli til et slags speil. Ute i sola ville det for eksempel være plent umulig å se noe som helst. Som om det ikke er vanskelig nok fra før.
Jeg tok rådet. Ikke noe glossy skjerm på meg. Et godt valg.

I går kom Kurt Nilsens andre album på bare få måneder. Denne gangen et countryalbum. Duetten med Willie Nelson skulle finnes på denne platen, og ettersom Kurt er hele klodens verdensidol og hele Norges Kurt, gledet vi oss bare av den grunn, og håpet at duetten for alvor ville sette ham på kartet. Ikke fordi Kurt Nilsen er en så fordømt dyktig låtskriver. For det er han ikke. Eller fordi de foregående platene har vært så bra. For det har de ikke. Alle sangene han lager er stort sett like. Men vi fortsetter å håpe. Iallfall jeg. Jeg begynner å lure på om jeg er den eneste. Og snart gidder ikke jeg heller. (MER)

Soundtrack: Comeback Kid - Wake The Dead

Jeg er dritgod i innebandy. Jeg løp mot en av de beste gymguttene i klassen, han hadde ballen, og jeg hykket ham elegant med kølla slik at han falt, jeg så at han falt, han ramlet i gulvet, likevel så jeg meg ikke tilbake. Jeg snappet bare opp ballen og styrtet mot mål, hvor jeg sendte inn ballen, og jeg scooret! Jaaaaaaa! Senere, da motspilleren hadde reist seg og ballen igjen var tilbake i spill, hørte jeg en høylytt beskjed fra sidelinja til en spiller på det andre laget: «Pass deg! Binka er rett bak deg!!!» Hvem skulle trodd at slike ord noen gang ville florere i gymsalen?

Vi klarer det vi vil klare, og vil vi score, så scorer vi! Hvis ikke, var det ikke meningen, og det er ikke noe å være lei seg for (jeg bommet også, enkelte ganger fikk jeg ikke en gang tak i ballen, men det er momenter i skyggen av dette glansbildet).

Det jeg mente da jeg sa at «det går ikke an å forandre noen», var ikke slik det kunne høres ut. Det går an å forandre noen, eller noe, eller hva det måtte være. Det er bare det, at denne eneste «noen», er deg selv. Dermed er jeg ingen determinist slik du antydet. Sikkert ikke så rart, for måten jeg sa det på tatt i betraktning, kunne det lett tydes slik, det har jeg full forståelse for. Men da du søkte opp begrepet på Wikipedia og alle teoritermene slo imot meg som piler, glemte jeg plutselig hele min visjon og kunne ikke forsvare den meningen jeg egentlig ville formidle.

En maur kan bli rockestjerne i sitt neste liv. Og en skribent kan bli en ærefryktet innebandyspiller- i samme liv attpåtil. Du kan klare hva du vil. Bare du har tro på det. Bare du virkelig vil. Det er ikke alltid vi kan kontrollere alle disse viljene og lystene og ønskene våre, så om det ikke går, må vi ikke fortvile, men heller gå inn i oss selv på nytt, for der ligger «The Source Of Everything» og «The Science Of Sleep», og et lite fnugg av «Le Fabulex destin d’Amélie Poulain». Og jeg er ingen determinist. Ingen naturalist. Når jeg skriver, maler jeg med ulike pensler med maling i ulike farger- farger som selv kan få lov til å bestemme hvilken farge de vil være, bare de vil det nok.

Hvilken farge vil DU være?

Ordene fra det palestinske barneteveprogrammet får halsen min til å knytte seg og sinnet til å boble. Jeg vet ikke hvorfor jeg får denne sterke følelsen av dette, for strengt tatt er jeg verken dansk eller muslim; jeg kan verken tegne eller få slutt på opptøyene. Jeg vil ikke at Kurt Westergaard skal slutte å tegne. Men jeg vil heller ikke at kaninen på palestinsk barneteve skal komme og spise ham.

Kaninen Assud: - Hvis de gjør det igjen, Saraa, vil vi drepe dem, ikke sant?

Saraa: - Hvis Allah vil.

Kaninen Assud: - Jeg vil bite dem og spise dem opp. (MER)

Jeg kom til Haugesund for å treffe Fie for aller første gang. Vi kjenner hverandre bare fra bloggverdenen og skulle feire 19-årsdagen hennes sammen med tolv venner av henne - en for meg helt ukjent gjeng. Jeg kjente ingen - enda. Vi spiste på Egon; satt på langbord, og jeg følte meg ganske modig over å ha kommet hit: var i det hele tatt ganske overrasket over at det gikk så bra, at haugesundere er så imøtekommende som denne gjengen viste seg å være, at noen allerede visste hvem jeg var, «hei, Binka!», og at de lo av vitsene mine, lyttet til filosofiene mine - og at de automatisk smilte fint så fort jeg rettet kameraet mot dem, allerede før jeg i det hele tatt hadde rukket å stille på fokusen. Ble alt i alt veldig fornøyd med at Fie ba meg komme.

Men alt dette ble plutselig så blasert etter morgendagens møte med den narkomane kvinnen, som satte et stygt merke i min følsomme tankegang…

Jeg blir sint og ekstremt lei meg av å tenke på samfunnet, hva det egentlig driver med, - hvor meningsløse politikere er, og hvordan de positive og negative sidene ved naturens lov om ’survival of the fittest’ motstrider hverandre og skaper et blå-rødt kaotisk inni hodet mitt. Nå er det nok! Snart blir jeg nihilist!

Torsdag var en like regnfull dag som onsdagen. Jeg og Fie ruslet likevel rundt i drittværet og ante fred og ingen fare, helt til vi ble stoppet av en narkoman. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det var som om jeg gikk inn i en skummel transe, en selvutnevnt tvang til å måtte hjelpe; som om den narkomane kvinnen ville dø uten min hjelp og at jeg for evig og alltid ville brenne i helvete som straff hvis jeg ikke gjorde noe. Jeg fikk denne følelsen av at jeg bare måtte gjøre noe, selv om alt jeg kunne gjøre, bare ville gjøre vondt verre.

Jeg hadde ikke særlig med kontanter på meg, men jeg hadde penger på kortet. Skulle jeg ofre litt medmenneskelighet for et medmenneske?

… neineinei, hva var det jeg var iferd med å rote meg borti …

Jeg visste på sett og vis at jeg var på tynn is der jeg med skjelvende fingre satte kortet inn i minibanken nedi gata, hvorpå den narkomane kvinnen hadde økt sitt pengebehov med flere hundre kroner - dette på kun knappe hundre meter. Først trengte hun tohundre. Plutselig ville hun ha femhundre. Jeg visste at femhundre var langt over streken - så mye skulle hun iallfall ikke få av meg, samme hvor dypt jeg måtte synke ned i min uerfarne medlidenhet. Trehundre var det lengste jeg ville strekke meg; jeg følte liksom at jeg måtte, uten at jeg ville. Jeg burde ikke være nødt til å stilles for problemstillinger som dette. Det våte håret og de utstikkende skjellettbeina i den unge kvinnens ansikt var sikkert enda våtere og enda mer utstikkende i mitt vrangforestilte bløthjertete sinn enn de var i virkeligheten.

Tårer i øynene. «Vær så snill, vææær så snill,» klynket hun som en våt bikkje.

Jo lenger vi ble stående, jo lengre tid det gikk; lengre tid der min sunne fornuft smuldret mer og mer opp i ubevisstheten, jo vanskeligere var det å snike seg unna - bli usynlig. Men samvittigheten ser meg alltid. Jeg kunne bare gått. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gjorde det. Jeg var virkelig ikke klar over at jeg var så usannsynlig dum. (MER)

Hvorledes kan min, hva vi kaller for livskvalitet - beholdes høy eller bli høyere? Og livskvalitet, det går overhodet ikke på hva man har, men hva man føler man har og hvorledes det er. Hva er det som gleder oss?
(Arne Næss)

«De er i en vanskelig alder», sier de gamle og ser på de unge som prøver å realisere seg selv. Men hvilken vanskelig alder er de vel ikke i selv, der livet er i ferd med å renne ut som et timeglass og mer og mer i livet er i ferd med å bli for sent. Om det ikke allerede er blitt det. «Var det dette som var livet…?», må de tenke, mens det er flere somre bak dem, enn det er i sikte. (MER)

Det er historietime. Jeg noterer vage ord i den røde moleskine-notatboken min, ord som absolutt ikke har noe med historie å gjøre, de noterer jeg i blokka ved siden av (som er laget av resirkulert papir!). Idet jeg sitter slik og pusler med mitt, lener Devendra Banhart seg mot meg og hvisker, til da, dagens mest spesielle utsagn:

«Tenk, når du er død, vil de notatbøkene være verdt mange millioner.»

Jeg stopper å skrive, ser på henne og bryter ut i latter samtidig som jeg hvisker et luftig «hææææ» tilbake mens historielæreren holder sitt foredrag.

«Nei, liksom, det vil være de notatbøkene du noterte i før du skrev de store, litterære verkene som du kommer til å skrive.»

Jeg tar det som et stort kompliment, ENFJer kan det der med komplimenter. Men derifra og utover, tenkte jeg mer og mer på at den delen som omhandlet «når du er død», kunne være gjeldende. (MER)

For første gang i livet mitt opplever jeg følelser jeg tidligere bare har sett på teve og lest om i bøker. For første gang forstår jeg faktisk hva klisjéaktige sangtekster egentlig handler om. Hva som kan ha ligget til grunne når de ble skrevet. Jeg forstår at selv om den verste følelsen som finnes, kjennes ut som den verste, så er det ikke den verste følelsen likevel. For den aller verste følelsen har du enda ikkje kjent. Det som er vondt, er en illusjon. Jo verre du havner i det, jo mer får du ut av det. Jo mer er det å skrive om. Det er som en båndopptaker. Du tar opp alt det fæle, alt det triste, alt det meningsløst vonde, samler det på en kasett, og bruker det i kunsten. For læring er bare noe vi oppnår ved erfaring. Og livet er som et universitet. (MER)

Suffer for Fashion. Denne herlige sangen fra Of Montreal dedikeres til alle smarte luringer der ute som synes mote er teit, tullete og tåpelig. I know we suffer for fashion or whatever! Hva er alt dette styret med å lide - og hvorfor gjør vi det sammen; i kollektiv? Let’s all melt down together - Together! Det er en rar verden. It’s not supposed to happen like that…

Glem ikke å få med deg albumet «Hissing Fauna, Are You the Destroyer?» fra mesterlige Of Montreal. Disse folka gir meg en god følelse av at verden ennå bobler av noe rart og smart, noe. I en sterk grad av fascinerende, og på sin særegne måte intelligent, gir Of Montreal en slags alternativ, samtidslitterær opplevelse gjennom sine tekster, farget med sære lyder og neonfarger. Undersøk dem nærmere - særlig også sangen «Gronlandic Edit», og du vil få deg en lyrisk overraskelse. Jeg tuller ikke. Det er helt sant - alt sammen! Altfor sant. Skummelt treffende og illustrerende for vår postmoderne tilværelse. Kanskje inspirasjon til en novelle? (MER)

Inspiration: Late nights / Early mornings

Er det noen der ute som lurer på hvordan det gikk med meg i dag, mandag, etter å ha sovnet en gang etter 04:36, søndags kveld, eventuelt grytidlig mandags morgen? (MER)

Her jeg sitter, skriver på særemnet om filosofiens litteralitet, har jeg oppe sånn circa fem-seks tekstdokumenter tror jeg. Jeg teller dem ikke, jeg antar bare hvor mange de er, og roer meg med det. Strødd over hele skrivebordskjermen ligger de og ruger på det SCHVÆRE særoppgaven jeg skal levere på mandag. Jeg vet ikke om emnet er for stort, eller om jeg har tatt meg vann over hodet. Jeg har mye igjen. Jeg gir vekslevis opp, er vekslevis ivrig. Likevel åpner jeg enda et tekstdokument. Jeg må bare blogge noe. Hvem blogger jeg for? Meg selv? Eller deg?

Nåvel, denne er for meg. Jeg har en så sinnsykt trang til å skrive en slags novelle nå. Jeg mener å huske at noen en gang sa at “vi skriver for å føle oss mindre alene“. Det stemmer. Det er ikke det at jeg føler meg så forferdelig alene i sammenligning til hvordan andre måtte føle seg, men akkurat nå trenger jeg sårt å skrive om noe som jeg ikke kan uttrykke på noen annen måte enn gjennom en novelle. Eller en roman. Men vi sier først novelle, det er så lite, roman er så stort, romaaaaan, det er som om jeg aldri kommer til å klare det, selv om jeg allerede på mandag vil ha fullført noe stort. Det virker så usansynlig, men det kommer til å skje, selv om jeg må døgne hele helga og samle alt søvnbehovet i en sovepose som jeg snører igjen og dytter under senga. På mandag kommer jeg til å holde en minst 15-siders selvskrevet utredning om filosofiens litteralitet i hendene. (MER)

Det er storm i Stavanger. Den heter visst Tuva og den blåser alle regndråpene rundt omkring overalt slik at håret blir vått og bustete og kinnene røde og kalde. iPoden spiller Beirut, og desto fullere blir hodet av vanskelige tanker om fortiden og fremtiden. Det er vanskelig å være en ung filosof i vår tid, men jeg finner forståelse i den lille boken om Arne Næss’ ungdomsår som handler om hvordan Arne Næss ble filosof.

Jeg har ikke kommet så langt enda, men det jeg har lest gjør meg god og varm inni meg. Jeg er glad jeg har evnen til å interessere meg for slike ting, at jeg har denne brennende lidenskapen som gjør at jeg kan søke trygghet under ord og uttrykk som “filosofiens litteralitet” og “onomatopoetikon”. Når alt annet flyter, står filosofiavdelingen alltid fast på biblioteket, hvor jeg kan søke tilflukt ved å lese små biter av tung filosofisk teori som jeg ikke en gang forstår. Det gjorde ikke Arne Næss heller da han ung og nysgjerrig smakte på hva som rørte seg utenfor hverdagens vanlige tenkning. Selv om jeg ikke forstår, er det drivkraften i det å en dag forstå, som motiverer meg til å klatre videre. Det er en fin tur, med masse blomster langs veien. Så jeg klager ikke. (MER)

Tirsdag fikk vi hovedmålsoppgave som skulle leveres fredag samme uke. Jeg ble ikke stressa, det gikk fint, og jeg føler jeg fikk sagt akkurat det jeg ville si, selv om jeg lånte slutten fra en tidligere bloggpost, noe som må være lov. Temaet er var noe så filosofisk som “generasjoner”, et emne som bare var dømt til å falle i smak. Oppgaven jeg valgte var å skrive et essay om hva det vil si å være voksen. Mange spørsmål, få svar, ekte Binka-style, det er opp til deg, les i vei. Kommentér gjerne, kom med deres synspunkter og diskutér (jeg skal prøve å delta).

I don’t wanna have to shout it out
I don’t want my hair to fall out
I don’t wanna be filled with doubt
I don’t wanna be a good boy scout
I don’t wanna have to learn to count
I don’t wanna have the biggest amount
I don’t wanna grow up
(TOM WAITS – I DON’T WANT TO GROW UP)

2008. Jeg er ung og vet angivelig alt. Jeg lytter til Tom Waits og Rolling Stones, i dag rynkete og gråhårede menn som aldri synes å ha blitt riktig voksne, enda de er eldre enn de fleste. Jeg synes det er rart. Jeg merker samtidig at når de står slik, som et symbol på en evig ungdom, insinuerer de vagt at det ikke er noe slikt som finnes. Ungdommen. Den er irrelevant. Den er borte like raskt som den kom. Etterpå vet vi ikke riktig om vi egentlig har hatt den i det hele tatt, og vi fylles med angst for at vi kanskje ikke brukte den slik som vi burde, da den enda var her. Ungdommen og alt det den medbringer, er bare en eneste forvirrende og angstfylt opplevelse. Jeg skjønner ikke hva som er så idyllisk, jeg skjønner ikke hva det er de holder fast ved, Tom Waits og Keith Richards. Jeg vet ikke hva dere gjør. Hvorfor er dere ikke forvirra, hvorfor har dere ikke angst? Eller er det nettopp det dere har? Hva er det dere ser? Hva er det dere er? Er dere ungdommer? Eller er dere voksne? Er dere voksnere eller fleste? Eller mer barn enn vi noen gang har vært? Og hva skal jeg bli? Hva skal jeg være? Hvem er jeg? (MER)

Jeg har lyst til å spinne litt videre på Rovdyr-innlegget og fortelle om en liten diskusjon jeg og Henrik hadde om hvorvidt en kunstner er ansvarlig for kunstverket sitt eller ei. Altså: Kan en kunstner unnvære å legge noen spesiell mening i kunstverket sitt, og likevel symbolisere et veldig dypt budskap?

Henrik mente: Nei. Hvis ikke kunstneren mente noe, er det vel ikke noe budskap?

Jeg derimot, mener ja. Klart kan en kunstner skape et kunstverk fullt av budskap uten å mene noe som helst! Uten å tenke kan fantastisk meningsfull kunst bli til, og det er også ofte slik det skjer. Vi skal ikke tenke, vi skal ikke bruke logikk, vi skal ikke være redde eller bekymrede for å være idioter eller å fremstå som noe annet enn vi er. Kanskje vi ER noe annet enn vi er, og det er bare å erkjenne. Kunstnere skal bare føle og hverken se seg til høyre eller venstre. En kunstner kan gjerne gi litt blaffen. Det er gjerne det som er hemmeligheten bak det geniale. Det skjer ikke akkurat sjelden at geniale, kreative mennesker blir misforstått, latterliggjort og gjerne ikke virkelig oppdaget før etter sin død. Har jeg ikke rett?

Jeg mener et kunstverk ikke har noe med kunstneren å gjøre. Jeg har sansen for romantikere, selv om jeg er usikker på om jeg skal gå så sterkt og gruppere meg som en. Jeg mener iallfall at kunsten er som en guddommelig kraft som går igjennom kunstneren, og at kunstneren egentlig bare er et mellomledd som tilfeldigvis har klart å beholde alle disse medfødte evnene og egenskapene fra før han ble et menneske, men fortsatt var en hjemløs sjel som fløt fritt i universet, slik vi alle har vært, med alle disse evnene til å samle på følelser og hendelser fra tilværelsen, til å se ting på nye måter, til å se klart, og å reflektere over det som skjer, over fortiden, fremtiden, og over det som ennå ikke er - det som kunne ha vært.

Vi er alle kunstnere. Alle drømmer, alle blir sinte når noen vekker dem midt i en drøm og ikke klarer å få drømmen tilbake, likt som en kunstner ikke får sin drøm ned på papiret, eller lerretet. Vi drømmer ikke med vilje, likt som kunstnere ikke lager kunst med vilje. Vi klarer bare ikke å la være. Vi må. Drømmen er absurd, vi vet ikke hva som er meningen med den. Samtidig er drømmen kunst, likt som ethvert kunstverk er like absurd som drømmen, og å drømme er noe vi alle gjør.

Ergo er vi alle drømmere, vi er alle kunstnere, og kunst er alltid noe meningsløst - akkurat som en drøm aldri er ugrunnelig og alltid har en betydning.

Pinlig skrekkfilm eller vegetariatisk indoktrinering?

Jeg skal ikke leke tøff og si at Rovdyr er en teit, norsk skrekkfilm uten dybde og substans, at regissør Patrik Syversen er blærete og at skuespillerprestasjonene er dårlige, selv om de gjerne er det. For sånt har jeg ikke peiling på. Først og fremst tenker jeg bare hvilke fritidsproblemer skuespillerne må ha som i det hele tatt gidder å selge sjelen sin, ja - faktisk, for å vise og ikke minst se seg selv bli drept, slaktet, torturert levende på film av jegere midt i den nifseste granskauen. De kommer til å se seg selv bli skutt og dratt innvollene ut av. De har allerede “lekt” at det har skjedd, foran kamera. De har tatt opptakene om og om igjen, og en gang til. De som dreper har dessuten drept noen, riktignok på liksom men likevel, circa 500 ganger, kanskje mer, og det er kanskje det som skremmer meg mest. Jeg mener, halloooo, har de ingen respekt for seg selv? Og hvem er egentlig jeg som sitter og ser på dette her? Jeg gjemmer ansiktet bak hendene og tenker på snille trær med ekorn i, fuglesang og blomster, fremtidige blogginnlegg, og en nydelig sommerdag. Lalalal! (MER)

Godt nyttår, alle mine kjære venner og lesere (dere er jo venner dere også). Jeg har vært borte i en uke. Har dere savnet meg? Okei, det er kanskje litt uhøflig å spørre om, så jeg skal ikke. Den uka jeg har vært borte, har jeg rukket å lese nesten hele Sofies Verden (minus 49 sider som jeg skal snappe opp de neste, betraktelig kaldere, dagene). Jeg har vært på Tenerife; det har vært varmt og året har rukket å bli 2008. Hva synes vi om det? (Tar en slurk fra tekoppen og skriver videre). Ja, hva er egentlig Det?

Det begynner saktens å gå opp for meg at dette er mitt nittende leveår, og jeg blir nervøs, for jeg har aldri vært nitten år før, jeg har knapt blitt atten, jeg har knapt blitt sytten, jeg… Verden har heller aldri vært i året 2008 før, så det er også nytt. Verken vi eller verden vet hva som skal skje, hvor lang tid det vil ta før det skjer, eller om det vil skje noe i det hele tatt.
Hva da?

Vi (dvs. mine foreldre og jeg) reiser til syden bortimot hvert nyttår (av og til jul også) så det er ikke så veldig revolusjonerende i seg selv. Det har på en måte blitt vanlig. Når det er nyttår sier kelnerene “hola”, det er nyttår når palmetrærne lyser og når det plutselig er parfymebutikker overalt; overalt maser de om at jeg skal kjøpe solbriller av dem, og det er lakner istedet for dyner, vann på flaske istedet for vann på springen og i det hele tatt - sol, vamt og fint vær. Det er nyttår. Såklart! Og nissen, han går i badebukse og kjører vannslede. Slik er det bare. (MER)

Jeg får veldig mye bra kommentarer for tiden, og det må jeg bare si, jeg blir litt forfjamset. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg har liksom gått tom for ulike måter å si takk på. Det er merkelig hvordan slikt fungerer. Når man ikke får oppmerksomhet, lengter man etter den. Og når man har fått den, vet man ikke riktig om det egentlig var dette man ville ha. Usikker på om man er ydmyk nok, om man gjør det rette, om dette er noe man har riktig godt av, er kanskje dette en følelse man får av det meste i livet. Det er litt overveldende alt sammen.

I går kveld la jeg ut et bilde av Knut Hamsun på Facebook, helt uten grunn og uten at det egentlig har noe med saken å gjøre. Eller kanskje det har det likevel. Knut Hamsun hadde verken blogg eller Facebook. Hvordan påvirket dette ham? Savnet han noe slikt å henge fingrene i da han satt på den lille hybelen han beskriver i “Sult”, bak vegger tapetsert med avisutklipp fra Morgenbladet, mens magen rumlet og tankene svumlet? Tenkte han noen gang at nå hadde det vært stilig å kunne sjekke “åssen det henger på feisbukk”, slik de nå om dagen tenker i det moderne Kristiana? Hva om jeg og Knut Hamsun hadde byttet? Hva om han levde nå, og jeg levde da han levde? Ville jeg skrevet annerledes da? Hvordan ville han skrevet nå? Ville jeg blitt den forfatteren han ble? Hvordan ville han sett på situasjonen vi har i dag?
Har vi i det hele tatt noen situasjon?
Hva skulle det vært?

Jeg har en venn (kan jeg kalle ham det?) som er veldig opptatt av eksistensiell angst. Noen ganger ser jeg bare på ham med et tomt blikk når han tar opp emnet, betegnelsen er liksom litt overveldende i seg selv … “eksistensiell angst”. Mens andre ganger, av en eller annen grunn, går det virkelig opp for meg hva han egentlig mener. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Noen ganger skyller det bare inn over meg med eksistensielle angsttanker, uten at jeg har det minste begrep, den svakeste anelse om hvordan jeg i alle dager skal få beskrevet hva jeg føler - og hva jeg egentlig føler i det hele tatt! Jeg kjenner det i hele meg, og det plager vettet av meg. Følelsen av å ikke klare å sette ord på noe som plager vettet av seg. Jeg klarer vanligvis å sette ord på det meste, men når det kommer til dette, når jeg noen ganger, gjerne når jeg sitter oppe om natten, “våkner” og får denne ekle, stikkende følelsen av at jeg egentlig sover fortsatt - at jeg har sovet hele mitt 18-årige liv - er det som om jeg ser på en film hvor jeg selv er hovedpersonen. Og jeg har ikke lest manus på forhånd. (MER)

I begynnelsen av desember, for et par uker siden altså, kom jeg over den kanskje mest gripende bloggen noen sinne. I Et hav av minner skriver bloggeren “Alma”, en ung lykkelig student, om opplevelsene i livet sitt. Om drømmene sine, og om det hun tenker i øyeblikket. Hun er akkurat som meg, og skriver akkurat sånn som jeg gjør nå, her i min egen blogg. Det spesielle er bare at Alma har vært syk over en periode, og nå har hun fått vite at hun skal dø.

“Hadde jeg ikke hatt denne pcen hadde jeg blitt gal. Det føles som jeg har en samtalepartner som aldri forsvinner.” Alma

Grunnen til at Almas blogg fascinerer meg sånn er kanskje at jeg fra første stund følte en utrolig tilknytning til henne. Som om det like gjerne kunne vært meg. Hun skriver med en ro og tapperhet som gir meg frysninger. Men hun gjør meg ikke trist. Bare rørt. Hun gjør meg glad for at jeg lever! Hun får meg til å sette pris på de små tingene, som små gaver hun får på sykesenga, for eksempel en gammel kinobillett av sin far, fra sitt aller første kinobesøk som tiåring. Hun får meg til å tenke på at folk dør, at folk faktisk dør hele tiden. Mennesker, unge som gamle. Det er ingen nåde. Det er ikke noe vi kan gjøre. Hvem som helst kan dø når som helst. Jeg. Du. Dette kan være den siste dagen i livet ditt. Men slik er det, og det er bare å sette i gang og skrive blogg. For hva annet kan man vel egentlig gjøre?

Jeg har det med å tiltrekkes av det triste, men jeg vil ikke si at Et hav av minner er trist. Den handler ikke egentlig om døden, men om livet. Alma er spøkefull, ærlig og åpen, selv om hun har valgt å være anonym, og det er helt okei. Det er strålende. Jeg har fortalt henne i en kommentar at jeg er veldig glad for at hun har bestemt seg for å skrive denne bloggen. Det er nesten som å lese en roman. En roman som skrives mens du leser. Fantastisk! Takk, Alma!

Jeg føler meg litt råtten. Først utlyser jeg en stor konkurranse der DU bestemmer Binkas russemotto, og så blir jeg selvsagt ikke riktig fornøyd med noen av forslagene. Det lovet godt underveis med forslag som “Ikke kil en sovende drage”, “You can’t arrest me, I’m a rockstar”, “Jeg skulle til å skrive verdens beste setning, men så plutselig var det russetid”, “Du kunne vært ute i skogen, men det er du ikke”, “Liten på jord, stor i ord” og “Lorem Ipsum dolor sit amet, ergo bibamu”. (PS: Takk for innsatsen til alle som deltok i konkurransen. Love ya all. Peace and løv.)

Forslagene var interessante, men var de riktig MEG? Jeg vet ikke. For hva er egentlig jeg? Hvem er jeg, liksom? Og hvor kommer verden fra? Og er det ikke mye mer tiltalende å tenke på disse spørsmålene hvis det er en prikkete linje under hvor det er meningen at du skal skrive svaret? Er det ikke? Jeg bare spør. Og ikke bare det. Jeg har bestemt meg. Slik skal det være. Dette russekortet skal hundrevis av småunger få av meg til våren. Jeg skal dele dem ut med visdom og kjærlighet og det skal bli kjempemoro.

UNGE:
Kan jeg få ruuuusseeekoooort?

BINKA:
Ja, såklart! Værsågod! Se, det står “Hvem er jeg og hvor kommer verden fra”! Hva tenker du om det? (MER)

Det er 2007, fredsprisen blir gitt til Al Gore og akkurat i dag kjenner jeg virkelig fredsprisboblene boble i hele meg av å ha sett alle disse fredsprisgreiene på avisforsider, i avisinnsider, og på teve og … inni hodet. Liksom.

Noen mener Al Gore ikke fortjente fredsprisen. Andre mener at jorda er flat. Det er okei. Selv, til tross for all velviljen, sitter jeg igjen med denne litt vonde magefølelsen av at alt egentlig bare er show. Fredsprisen er glitter og konger som vinker og får gratisbilletter til luksusbalkongen på en ganske så bra underholdningskonsert. Så kommer Kylie Minogue.

Jeg ville aldri vært kongelig. Da kunne jeg for eksempel aldri hatt denne bloggen. Jeg måtte holdt en fasade, representert noe, og den tanken gir meg frysninger. Jeg kunne aldri stilt meg litt kritisk, gryntende, rynkende på nesa til fredsprisen og… alt det der. Men. Jeg forstår ikke. Hvorfor skal det være blanke gulv? Menn i dress? Utdeling av penger? Hvis jeg sier: Hei, jeg vil ha fred. Blir det mer fred hvis noen gir meg penger da? (MER)