Hvor mange russeknuter jeg har? Lurer du virkelig på det? Skal jeg svare? Okei, jeg har ingen russeknuter. Null! Fredag morgen hadde jeg egentlig tenkt å gjøre noe med dette da jeg ankom en time før skolestart (vi begynner kl. 9 denne dagen) for å tilbringe en time i et tre. Enkelt, tenkte jeg. Været var fint. Dessuten skulle vi ha litteraturhistorieprøve den dagen, så tiden ville bli svært konstruktivt benyttet, selv om det var i et tre. Men …

da jeg kom og ble møtt av mine medruss som allerede hadde installert seg et par meter over bakken, og da jeg selv grep tak i ei grein for å dra meg opp til dem, kjente jeg at dette fristet lite. Det frodige gresset under meg var så mykt. Jeg bøyde meg istedet ned og kjente på det; det var ikke vått heller. Jeg så på russebuksa mi, tittet opp på ape-medrussen som dinglet med beina mens de leste litteraturhistorie, og jeg så ingen grunn til å la være: Jeg satte rumpa ned på gresset - og der satt jeg!

«Binka, skal du ikke komme opp i treet?»
«Hvorfor skal jeg det?» (MER)

«De menneskene som har gitt oss en bit av hjertet sitt, vil alltid være en del av vårt liv. Det er som om disse gullkantede bitene tilhører vår indre skattkiste.» Kristin Flood

Einar Stray på MySpace

19. april 2008 setter en trøtt Einar Stray vannglasset oppå keyboardet og begynner å spille. Han hadde nesten ikke fått blund på øyet natta før, som nemlig hadde blitt tilbragt på et tog fra Sandvika til Stavanger. «Please don’t shoot me mr officer man» … alt er stille og alt er rolig … fiolinisten Philippe og cellisten Ofelia stryker frem toner med hver sin bue og en tidløs stemning hviler som tåke over den underlig nok merkelig lite folksomme kaféen. Jeg forstår ikke hvorfor. Kanskje Einar Stray er en sånn som ikke kan sove på fremkomstmidler i bevegelse … kanskje han kunne sovnet nå … det kunne han nok … og PLUTSELIG (MER)

xlinnheidix på Flickr er uten den minste tvil den personen i verden som er mest villig til å disponere polaroidfilm for å avbilde meg (#1). Kurert kameraskrekk? Meget mulig. Dette er bilder fra onsdag, fra den andre siden av kameraet (dvs. fra det andre kameraet …). Tusen takk!

Foto: xlinnheidix (MER)

Onsdag 17. april. Våren er kommet til Stavanger og Devendra Banhart ønsker den velkommen utenfor Valbergtårnet. Binka er bak kamera og bruker trær og linjer til å fange interessante komposisjoner.

Visste du at den siste vekteren i Valbergtårnet, Tobias Sandstøl, som ble ansatt i 1904 og sluttet i 1922, sies å ha vært opprinnelsen til Thorbjørn Egners Tobias i tårnet i Kardemomme by?

Da dette bildet ble tatt, var det 9 bilder igjen på den nye polaroidfilmen. To dager senere, var det 7. Det betyr at ting skjer, nye bilder blir tatt, og ferske blogginnlegg blir, mens du leser disse ordene, forberedt og utarbeidet.

Soundtrack: Elliott Smith

(MER)

Noe rart skjedde i dag. Jeg lagde frokost, og plutselig formet en av eggeplommene seg til et hjerte. Helt av seg selv! Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og løp for å hente mobilkameraet. Magisk! Særlig også ettersom jeg få minutter før hadde våknet til en særdeles god overraskelse…

I’m home from Berlin, but if I could choose, I’d rather like to stay. I’ve never been so sad leaving a place, and I’ve never felt so happy, like I did in Berlin. Unconsciously I didn’t eat meat all week. I almost didn’t sleep, and I almost didn’t shop. But the personal amound I got from meeting all this incredible people, is more than I could ever imagine. (MER)

I dag, 15. februar, er det premiere på Mannen som elsket Yngve, en filmatisering av den der boka til Tore Renberg, vet du, regissert av Stian Kristiansen. Elefantzonen har tidligere vist deg teaseren. Men i kveld er altså den store kvelden. Jeg må si jeg har gledet meg. Det blir gøyalt å se film fra kjente Stavanger-omgivelser. Samtidig benytter jeg denne anledningen til å vise noen utrolig festlige bilder av meg som dukket opp på Facebook fra en klassevenninne fra da vi var statister i konsertscenen på Folken for circa ett år siden. Jeg hadde det så utrolig gøy denne dagen! Hvis jeg kommer med, står jeg fremderst i en turkis jakke og gigantiske solbriller ved siden av en kjempehøy gutt. Kanskje de viser litt av meg i et tusendels fragment av et sekund? Kanskje? Hvis ikke: Skitt au!

Update! Filmen er nå sett, og jammen meg - jeg kommer til syne, i et sekunds fragment, i konsertscenen på Folken, helt fremderst, nederst i venstre hjørne - to ganger! Tøft!

Fabelaktige Linn Heidi (eller Devendra Banhart som hun har døpt seg selv her på Elefantzonen), drog meg med ut i fritimen på skolen i dag, i det hun pleier å kalle «polaroidbildevær». Himmelen har ikke vært så blå på lenge. Og heller ikke gresset like grønt. En smule motvillig gikk en småsyk og kamerasky Binka med på å la seg fotografere i det livlige solskinnet, og måtte i ettertid innrømme at det egentlig ikke var så ille. Vi hadde det riktig så gøy! Tusen, tusen takk til Devendra Banhart for å ha foreviggjort meg i polaroidformat! *vinke*

» xlinnheidix på Flickr

(MER)

En søndag i fortiden / Kan jeg ta bilde av deg? / Neivel, okei.

Søndag den niende var en ordentlig søndag. En søndag der jeg vasket klær, vasket gulv, ryddet, støvsugde, fikk unnagjort ting, en søndag der jeg etterpå kunne drømme meg vekk med polaroidbilder på Flickr. Jeg deltok også i polaroidkamemeraauksjoner på eBay - og jeg vant! Pris: 40 kr + frakt (ca. like mye som kameraet selv). Dermed var jeg kommet i en så nostalgisk kaffe-kos-kopp-retro-Amelie-stemning at jeg jeg faktisk hostet opp et lite dikt, for så å avslutte det hele med en direkte gåsehudgivende Led Zeppelin-konsert på NRK3.

Hvorfor finnes egentlig 2007? Jeg mener … ikke for å høres ut som en gammel tante men … hva er det som ikke var bedre før?

Diskutér gjerne.

polaroidkamera kjøpes
på eBay
av meg

jeg venter på postmannen
som har det
med seg

en katt vil jeg også ha
som jeg kan
ta bilde av

mens den filosoferer og
tenker og ser
på meg

den blir ikke flau av
å bli fanget
på foto

slik som mennesker blir
vi blir flaue
av slikt

selv om katten er det mest
sjenerte
dyret

av oss alle.

(MER)

(Eller: “Jeg er ikke alene, del II“.)

La oss kalle deg Devendra Banhart, for det var det du kalte deg selv. Devendra Banhart er egentlig navnet på en sær, amerikansk indie/freak-folk-singer-songwriter. Kanskje like sær som meg og deg. Eller iallfall deg. Du er den av oss som oppdaget sin egen særhet for lenge siden. Du har hatt tid til å fordøye den. Tid nok til å lære å forstå deg selv. I tillegg har du vært heldig nok til å havne i de riktige miljøene, slik at har fått nok mot til å kunne stå for den du er. I motsetning til meg, som fortsatt går rundt med noe som minner om dårlig samvittighet for at jeg elsker å skrive disse merkelige tekstene og legge dem ut på internett.

Hvis jeg i egen person treffer på noen som har oppdaget at jeg skriver, eller hvis de i verste fall har lest noe av det, stirrer jeg fort ned i bakken og rødmer. Prøver å tiltrekke meg så lite oppmerksomhet som mulig. Rister på hånda og bruker den som vifte. Og alle ler. Ler av rare Binka. De ler sikkert med meg av og til også, ikke bare av meg. De er ikke onde akkurat. Jeg er ikke et mobbeoffer. Tror jeg. De morer seg bare når jeg blir flau, noe jeg gjerne blir, ofte av litt for mye oppmerksomhet, eller bare oppmerksomhet i det hele tatt. Jeg blir flau av oppmerksomhet selv om jeg på en annen side ROPER etter den på Internett ved å blottlegge mine personlige tanker og dype følelser for alle som vil lese, alle som vil snoke. Det er rart det der. (MER)

Et blått og behagelig flysete hos Lufthansa tar oss vekk fra et grått og vått sommer-Rogaland. Likevel reiser vi ikke for å søke ly i finansbyen Frankfurt, men for å rekke det neste flyet, til flyselskapet Lot, som tar oss med videre østover, og litt sør, mot det endelige reisemålet; den kulturhistoriske middelalderbyen i Sør-Polen: Krakow.

(Flere bilder) (MER)

Jeg er tilbake, men jeg er tom for ord. Tenkte at jeg skulle fortelle litt om hva jeg har opplevd, men det går nok ikke akkurat nå. Det er så fælt med skrivesperre! Før jeg dro var jeg skikkelig i blogge-slaget, men nå står det stille. Jeg slenger derfor ut et innlegg fullt av bilder jeg tok i Krakow med mitt nye 50mm-objektiv. Fortsettelse følger kanskje senere i kveld, kanskje i morgen, kanskje aldri… Den skrivesperrede Binka håper dere liker bildene og håper for all del at hun kommer tilbake med mer tekst! (MER)

Mange millioner trillioner billioner regndråper drypper ned i fjorden ved Skagen brygge i Stavanger. Jeg er på jobb og gjør research i Google og brosjyre i InDesign. Det er grått, tomt og stille på den andre siden av ruta, månelandskap, ringer i vannet, de triller over i hverandre og ruller vekk i evigheten, eller til fløte: vannet blir til fløte når jeg ser på det, så merkelig, til badeskum, til badevannet til et brølende sjøuhyre, hva er det som skjer, - blikket spretter nærmere, inntil glasset for å se hva som skjer. (MER)