Slagordet til de radikale under den franske revolusjonen var «frihet, likhet og brorskap». Men da deres tilsynelatende etterkommere i dagens politikere går sammen og danner et overformynderi nøyaktig som det monarkiet de en gang brøt seg løs fra, hvem er det da som er konservative og ikke?

Sosialistdagen (les: 1. mai), gikk vi forbi da Jens Stoltenberg talte i Stavanger (merk: gikk forbi), og jeg måtte dytte i Devendra Banhart og be henne om å skjerpe seg da hun begynte å klappe. (MER)

Facebook er døden, du får byller av å være på Facebook, og dessuten stjeler de bildene dine og legger dem ut på pornosider, for selv har du ingen rettigheter. Du må ikke tro du er i Norge når du er på Facebook. Du forsvinner inn i en liberal delstat i USA, og der er alle lab-rotter.

Jeg kunne ha fortsatt noen strofer i samme melodi, men siden medier verden over har kappløp i å skrive mest og best om hvor fælt Facebook er, peiler vi på Elefantzonen.com heller direte inn mot den saklige notelinja og avduker begivenheten: Jeg har slettet meg selv fra Facebook! Det slo meg da jeg nok en gang ville bruke tid på å skrive noe for meg selv, men isteden - som vanlig - bare måtte…bare måtte…ja, du vet hva jeg bare måtte. Måtte bare være litt på Facebook først. Albert Åberg. (MER)

Postmodernisme er en stilepoke/sjanger som blomstret på 80-90-tallet. Selv mener jeg det kan virke som om postmodernismen har sin rot allerede i den frie og umaterialistiske hippiebevegelsen på 60-70-tallet, som opponerte mot den normbegrensede og pliktoppfyllende krigs- og foreldregenerasjonen. Begrepet opptrer allerede i siste del av 1960-årene i forbindelse med billedkunst fra Andy Warhol i amerikansk popkunst.

Postmodernismen kombinerer stil- og sjangertrekk fra forskjellige historiske epoker og kulturelle områder; samt religiøse og ideologiske tanker fra mange forskjellige kilder, forskjellige stilepoker og stilnivåer – mellom gammelt og nytt, høyt og lavt, ofte på en distansert og ironisk måte uten å bry seg om hvorvidt de passer logisk sammen. Et postmodernistisk trekk er å konsentrere seg om verdier knyttet til livsstil, livskvalitet og moralske spørsmål, fremfor økonomiske og materialistiske emner. Dette kan komme av at foreldrene til etterkrigsgenerasjonen hadde grunnleggende verdier i vestlige industrisamfunn, knyttet til vekst og velstand. Da disse behovene kom på beina igjen, skjedde det en generasjonsforvandling. Der den eldre generasjonen hadde blitt formet av en historisk periode med økonomisk depresjon og materiell knapphet, kunne den neste generasjonen ta dette for gitt. Der foreldregenerasjonen hadde arbeidet for å bygge opp en økonomisk og kulturell velstand, søkte den nye postmoderne strømningen byggesteinene i seg selv; å dekonstruere dem; bygge alt fra hverandre og vise, ikke overbevise, men bare glippe ut vage, distanserte, upersonlige uttrykk av at hele vår oppfattelse av virkeligheten er sammensatt av absurditeter og tilfeldige gjentakelser. (MER)

Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet?

Et essay om medieetikk

Hva kan jeg si om ytringsfrihet? Jeg står jo bare i fare for å si noe alvorlig galt! Jeg vet at jeg ikke kan ytre nøyaktig hva jeg vil. (Hvordan vet jeg dette…?) Et sted på veien mot ytringsfrihet, mens vi går tur på den smale skogstien og tenker på medienes funksjon i utgangspunktet; å informere, kommunisere og være som en slags samfunnets vakthund som tar tak i saker som ellers ville blitt børstet under teppet, finnes det nemlig også et farlig sted nær den smale stien, en skummel avstikker som vi helst bør unngå. Vi møter den et sted på den andre siden av streken. Der bor nemlig den dårlige presseskikken. Roter du deg vekk dit, blir du sett på som etisk uansvarlig. Da vil kanskje ingen høre på deg igjen. Dårlig etikk, en skummel ulv. Men hva med ytringsfriheten? Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet? Skal vi avlyse reisen til ytringsfriheten, bare fordi vi står i fare for å bli stukket av en mygg? (MER)

Det var en gang en mandag 21. april 2008 - og jeg var på trykk i avisen om ungdom og vennskap som reklamerer for Kulturkortet.

Vender du om på forsida finner du … da finner du … *trommevirvel* hva finner du? Jo - allerede DER finner du teksten til Binka! (MER)

Det er litt rart. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg liker meg så dårlig på skolen, faglig sett, for egentlig gjør vi jo det jeg liker aller best å gjøre. Forutenom bare det å lære, så holder vi på med medier og det å kommunisere, om retorikk, narratologi og etikk. Det er nesten litt filosofi - noe jeg finner intellektuelt tiltrekkende på en særdeles lidenskapelig måte.

Så det er rart. For på skolen blir disse emnene, tro det eller ei, til noe skikkelig driiiiiiiiiit. Jeg mener det. Driiiiiiit. Jeg er så dritt lei og ingenting jeg lager har mening. Jeg klarer ikke å legge hjertet og sjelen min i noe arbeid lenger, slik jeg gjorde da jeg gikk et år på Noroff Mediegymnas første året på videregående. Hvorfor? Har ikke peeeiling. Nettopp derfor er det kanskje at jeg av og til fortsatt går rundt med Noroff-genseren når jeg vandrer rundt på offentlige Lundehaugen videregående skole, som for å holde håpet oppe i disse tider når jeg bare har fått 3-ere og 4-ere i medieprosjektene mine.

Fortjent kan det gjerne være, jeg skal ikke en gang uttale meg. Det tankevekkende for mitt eget vedkommende, er bare at jeg ikke en gang føler meg såret. Jeg tar det riktignok personlig, slik jeg gjør med alt - men av en eller annen grunn er jeg ikke fornærmet. Jeg føler meg bare snytt for det jeg innerst inne ønsker jeg kunne fått til. Men hvorfor går det ikke? Jeg føler meg en smule irritert over at ingen der borte på skolen er villige til å lære meg teknikker for det å forme og styre kreativitet. Jeg er lei meg for at lærerne har et så tilsynelatende avslappet forhold til det vi driver med, og ingen holder banebrytende forelesninger der de sier: «KREATIVITET! Det er viktig! Dette betyr noe! Det dere produserer har mening, og vi skal hjelpe dere personlig for å nå de målene dere setter dere.» Jeg skulle ønske jeg var omgitt av engasjerte, lidenskapelige - gjerne litt småsprø - men likevel genuint og ekte lidenskapelige mennesker. (MER)

I forrigår var jeg på Clas Ohlson sammen med vinylspilleren min, som ikke fungerte helt som den skulle. Jeg satte esken på disken og sa «hei», og de to bak disken så på meg, og jeg begynte å forklare hvordan den greia går rundt og rundt hele tiden, selv når jeg tar vekk den der greia, så går den runde greia rundt hele tiden, og dermed må jeg sku av hele greia for å putte på en ny plate.

De så litt tomt på meg, den ene personen gikk, mens den andre sto igjen og begynte å mumle noe om å lete etter en stikkontakt slik han kunne se fenomenet med egne øyne. «Her er det en,» sa jeg og sto rett ved siden av en kontakt på min side av disken. Han slang over kontakten, og så sto vi og så på hvordan spilleren gikk rundt og rundt, rundt og rundt, hele tiden, det gikk ikke an å stoppe den, bare hvis man skrudde av hele greia, men det skulle ikke være nødvendig, det skulle bare behøves å trekke den greia til sides, men når man gjorde det, skjedde det ikke noe, og han klødde seg i hodet.

«Har den vært sånn hele tiden?»
«Nei, den var normal i begynnelsen, men så…»
«Hm. Du skal få tilgodelapp.»
«Men … jeg har jo ikke høytalerne med nå…»
*går og henter tilgodelapp-blokka - kommer tilbake* «Skriv navn og adresse her»
*skriver navn og adresse og signerer*
*river av lappen men beholder kopien på blåpapiret under* «Værsågo.»
«Takk…»

Jeg hadde virkelig aldri trodd det skulle være så lett. Nå har jeg to små høytalere attpåtil. Helt gratis. Etterpå gikk jeg og kjøpte en av de enklere vinylspillerne, uten usb-utgang og cdspiller og jeg vet ikke hva. Den jeg kjøpte har likevel radio, den hadde jeg heller ikke trengt, men den ble dyttet inn i spilleren likevel, så jeg hadde ikke noe valg, men jeg kan ikke akkurat klage, for nå har jeg en tilgodelapp på noen hundre kroner pluss to små gratis høytalere og en vinylspiller som funker helt som den skal. Jeg føler jeg har rant Clas Ohlson. Han er ikke mye til skeptiker han der. Ikke at det er noe galt i det. Ikke for meg.

Ordene fra det palestinske barneteveprogrammet får halsen min til å knytte seg og sinnet til å boble. Jeg vet ikke hvorfor jeg får denne sterke følelsen av dette, for strengt tatt er jeg verken dansk eller muslim; jeg kan verken tegne eller få slutt på opptøyene. Jeg vil ikke at Kurt Westergaard skal slutte å tegne. Men jeg vil heller ikke at kaninen på palestinsk barneteve skal komme og spise ham.

Kaninen Assud: - Hvis de gjør det igjen, Saraa, vil vi drepe dem, ikke sant?

Saraa: - Hvis Allah vil.

Kaninen Assud: - Jeg vil bite dem og spise dem opp. (MER)

Jeg kom til Haugesund for å treffe Fie for aller første gang. Vi kjenner hverandre bare fra bloggverdenen og skulle feire 19-årsdagen hennes sammen med tolv venner av henne - en for meg helt ukjent gjeng. Jeg kjente ingen - enda. Vi spiste på Egon; satt på langbord, og jeg følte meg ganske modig over å ha kommet hit: var i det hele tatt ganske overrasket over at det gikk så bra, at haugesundere er så imøtekommende som denne gjengen viste seg å være, at noen allerede visste hvem jeg var, «hei, Binka!», og at de lo av vitsene mine, lyttet til filosofiene mine - og at de automatisk smilte fint så fort jeg rettet kameraet mot dem, allerede før jeg i det hele tatt hadde rukket å stille på fokusen. Ble alt i alt veldig fornøyd med at Fie ba meg komme.

Men alt dette ble plutselig så blasert etter morgendagens møte med den narkomane kvinnen, som satte et stygt merke i min følsomme tankegang…

Jeg blir sint og ekstremt lei meg av å tenke på samfunnet, hva det egentlig driver med, - hvor meningsløse politikere er, og hvordan de positive og negative sidene ved naturens lov om ’survival of the fittest’ motstrider hverandre og skaper et blå-rødt kaotisk inni hodet mitt. Nå er det nok! Snart blir jeg nihilist!

Torsdag var en like regnfull dag som onsdagen. Jeg og Fie ruslet likevel rundt i drittværet og ante fred og ingen fare, helt til vi ble stoppet av en narkoman. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det var som om jeg gikk inn i en skummel transe, en selvutnevnt tvang til å måtte hjelpe; som om den narkomane kvinnen ville dø uten min hjelp og at jeg for evig og alltid ville brenne i helvete som straff hvis jeg ikke gjorde noe. Jeg fikk denne følelsen av at jeg bare måtte gjøre noe, selv om alt jeg kunne gjøre, bare ville gjøre vondt verre.

Jeg hadde ikke særlig med kontanter på meg, men jeg hadde penger på kortet. Skulle jeg ofre litt medmenneskelighet for et medmenneske?

… neineinei, hva var det jeg var iferd med å rote meg borti …

Jeg visste på sett og vis at jeg var på tynn is der jeg med skjelvende fingre satte kortet inn i minibanken nedi gata, hvorpå den narkomane kvinnen hadde økt sitt pengebehov med flere hundre kroner - dette på kun knappe hundre meter. Først trengte hun tohundre. Plutselig ville hun ha femhundre. Jeg visste at femhundre var langt over streken - så mye skulle hun iallfall ikke få av meg, samme hvor dypt jeg måtte synke ned i min uerfarne medlidenhet. Trehundre var det lengste jeg ville strekke meg; jeg følte liksom at jeg måtte, uten at jeg ville. Jeg burde ikke være nødt til å stilles for problemstillinger som dette. Det våte håret og de utstikkende skjellettbeina i den unge kvinnens ansikt var sikkert enda våtere og enda mer utstikkende i mitt vrangforestilte bløthjertete sinn enn de var i virkeligheten.

Tårer i øynene. «Vær så snill, vææær så snill,» klynket hun som en våt bikkje.

Jo lenger vi ble stående, jo lengre tid det gikk; lengre tid der min sunne fornuft smuldret mer og mer opp i ubevisstheten, jo vanskeligere var det å snike seg unna - bli usynlig. Men samvittigheten ser meg alltid. Jeg kunne bare gått. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gjorde det. Jeg var virkelig ikke klar over at jeg var så usannsynlig dum. (MER)

De fleste synes at jeg er en elendig filmseer. Jeg bare detter ut av handlingen og klarer ikke henge med. «Åh, så kommer han åsså bare-se nå,» sier de. «Hæ,» sier jeg. Jeg ser film på en helt annen måte. Først dagen etter slår deg meg hva den egentlig handlet om. Kanskje! Men heller ikke det er sikkert. Jeg vet ikke. Jeg er liksom ikke helt der. (MER)

I dag fikk jeg mail fra VamPus. Alle norske nerder som interesserer seg for blogging og internettbasert populærkultur, har hørt om VamPus. VamPus, VamPus. I 2005 vant hun Gullbloggen som kåret bloggen hennes til Norges beste. Forøvrig er VamPus snedig nok en karakter jeg forbinder særlig med sko. Samlingen hennes skal visst være oppi seksti par nå, 120 enheter, noe hun forøvrig oppgir allerede i bloggerpresentasjonen av seg selv. Random, distansert og tilfeldig: sterke, postmoderne vibrasjoner. Dette er blogging. Dette har jeg snakket om før.

For i går blogget jeg jo altså om mitt nye skoleprosjekt i medier og kommunikasjon: om featuren som (ikke) skal bli en feature om blogging (Eller skal den det?). Om det postmodernistiske ved å blogge. Eller om blogging generelt, og sånn. Du vet. / Uansett:

You’ve got mail! I’ve got mail! From whom? From VamPus? Oh yes, indeed. (MER)

Noen bloggere sier at de ikke legger ut skoleoppgaver, ferdige noveller og annet nøye gjennomarbeidet arbeid fordi de er redde for plagiering. Det er ikke jeg. Nå legger jeg ut den språkbruksanalyserende prøvebesvarelsen som ble applaudert i norsktimen, for både kommentar, inspirasjon og … plagiering? De fleste norsklærere kjører jo plagiatkontroll nå i disse dager, så det er egentlig fint liten vits for en utleverende skribent å bekymre seg for slikt når hun vil dele sitt skriveprodukt på internett. Jeg synes bare det er for synd å la en tekst jeg faktisk fikk ganske godt til etter et såpass hardt arbeid i en fire timers periode i strekk, for evig og alltid ligge i en skuff og falle hen. Jeg får helt vondt i sjelen av tanken om at hvis jeg ikke legger ut denne språkbruksanalysen, så vil den aldri i hele sitt liv, som er evig, bli lest igjen. Er ikke det en grusom tanke? Derfor legger jeg den ut, ut på nettet, slik at folk kan finne den via Google når de søker på “Knut Nærum”, “Knut Hamsun” eller “språkbruksanalyse”. Eller kanskje noe helt annet. Vi skal ikke tenke så mye på risikoen for å bli plagiert, men heller muligheten for å bli lest! Alle blir glade. Alle vinner!

Dette er en språkbruksanalyse av to forskjellige tekster om Knut Hamsun. Den ene er et utdrag fra “Litteraturhistorie VK1 og VK2″ av Øystein Rottem fra 1993; og den andre et utdrag fra “Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen” av Knut Nærum fra 2001. Forskjellen i bruk av virkemidler gjør at de to ulike tekstene, til tross for at de begge er sendere av samme informasjon, gir to helt forskjellige inntrykk av Knut Hamsun og forfatterskapet hans. Hva komme det av?

Ser vi på saken fra mange mils avstand, ser den ganske lik ut: Tema er Knut Hamsun, sender er forfatter av en bok, og en bok, den kan jo i bunn og grunn mottas av alle. Men det er ikke sikkert mottaker vil motta. Det er ikke sikkert hun har så veldig lyst!

I litteraturhistorieutdraget om Knut Hamsun er nemlig mottaker som regel nødt til å lese; det er pensum på skolen. Og med den voldsomt informative og verken appellative eller særlig ekspressive holdningen Rottem legger opp til, er ikke motivasjonen videre fremstruttende, selv om detaljene, sakligheten og alle årstallene står like rakt i ryggen som en tropp stålstrake tinnsoldater. Nøytraliteten får den streite og alt annet enn tvetydige teksten til å fremstå som intet annet enn den eneste fulle og faktabaserte sannhet. Den finner ikke på noe tull - ingen provokative sprell, ingen invitasjon til refleksjon eller diskusjon; den gjør bare som den blir bedt om; den informerer. Og så er resten opp til deg. Skal du reflektere eller diskutere, må du invitere deg selv. På denne måten er det slike tekster vi stoler på. Det er slike tekster vi har tillit til. De har ingen baktanker. De virker aldri forlokkende. De er bare rene og ærlige, pliktoppfyllende og entydige. (MER)

Det er 2007, fredsprisen blir gitt til Al Gore og akkurat i dag kjenner jeg virkelig fredsprisboblene boble i hele meg av å ha sett alle disse fredsprisgreiene på avisforsider, i avisinnsider, og på teve og … inni hodet. Liksom.

Noen mener Al Gore ikke fortjente fredsprisen. Andre mener at jorda er flat. Det er okei. Selv, til tross for all velviljen, sitter jeg igjen med denne litt vonde magefølelsen av at alt egentlig bare er show. Fredsprisen er glitter og konger som vinker og får gratisbilletter til luksusbalkongen på en ganske så bra underholdningskonsert. Så kommer Kylie Minogue.

Jeg ville aldri vært kongelig. Da kunne jeg for eksempel aldri hatt denne bloggen. Jeg måtte holdt en fasade, representert noe, og den tanken gir meg frysninger. Jeg kunne aldri stilt meg litt kritisk, gryntende, rynkende på nesa til fredsprisen og… alt det der. Men. Jeg forstår ikke. Hvorfor skal det være blanke gulv? Menn i dress? Utdeling av penger? Hvis jeg sier: Hei, jeg vil ha fred. Blir det mer fred hvis noen gir meg penger da? (MER)

Binka vil også gi tilbake // Binka skulle ønske at hun også kunne synge. Da skulle hun vært med i Idol, og i går kveld ville hun gitt tilbake.

Da fant nemlig veldedighetsprogrammet “Idol gir tilbake” sted på TV2 mens Binka satt med kalkulatoren i hånda og ruteark i fanget og egentlig burde holdt på med helt andre ting. Men det var jo plent umulig å få øynene vekk fra skjermen! Merkelig hvor pene og vakre folk blir på teve… Som om alle får glorie og vinger og blir magiske! Gamle og nye Idol-deltakere var på plass i en salig, musikalsk forening. Og for Binka som er en slik ekstremt lidenskapelig Idol-fan, var det desto verre å rive seg vekk; en underholdningsopplevelse hun rett og slett ikke kunne la seg gå forbi - et teveøyeblikk som heller ei hadde planer om å faktisk gjøre det; noe det heller ikke gjorde. - Gjør dette henne til et svakt menneske, en teit fjortis med vulgarisert smak? NEI!
Hei, jeg heter Binka og jeg ELSKER Idol! (MER)

I banken er det vegger av glass.
Klokken er 15:34 og jeg har ikke begrep på bankens åpningstider.
Jeg er ute, det er sterk vind og gjennom glasset kan jeg se de jeg skal ha tak i.
Jeg går inn gjennom de første dørene, som åpner seg automatisk. De neste, de siste dørene, er stengte, så jeg snur, går ut igjen. Sjekker åpningstidene på den lille ståltavla. Ser på tallene. Ser på klokka. Tar meg i pannen. Beholder håpet.

Deretter går jeg inn på nytt. Og glassdør nummer to går fortsatt ikke opp. Den er stengt, enda det er mennesker bak den. Lyset står på, de snakker sammen, legger sammen papirer og flirer. Dette er banken, Den Norske Bank, 15:34, menneskene jeg skal ha tak i for å få utført mitt ærend.

Jeg banker på glasset.
Hun ser på meg. (MER)

OPPGÅVE 2: ESSAY.
“Nesten halvparten av alle nordmenn kjenner seg sterkare knytte til lokalsamfunnet enn til nasjonalstaten”, står det i teksten “Heime best” (sjå ressursheftet side 11). Føler du deg knytt til lokalsamfunnet ditt eller landet du bur i, eller passer nemninga verdensborgar betre på deg? Skriv eit essay eller eit kåseri.

You may say that I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope someday you’ll join us
And the world will live as one
John Lennon - Imagine (MER)

I have no idea what I am talking about
I am trapped in this body and can’t get out
Radiohead - Bodysnatchers

(MER)

Jeg er ikke en sånn person som pleier å gå rundt og tenke at jeg skulle ønske jeg var en annen. Føler at det er selvmotsigende tanker ute og går om dette: Mennesker tror at det er fordi vi lengter etter å være noen andre at vi er usikre på oss selv. Men jeg vil ikke være noen annen. Jeg vil ikke være en av de som går videre i Idol. Ikke Mette-Marit som har hatt superflaks i livet og nå går på kongeball i flotte kjoler og for øvrig har masse penger å handle allslags finurlige saker og ting for. Jeg ville ikke vært like tynn som sånne modeller og slikt, vil ikke være kleshenger. Ikke kjendis. Jeg vil ikke være noen annen i hele verden. Er det ikke rart? Tenker andre slik? Er jeg helt alene?

Tannkremtuba begynner å bli tom. Jeg tenker på hvor hvite og fine tennene til de som er med i Miss World og Universe og alt det der er, og jeg tenker på hva de gjør for å får dem slik. Mine tenner er ikke så hvite. Men jeg ville ikke byttet tenner med noen. Det er jo mine tenner! Kan ikke bare gi dem fra meg på den måten. (MER)

MOTEBLOGGER, FILOSOFI, SKOLETRØTTHET, LIVET OG DØDEN: Hvorfor er det alltid slik at bloggere beklager seg for leserne sine når de ikke har skrevet på en stund? Jeg synes det er idiotisk. Du blogger når du blogger, og når du ikke blogger så blogger du ikke. Nå har jeg ikke skrevet på en stund fordi jeg har gjort andre ting, men nå skriver jeg igjen. Ferdig med det. Det er heller til meg selv jeg skal unnskylde. Fordi jeg forsømmer min egen glede ved det å skrive og være så heldig å få kommentarer fra de fantastiske leserne som jeg faktisk har! Alle bloggere som gjør noe annet bør tenke litt igjennom hvor selvgode de virker, som om de forventer at noen har savnet dem, selv om det sikkert ikke er en sjel som har merket at de har vært borte, som om de tvangsblogger for å tilfredstille andre - og ikke seg selv. Hva er det de driver med? Tenk litt på dette. Jeg nevner ingen eksempler. (MER)

For noen uker siden var jeg en liten tur innom 80-tallet. Umulig, sier du? Javisst er det umulig! Men så ble det gjort et lite unntak. Mannen som elsket Yngve. Jepp, det er visst ingenting som er helt umulig lengre. (MER)

Skynd deg, skynd deg, skynd deg! Du er for sen, du er for treg, du må skynde deg! Løp! Fortere! Løp, løp, løp! Dårlig tid! Dårlig tid! Dårlig tiiiiiid! (MER)

Dere med elefanthukommelse husker sikkert innlegget der jeg var litt fortvilet over en skoleoppgave der jeg måtte lese og skrive anmeldelse av en krimbok. Hvordan skulle jeg klare å skrive en bokanmeldelse av en bok i en sjanger jeg direkte misliker? Dessuten, hvordan skulle denne oppgaven gå overens med min kresne litteratursmak? (MER)