Foto: Dette er Astrid Lindgren

«Russekort!!!» roper barna de dagene jeg gidder å ha på russebuksa - ellers er jeg som usynlig for dem - men nå går jeg villig ned i den lommen jeg har skrevet «l’amour» på og deler høflig ut; «Vær så god; vær så god; vær så god, og ett til deg også - vær så god».
«Takk,» piper de kort og løper sin vei. De tror ikke jeg hører dem, men idet jeg tilsynelatende forlater dem, den travle russen Binka, på vei til skolen, FØR sin første kopp med kaffe, tar de feil. Jeg får nemlig med meg nøyaktig hva de sier; den strategiske russekort-innsamlingen de bedriver:
«Okei, det er siste på dette området. Nå går du over der og tar de, og så møtes vi her, okei?»
Jeg ser for meg små russekort-jegere med walkie-talkie, helikoptere som vokter over skolebygget og som kaster inn de små sparkesyklende handlingsguttene og jentene som strever hardt for å gjennomføre den praktiske delen: «Russekort!!!». Som om disse små røde bitene av papir med bilde av meg selv på og teksten «www.elefantzonen.com» er mat til sultne mager i Romania, varme vinerbrød, Bob Dylan-konsertbilletter, eller noe annet heftig. Jeg husker da jeg løp rundt slik selv. Nå har jeg en hel boks med mine egne kort å dele ut. «Du kan godt få to hvis du vil?» Den lille jenta har en hel bunke i den lille hånda si. Jeg lurer dette vil gi zonen noen ekstra treff.
Disse små menneskene kan nemlig komme til å være mine fremtidige lesere. (MER)

Har du sett Lost in Translation?

Ja, men jeg synes den var kjedelig.

Hæ?!

Jeg sovna av den.

Hva?
(snur seg) Du da? Har du sett Lost in Translation?

Eeeem. Jeg tror det. Nei, jeg husker ikke. Kanskje?

Hva? Kanskje?!

Du har tydeligvis sett den …

Ja, det er en kjempefin film.
Lost in Translation er virkelig en ordentlig fin film.

Du har visst begynt å se film nå, på ordentlig?

Jo …

Ja, for før var du bare sånn «jeg er abstrakt, jeg er distré og klarer ikke å følge med» (MER)

Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet?

Et essay om medieetikk

Hva kan jeg si om ytringsfrihet? Jeg står jo bare i fare for å si noe alvorlig galt! Jeg vet at jeg ikke kan ytre nøyaktig hva jeg vil. (Hvordan vet jeg dette…?) Et sted på veien mot ytringsfrihet, mens vi går tur på den smale skogstien og tenker på medienes funksjon i utgangspunktet; å informere, kommunisere og være som en slags samfunnets vakthund som tar tak i saker som ellers ville blitt børstet under teppet, finnes det nemlig også et farlig sted nær den smale stien, en skummel avstikker som vi helst bør unngå. Vi møter den et sted på den andre siden av streken. Der bor nemlig den dårlige presseskikken. Roter du deg vekk dit, blir du sett på som etisk uansvarlig. Da vil kanskje ingen høre på deg igjen. Dårlig etikk, en skummel ulv. Men hva med ytringsfriheten? Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet? Skal vi avlyse reisen til ytringsfriheten, bare fordi vi står i fare for å bli stukket av en mygg? (MER)

Det er litt rart. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg liker meg så dårlig på skolen, faglig sett, for egentlig gjør vi jo det jeg liker aller best å gjøre. Forutenom bare det å lære, så holder vi på med medier og det å kommunisere, om retorikk, narratologi og etikk. Det er nesten litt filosofi - noe jeg finner intellektuelt tiltrekkende på en særdeles lidenskapelig måte.

Så det er rart. For på skolen blir disse emnene, tro det eller ei, til noe skikkelig driiiiiiiiiit. Jeg mener det. Driiiiiiit. Jeg er så dritt lei og ingenting jeg lager har mening. Jeg klarer ikke å legge hjertet og sjelen min i noe arbeid lenger, slik jeg gjorde da jeg gikk et år på Noroff Mediegymnas første året på videregående. Hvorfor? Har ikke peeeiling. Nettopp derfor er det kanskje at jeg av og til fortsatt går rundt med Noroff-genseren når jeg vandrer rundt på offentlige Lundehaugen videregående skole, som for å holde håpet oppe i disse tider når jeg bare har fått 3-ere og 4-ere i medieprosjektene mine.

Fortjent kan det gjerne være, jeg skal ikke en gang uttale meg. Det tankevekkende for mitt eget vedkommende, er bare at jeg ikke en gang føler meg såret. Jeg tar det riktignok personlig, slik jeg gjør med alt - men av en eller annen grunn er jeg ikke fornærmet. Jeg føler meg bare snytt for det jeg innerst inne ønsker jeg kunne fått til. Men hvorfor går det ikke? Jeg føler meg en smule irritert over at ingen der borte på skolen er villige til å lære meg teknikker for det å forme og styre kreativitet. Jeg er lei meg for at lærerne har et så tilsynelatende avslappet forhold til det vi driver med, og ingen holder banebrytende forelesninger der de sier: «KREATIVITET! Det er viktig! Dette betyr noe! Det dere produserer har mening, og vi skal hjelpe dere personlig for å nå de målene dere setter dere.» Jeg skulle ønske jeg var omgitt av engasjerte, lidenskapelige - gjerne litt småsprø - men likevel genuint og ekte lidenskapelige mennesker. (MER)

Det er seks dager siden jeg blogget sist, og jeg lurer på om dere lurer på hvordan det står til med meg. Det går opp og ned med både det ene og det andre. Jeg har skrevet nynorsk i fem timer i dag og begynte nesten automatisk å skrive på sidemålet mitt når jeg skulle skrive dette, en skremmende tendens. Jeg gikk tjue minutter før tiden var ute. Det var ganske nervepirrende, men lite overraskende. Jeg er nesten alltid den siste som forlater åstedet på slike skriveprøver. Det er et merkelig konsept det å samles for å skrive, sitte i fem timer og ikke veksle et ord, for så å gå, uten å si noe. Men da Devendra Banhart gikk, listet hun seg bort til meg og spurte om jeg ville ha resten av Feel Good Drinken hennes, noe jeg synes var særdeles hyggelig. Skrivingen gikk bedre med fruktsukker i blodet, helt til jeg flere ganger senere måtte stoppe opp og tenke: Hva er det egentlig jeg skriver om? Hva i alle dager … (MER)

Hva skjer når du skriver 19 sider i moleskineboken din i strekk? Uten pause. Skrive, snu side, skrive mer, snu side, skrive mer, snu side, skrr…. ja, enda mer, snu side, og enda mer skriving, uavlatelig, gjennom smerter i håndleddet og setninger som starter men som ikke slutter noe sted, og du bare skriver dem og starter på nye for så, etter noen forsøk, komme frem til en forståelse, i det minste for deg selv. Eller jo, en allmenn forståelse også, det er ikke det, men hva er det egentlig som skjer når du skriver sånn, når du tenker ekstremt mye på noe, og plutselig bestemmer deg for å notere en liten snutt. En snutt som viser seg å bli et 19 notatboksiders hav av en ørliten novelle. Et førsteutkast iallfall. Et ukorrigert resymé av en episode du gjerne skulle opplevd igjen, og igjen, og igjen, men som du aldri vet om vil fortsette, og det er kanskje derfor du skriver om det, for dette nittensiders sammendraget, eller denne fullange sceneanvisningen, kan være det eneste sporet du noen sinne vil sitte igjen med. I tillegg til et vondt håndledd, såklart. Og en tom innboks. Og en liste over ting du må gjøre men ikke gidder eller makter å konsentrere deg om; det er ikke at du skulle ønske du klarte å konsentrere deg, for egentlig er forstyrrelsen så fin at den kunne vært der for alltid; og en fullmåne som lyser og er rund, men som ikke nødvendigvis er slik over alt … ikke alle steder … hvilke steder? -hvordan ser den ut hos deg?

Og nå over til litt musikk…

1. Beirut Nantes
2. Grizzly Bear Knife
3. The Moldy Peaches Anyone Else But You
4. The Cure Just Like Heaven
5. Charles Trenet C’est si bon
6. Yeasayer 2080
7. George Harrison Bangla Desh
8. Lykke Li Everybody But Me
9. Sufjan Stevens For The Widows In Paradise, For The Fatherless In Ypsilanti

Jeg fant plutselig ut at jeg har veldig dårlig tid. Jeg har mye å gjøre. Allerede i neste uke skal featuren om blogging være ferdig, jeg begynte nettopp. Andreutkastet av teatermanuset skal være sendt innen 3. mars. 2. mars reiser jeg dessuten på klassetur til Berlin. Men allerede på onsdag skal jeg ut i verden. Da skal jeg nordover, til Haugesund, i 19-årsdag til Fie, som jeg aldri har møtt før, men som jeg bare kjenner gjennom blogg. Jeg skal ta bussen. Det tar to timer. Jeg skal ha med gave og jeg gleder meg, samtidig som jeg er litt nervøs. Jeg skal lage dén fotoreportasjen og er ganske spent på alle de nye fjesene jeg skal møte og hilse på. Vi skal spise kake!

Greit.
Men det var ikke kake jeg skulle snakke om nå.
Jeg skriver som sagt feature om blogging. Elisabeth skrev også om blogging i dag, og det hele ble ganske interessant. For hun har et litt annet syn på blogging enn vi er vant til. Eller. Hva «de» er vant til.

Elisabeth mener at blogging er ikke det samme som det en gang var. Hun bemerker at blogging ser ut til å gå i en retning av hard konkurranse, noe hun ikke liker. Sånn var det ikke før. «Dagbokblogging er visstnok ikke kult lenger,» sier Elisabeth. Hun vil ikke skrive om Manuela-saken og Lommemannen. Eller: Hun klarer det ikke. Elisabeth vil skriver om det hun kan: Hverdagen sin. Er det noe galt i det, liksom? (MER)

Etter det ble kjent at Van Gogh, Picasso, Ernest Hemingway og Bruce Chatwin brukte noe veldig lignende de legendariske notatbøkene ‘Moleskine’ en gang tilbake i historien, har produsentene i italienske Modo e Modo stadig gjort nye forsøk i å fornye seg for å trekke nye brukere.

Stadig mer blir Moleskine elsket og æret for sitt smarte design og kulturhistoriske tyngde. Vi har sett den i ulike størrelser og fasonger, som reporterblokk og dagbok, med akvarellpapir, lommer, storyboard og reiseguide. Cahiers, en tynnere og billigere variant med litt mindre kostbart omslag laget av papp, har tidligere blitt variert i en variant av naturlig sandfarge. Som regel er Moleskine svart. Men den er også dukket opp i rødt, men da bare som dagbok i ’special edition’. (MER)

Hvorledes kan min, hva vi kaller for livskvalitet - beholdes høy eller bli høyere? Og livskvalitet, det går overhodet ikke på hva man har, men hva man føler man har og hvorledes det er. Hva er det som gleder oss?
(Arne Næss)

«De er i en vanskelig alder», sier de gamle og ser på de unge som prøver å realisere seg selv. Men hvilken vanskelig alder er de vel ikke i selv, der livet er i ferd med å renne ut som et timeglass og mer og mer i livet er i ferd med å bli for sent. Om det ikke allerede er blitt det. «Var det dette som var livet…?», må de tenke, mens det er flere somre bak dem, enn det er i sikte. (MER)

Denne helgen har jeg møtt to ordentlige dramatikere! Maria Tryti Vennerød og Jesper Halle, som begge også har mottatt Ibsenprisen og ifølge dansken er to av landets fremste dramatikere, hadde flydd helt fra Oslo til oss i Skrivelyst-gjengen på Rogaland Teater for å hjelpe oss med manusene våre. De to dramatikerne skal være våre konsulenter idet vi trér inn i den viktigste, og angivelig mest spennende delen av hele manusarbeidet; nemlig bearbeidingen.

Jeg, Idunn, Kjersti og Eirik var antagelig litt nervøse alle sammen, iallfall jeg. Hittil har vi skrevet hvert vårt manusutkast. Vi har sendt dem inn; Maria, Jesper og dansken har lest dem, snakket om dem, analysert dem, diskutert dem på forhånd, grublet og tenkt på dem både i over- og underbevisstheten; uten at vi har vært tilstede. Men nå var vi her. Og vi så dem i øynene. I tur og orden hadde vi en lengre samtale med enten Maria eller Jesper, under fire øyne. Vi snakket om det vi hadde skrevet, analyserte det på nytt, og ble stilt spørsmål. Ikke spørsmål som vi skulle svare på i slik forstand at vi skulle selge stykket vårt, eller overbevise konsulenten om at de valgene vi hadde tatt, var riktige. Men heller slik at vi skulle få bedre oversikt selv, over hva vi egentlig ville si med stykket, og hvordan vi skulle få det bedre frem.

Det ble understrekt mer enn én gang at det er VI som tar valgene. VI bestemmer. Dette er VÅRT teaterstykke. Og vi tar alle endelige valg. Konsulentene er bare der for å introdusere oss for noen av de veiene som er der, mellom høye trær og breie busker. De viser oss rundt, i teaterskogen, i tåkelandskapet. (MER)

I dag fikk jeg mail fra VamPus. Alle norske nerder som interesserer seg for blogging og internettbasert populærkultur, har hørt om VamPus. VamPus, VamPus. I 2005 vant hun Gullbloggen som kåret bloggen hennes til Norges beste. Forøvrig er VamPus snedig nok en karakter jeg forbinder særlig med sko. Samlingen hennes skal visst være oppi seksti par nå, 120 enheter, noe hun forøvrig oppgir allerede i bloggerpresentasjonen av seg selv. Random, distansert og tilfeldig: sterke, postmoderne vibrasjoner. Dette er blogging. Dette har jeg snakket om før.

For i går blogget jeg jo altså om mitt nye skoleprosjekt i medier og kommunikasjon: om featuren som (ikke) skal bli en feature om blogging (Eller skal den det?). Om det postmodernistiske ved å blogge. Eller om blogging generelt, og sånn. Du vet. / Uansett:

You’ve got mail! I’ve got mail! From whom? From VamPus? Oh yes, indeed. (MER)

Det var på biblioteket. Det var rett før dagens aller første kaffe. Det var akkurat da jeg fant ut hvilke bøker jeg kan komme til å få lyst til å skrive en gang. Helst nå. Det kommer og går, glipper ut av hendene mine så snart jeg har fanget det, og jeg logger på pesen for å blogge om det slik at følelsen ikke forsvinner. Men siden det tar så lang tid å logge på disse fjollete steinaldermaskinene, er det kanskje allerede for sent.

Fra hylla så den på meg, allerede før jeg så på den, og den hvisket «se på meg», og jeg så på den: Gunnhild Øyehaugs «Stol og ekstase». Og jeg tok på den. Jeg tok den nærmere og leste: «essay og noveller…». «Det er jo som en blogg», tenker jeg, «essay og tilfeldige, lekne, forvridde, samtidsdigresjoner og novelleaktige øyeblikk», like før jeg oppdager at «åh, det er jo på nynorsk». Men det stopper meg ikke i å like det. Devendra Banhart ler når jeg spretter bort til bibliotekaren og gir henne boka. Jeg vet ikke hvorfor hun ler, for det er vel ikke noe å le av at jeg låner en bok jeg aldri har hørt om før, mest fordi den hadde en fin forside? Bibliotekaren ler ikke.

Jeg har et nytt prosjekt på gang. (Eller har jeg virkelig det?)
Vi har fått en oppgave om sjanger, hvor vi skal velge en sjanger og fordype oss i den gjennom en teoretisk sjangeranalyse. Så skal vi, på valgfri plattform, lage et fysisk produkt i denne sjangeren. Jeg har valgt «postmodernismen» som min sjanger, muligens en smule påvirket av særemnet om filosofiens litteraritet. Nå skal jeg skrive en featurereportasje! Om blogging! (MER)

Her jeg sitter, skriver på særemnet om filosofiens litteralitet, har jeg oppe sånn circa fem-seks tekstdokumenter tror jeg. Jeg teller dem ikke, jeg antar bare hvor mange de er, og roer meg med det. Strødd over hele skrivebordskjermen ligger de og ruger på det SCHVÆRE særoppgaven jeg skal levere på mandag. Jeg vet ikke om emnet er for stort, eller om jeg har tatt meg vann over hodet. Jeg har mye igjen. Jeg gir vekslevis opp, er vekslevis ivrig. Likevel åpner jeg enda et tekstdokument. Jeg må bare blogge noe. Hvem blogger jeg for? Meg selv? Eller deg?

Nåvel, denne er for meg. Jeg har en så sinnsykt trang til å skrive en slags novelle nå. Jeg mener å huske at noen en gang sa at “vi skriver for å føle oss mindre alene“. Det stemmer. Det er ikke det at jeg føler meg så forferdelig alene i sammenligning til hvordan andre måtte føle seg, men akkurat nå trenger jeg sårt å skrive om noe som jeg ikke kan uttrykke på noen annen måte enn gjennom en novelle. Eller en roman. Men vi sier først novelle, det er så lite, roman er så stort, romaaaaan, det er som om jeg aldri kommer til å klare det, selv om jeg allerede på mandag vil ha fullført noe stort. Det virker så usansynlig, men det kommer til å skje, selv om jeg må døgne hele helga og samle alt søvnbehovet i en sovepose som jeg snører igjen og dytter under senga. På mandag kommer jeg til å holde en minst 15-siders selvskrevet utredning om filosofiens litteralitet i hendene. (MER)

Det er storm i Stavanger. Den heter visst Tuva og den blåser alle regndråpene rundt omkring overalt slik at håret blir vått og bustete og kinnene røde og kalde. iPoden spiller Beirut, og desto fullere blir hodet av vanskelige tanker om fortiden og fremtiden. Det er vanskelig å være en ung filosof i vår tid, men jeg finner forståelse i den lille boken om Arne Næss’ ungdomsår som handler om hvordan Arne Næss ble filosof.

Jeg har ikke kommet så langt enda, men det jeg har lest gjør meg god og varm inni meg. Jeg er glad jeg har evnen til å interessere meg for slike ting, at jeg har denne brennende lidenskapen som gjør at jeg kan søke trygghet under ord og uttrykk som “filosofiens litteralitet” og “onomatopoetikon”. Når alt annet flyter, står filosofiavdelingen alltid fast på biblioteket, hvor jeg kan søke tilflukt ved å lese små biter av tung filosofisk teori som jeg ikke en gang forstår. Det gjorde ikke Arne Næss heller da han ung og nysgjerrig smakte på hva som rørte seg utenfor hverdagens vanlige tenkning. Selv om jeg ikke forstår, er det drivkraften i det å en dag forstå, som motiverer meg til å klatre videre. Det er en fin tur, med masse blomster langs veien. Så jeg klager ikke. (MER)

Klarer du å se liiiiiitt tristere ut? spurte dansken sarkastisk mens jeg satt og så ut av det åpne vinduet fra førersetet i minibussen til Rogaland Teater. Bussen, som skal ta mitt og de andre tre skribentene sitt manus med på turné rundt i Rogaland mot slutten av 2008. Fotografen spankulerte frem og tilbake og prøvde å finne ut hvor han ville ha oss. Det hele var litt psykidelisk. Men jeg var ikke trist. - Du er bare litt melankolsk, sa Idunn, som sto ved siden av meg. Kanskje hun hadde rett.

Da jeg sluttet på skolen så tidlig som klokken 11 i dag pga. lærermangel og frihet til å jobbe med særemnet som vi ville, var jeg raskt en tur hjemom for å hente macen min. Så reiste jeg til Stavanger, hvor jeg satt på Sting Café i noen timer og skrev noen biter på særemnet mitt med den pulserende tittelen “Filosofiens litteralitet”. Jeg har aldri gått på kafé alene før, og iallfall aldri for å skrive. Men jeg tenkte, siden photoshooten på teateret skulle være klokken 4, hvorfor ikke bruke timene jeg hadde til rådighet iallfall til å prøve å gjøre noe jeg alltid har villet gjøre. Noe som kunstnere av alle tider synes ha gjort hele tiden; skrive, på kafé. Samme hvor pretensiøst det måtte høres ut. (MER)

Jeg har tenkt mye, hardt og lenge på teatermanuset mitt i dag, og plutselig ble alt så mye klarere for meg! Jeg har ca. 5 sider nå + notater, i tillegg til mange notater i hodet mitt som jeg enda ikke helt vet hvordan jeg skal sette på papiret. Jeg bruker SMS-er, MSN-samtaler og blogger som inspirasjon, historier fra virkeligheten og mikser dem sammen, for så å tilsette en liten dæsj ekstra “etellerannet”. Hva nå enn det er.

Jeg verken kan eller vil legge ut eksempler. Men stikkordene er lyspære, kjærlighet, det ubevisste, usagte, uvisste og normer og følelser i samfunnet vårt som for enkeltmennesket noen ganger virker så fjernt… Jeg er veldig spent og inspirert - det kom helt plutselig, og jeg håper ikke det går over med det første. Ha en fin natt!

Julekvelden lang // Det var tampen av julekvelden. Julemiddagen var spist og pakkene oppakket - særlig den store, forkantede som var til henne, tenk at den var til henne! Etterhvert som kvelden falt på og folk begynte å dovne vekk i sofaen foran Timmy Gresshoppe, tok hun med seg vinylspilleren, den som en gang hadde vært inni den store, spennende pakken, lusket inn på rommet sitt og satte på Sigur Rós-singelen som hun en gang hadde vunnet i en konkurranse. Hun satt oppe helt til klokken fem om morgenen og snakket med sin nye venn mens vinylspilleren gikk rundt og rundt. Det ble en lang julekveld med mye skriving på msn. Hva i alle dager snakket de om? Det kan være det samme.

Noen bloggere sier at de ikke legger ut skoleoppgaver, ferdige noveller og annet nøye gjennomarbeidet arbeid fordi de er redde for plagiering. Det er ikke jeg. Nå legger jeg ut den språkbruksanalyserende prøvebesvarelsen som ble applaudert i norsktimen, for både kommentar, inspirasjon og … plagiering? De fleste norsklærere kjører jo plagiatkontroll nå i disse dager, så det er egentlig fint liten vits for en utleverende skribent å bekymre seg for slikt når hun vil dele sitt skriveprodukt på internett. Jeg synes bare det er for synd å la en tekst jeg faktisk fikk ganske godt til etter et såpass hardt arbeid i en fire timers periode i strekk, for evig og alltid ligge i en skuff og falle hen. Jeg får helt vondt i sjelen av tanken om at hvis jeg ikke legger ut denne språkbruksanalysen, så vil den aldri i hele sitt liv, som er evig, bli lest igjen. Er ikke det en grusom tanke? Derfor legger jeg den ut, ut på nettet, slik at folk kan finne den via Google når de søker på “Knut Nærum”, “Knut Hamsun” eller “språkbruksanalyse”. Eller kanskje noe helt annet. Vi skal ikke tenke så mye på risikoen for å bli plagiert, men heller muligheten for å bli lest! Alle blir glade. Alle vinner!

Dette er en språkbruksanalyse av to forskjellige tekster om Knut Hamsun. Den ene er et utdrag fra “Litteraturhistorie VK1 og VK2″ av Øystein Rottem fra 1993; og den andre et utdrag fra “Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen” av Knut Nærum fra 2001. Forskjellen i bruk av virkemidler gjør at de to ulike tekstene, til tross for at de begge er sendere av samme informasjon, gir to helt forskjellige inntrykk av Knut Hamsun og forfatterskapet hans. Hva komme det av?

Ser vi på saken fra mange mils avstand, ser den ganske lik ut: Tema er Knut Hamsun, sender er forfatter av en bok, og en bok, den kan jo i bunn og grunn mottas av alle. Men det er ikke sikkert mottaker vil motta. Det er ikke sikkert hun har så veldig lyst!

I litteraturhistorieutdraget om Knut Hamsun er nemlig mottaker som regel nødt til å lese; det er pensum på skolen. Og med den voldsomt informative og verken appellative eller særlig ekspressive holdningen Rottem legger opp til, er ikke motivasjonen videre fremstruttende, selv om detaljene, sakligheten og alle årstallene står like rakt i ryggen som en tropp stålstrake tinnsoldater. Nøytraliteten får den streite og alt annet enn tvetydige teksten til å fremstå som intet annet enn den eneste fulle og faktabaserte sannhet. Den finner ikke på noe tull - ingen provokative sprell, ingen invitasjon til refleksjon eller diskusjon; den gjør bare som den blir bedt om; den informerer. Og så er resten opp til deg. Skal du reflektere eller diskutere, må du invitere deg selv. På denne måten er det slike tekster vi stoler på. Det er slike tekster vi har tillit til. De har ingen baktanker. De virker aldri forlokkende. De er bare rene og ærlige, pliktoppfyllende og entydige. (MER)

I den siste timen på mandag, etter fritimen, hvor jeg satt på biblioteket og skrev om døden, hadde vi norsk. Jeg visste på forhånd at vi skulle få tilbake norskprøvene om språkbruksanalyse. Men igjen - det å få tilbake norskprøver er alltid som å ta berg- og dalbane. Det er både gøy og grusomt i samme sekund. Da læreren i tillegg kom inn, la bunken på bordet og sa at det nok ville være en del som ville bli skuffa - mange som hadde bomma på oppgavene, som hadde valgt feil oppgave, synd - men slapp av, denne prøven er ikke avgjørende - akkurat da kjørte vogna mi ned i en skarp, bratt sving. Uff, så nifst det var:

“Okei, jeg får 4. Greit nok. Eller, hva var det jeg skrev om nå igjen? Æsj, jeg tror jeg er en av dem som bomma… Jeg skrev meg vekk… Jeg brukte lang tid på å komme i gang. Ja, tråkket nok litt i salaten. Jeg gjorde nok det. Uff, hva kommer til å skje nå…”

Norsklæreren krysset pulten min flere ganger da hun gikk frem og tilbake, delte ut bunker med ark i det ene hjørnet, plukket opp nye bunker og gikk til det andre.

- Gratulerer! sa hun plutselig.
- Hæ? Hva? Hva har jeg gjort?

Det viste seg at hun siktet til teatergreiene, oppslaget som het “Best av 47 forfattere” hvor det for første gang ble offentliggjort at jeg og tre andre er vinnere av skrivekonkurransen til Rogaland Teater.

De “tøffe” gutta på bakerste rad begynte å klappe, og plutselig klappet hele klassen. Hjelp. Jeg bukket ydmykt og ba dem om å dempe seg, samtidig som jeg satt malende i berg- og dalbanevogna. Gøy og grusomt på samme tid.

Men først og fremst var det utdeling av prøver som var i ilden i dette sekund, og som om jeg ikke hadde hjertet nok i halsen etter den uventede hyllesten av mine applauderende medelever, bladde jeg opp på oppgavebesvarelsens bakerste ark og fikk en speilblank sekser slengt i fjeset. (MER)

Jeg er både i avisa og på radioen. Alt på samme dag. Fredag den 14., ikke den 13. Hva er det som skjer? / Jeg holdt på å krepere av nervøsitet. Jeg vil bli berømt forfatter, men aldri kjendis. Stakkars kjendiser som må gjennom dette hele tiden. La meg fortelle deg hele historien om fredag 14. desember…

Alt dette teatergreiene begynner å bli nifst. Jeg og mine skribentvenner Eirik Faret Sakariassen, Kjersti Stokka og Idunn Helle er i Stavanger Aftenblad. Reportasjen, som ble laget den trettende, på Rogaland Teater, var på trykk den fjortende.

Og samme dag som våre ansikter pryder kultursidene i Aftenbladet, er vi på på radioen. På P1 på NRK Rogaland. Vi var der. Jeg! Egentlig skulle også Idunn være med, den fjerde Skrivelyst-skribenten, men hun går på drama og måtte være med på dramagreier hele dagen og kunne derfor ikke presse inn denne begivenheten i sin stramme timeplan. Noen folk er travle. Jeg er bare nervøs. Jeg fikk litt vondt av meg på hennes vegne; det er ikke hver dag man får muligheten til å være på radioen, liksom. Ikke at det var så forferdelig gøy heller, for jeg holdt seriøst på å falle sammen på gulvet der inne i studioet (jeg får hjertebank bare av ordet… *studio*). Jeg var så nervøs. Så før jeg utdyper mer om hva jeg følte, hva jeg tenkte, må jeg bare si til Skrivelystfolka + dansken: Beklager all sytingen. Dere vet… innadvente kunstnere… *vifte med hendene* Det er ikke lett. (MER)

F.v: Idunn Helle, MEG (Kari Sabine Malmin), Kjersti Stokka og Eirik Faret Sakariassen.

Stavanger Aftenblad, 14/12-2007.

“Her er vinnerne av «Skrivelyst»-konkurransen til Rogaland Teater. Nå skal de fire sprengskrive på teaterstykket «Mangfold» i juleferien.”

Les mer på Aftenbladet.no

- Det er så befriende å være sammen med dere! Dere er så rare! Vi er så rare alle sammen, sier jeg.

Lørdag kveld, den åttende, sitter jeg sliten men glad igjen med følelsen av å ha lært noe. Jeg hadde akkurat vært på workshop sammen med skrivegjengen på Rogaland Teater, og da jeg kom hjem, hadde jeg lyst til å skrive, samtidig som det absolutt siste jeg ville gjøre i hele verden, var å skrive. Jeg hadde ikke gjort annet hele dagen, enn å skrive, skrive, skrive. Og spise pizza.

Jeg har aldri lært å skrive før. Det er litt rart. Det er aldri noen som har sagt: Nå skal du prøve å skrive litt sånn og sånn, og så går vi gjennom det etterpå. Aldri. Ikke en gang i norsken på skolen. Det er merkelig, for det er jo så lærerikt. I tillegg føler jeg det å kunne skrive er så utrolig viktig. Det å være i stand til å uttrykke det man har på hjertet. Det er kanskje det viktigste i hele verden. For hele demokratiet. For hele konseptet med ytringsfrihet. For hele menneskeheten! Skriving kan redde verden! Alle mennesker på planeten skulle hatt sin egen blogg! Ja!

Likevel er det ingen som lærer å skrive. Vi lærer jo ikke å skrive på skolen, selv ikke i norsken. Det er som om det å skrive er noe vi må kunne fra før, eller lære oss selv. Nedskrytt, istedet for prioritert. Eller som om skriving er et så underfundig håndverk, en så uhåndgripelig sak å undervise i, at vi må delta på kurs eller i konkurranser, bli plukket opp og funnet potensielle, for i det hele tatt å få utvidet vår horisont. For å få noen horisont i det hele tatt… (MER)