Husker du innlegget jeg skrev på onsdag? «Metaundervisning» ble godt mottatt i bloggosfæren hvor det ble plukket opp av både Sonitus og Hildring blant tilbakeping-tjenestene.
Men kriteriene for å komme på trykk i avisen pleier å være noen ganske andre. Der skal man helst være kort og konkret, og egentlig ikke kritisere noe; bare observere og si at «dette er jeg LITT imot» men «egentlig så gjør det ikke så veldig mye». Slike leserinnlegg som ville gitt god karakter på skolen fordi de er så korrekt oppbygd.
Men jeg prøvde meg likevel- og likevel som jeg sendte det inn til Stavanger Aftenblad; kom det på trykk!
Skoledebatt er visst i vinden som aldri før. Nå skal det bli spennende å se om noen som sitter hjemme og leser avisa på fredagsettermiddagen legger meke til meg, og vil ofre en tanke til å sende inn et svar.

«Når vi tenker nåtiden som noe som skal eksistere, så eksisterer den ennå ikke. Og når vi tenker den som eksisterende, er den allerede fortid,» sa den eksistensielle filosofen Henri Bergson.

Albert Einstein sykler og smiler bredt. Det har han god grunn til. Dette er en virkelig god dag!

Jeg var så nervøs for muntlig eksamen i mediefag i dag, at jeg kom tre timer før jeg egentlig skulle! Grunnen til at jeg var så urolig, var antagelig at jeg skulle snakke om noe jeg virkelig bryr meg om, nemlig blogging, postmodernisme og featurejournalistikk. Featuren om blogging som jeg under arbeidet med den blogget en del om, var et prosjekt jeg virkelig skrapte ut av mine innerste hjerterøtter. Jeg ville så gjerne gjøre det bra!
Postmodernismen er nemlig et uttrykk som fascinerer meg veldig, selv om jeg ikke liker det. Jeg liker ikke postmodernismen. Det naive og distanserte synet på verden gjør meg deprimert. Jeg føler mer som en idealist. Når sammenhengen er borte, lengter jeg etter den. Jeg liker helhet og sammenheng. Likevel, når man om et par hundre år ser på postmodernismen i distanse, som fortid - når en ny epoke har ankommet - kan det være at mitt syn også vil bli sett på som postmodernistisk, noe som gir meg eksistensiell angst og gjør meg hyper-bevisst på å være obs på den tiden jeg lever i.

(fortsettelse…)

Det er i menneskets natur å lengte tilbake til fortiden. Vi har ikke visst det tidligere, men når alle medier for tiden kommenterer en gammel manns kritikk mot noe han av generasjonsmessige årsaker aldri vil kunne forstå (blogging!!!), er vi på tivoli og karusellen går rundt og rundt. Uten ytringsfrihet lengter vi etter den, og når vi har den, blir vi anklaget for å gni den utover offentlighetens tegnepapir slik at den mister sin hensikt.

Når vi mener noe, får vi ikke si hva vi mener. Og når vi ikke lenger mener noe, kan vi si hva vi vil, for det vil uansett forsvinne i all støyen. Meldinger som ruller over tv-skjermen under en debatt, vil ikke bli husket i morgen, sannsynligvis ikke en gang av ytreren selv.

(fortsettelse…)

Devendra Banhart: Jeg har kjøpt en liten ting til deg
Binka: Har du?
Devendra Banhart: Ja. Værsågod
Binka: Takk

[senere]

Elefant 1: Hvor er vi?
Elefant 2: Jeg tror vi er kommet til Elefantzonen!
Elefant 1: Ikke vær for optimistisk nå
Elefant 3: Jo men vi har det- se, der er Binka!
Elefant 2: Awesome
Elefant 3: Binka!
Elefant 2: Binka!!
Binka (ser seg rundt)
Elefant 1: Binka!!!

[enda senere]

Binka: … og så syntes jeg de snakket til meg
Devendra Banhart: Elefantene på glasset?
Binka: Ja. «Binka,» ropte de. «Binka …»
Devendra Banhart: Å, dét
Binka: Hæ, har du også merket det?
Devendra Banhart: Ja ja- mange ganger

Det er litt rart. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg liker meg så dårlig på skolen, faglig sett, for egentlig gjør vi jo det jeg liker aller best å gjøre. Forutenom bare det å lære, så holder vi på med medier og det å kommunisere, om retorikk, narratologi og etikk. Det er nesten litt filosofi - noe jeg finner intellektuelt tiltrekkende på en særdeles lidenskapelig måte.

Så det er rart. For på skolen blir disse emnene, tro det eller ei, til noe skikkelig driiiiiiiiiit. Jeg mener det. Driiiiiiit. Jeg er så dritt lei og ingenting jeg lager har mening. Jeg klarer ikke å legge hjertet og sjelen min i noe arbeid lenger, slik jeg gjorde da jeg gikk et år på Noroff Mediegymnas første året på videregående. Hvorfor? Har ikke peeeiling. Nettopp derfor er det kanskje at jeg av og til fortsatt går rundt med Noroff-genseren når jeg vandrer rundt på offentlige Lundehaugen videregående skole, som for å holde håpet oppe i disse tider når jeg bare har fått 3-ere og 4-ere i medieprosjektene mine.

Fortjent kan det gjerne være, jeg skal ikke en gang uttale meg. Det tankevekkende for mitt eget vedkommende, er bare at jeg ikke en gang føler meg såret. Jeg tar det riktignok personlig, slik jeg gjør med alt - men av en eller annen grunn er jeg ikke fornærmet. Jeg føler meg bare snytt for det jeg innerst inne ønsker jeg kunne fått til. Men hvorfor går det ikke? Jeg føler meg en smule irritert over at ingen der borte på skolen er villige til å lære meg teknikker for det å forme og styre kreativitet. Jeg er lei meg for at lærerne har et så tilsynelatende avslappet forhold til det vi driver med, og ingen holder banebrytende forelesninger der de sier: «KREATIVITET! Det er viktig! Dette betyr noe! Det dere produserer har mening, og vi skal hjelpe dere personlig for å nå de målene dere setter dere.» Jeg skulle ønske jeg var omgitt av engasjerte, lidenskapelige - gjerne litt småsprø - men likevel genuint og ekte lidenskapelige mennesker.

(fortsettelse…)

I forrigår var jeg på Clas Ohlson sammen med vinylspilleren min, som ikke fungerte helt som den skulle. Jeg satte esken på disken og sa «hei», og de to bak disken så på meg, og jeg begynte å forklare hvordan den greia går rundt og rundt hele tiden, selv når jeg tar vekk den der greia, så går den runde greia rundt hele tiden, og dermed må jeg sku av hele greia for å putte på en ny plate.

De så litt tomt på meg, den ene personen gikk, mens den andre sto igjen og begynte å mumle noe om å lete etter en stikkontakt slik han kunne se fenomenet med egne øyne. «Her er det en,» sa jeg og sto rett ved siden av en kontakt på min side av disken. Han slang over kontakten, og så sto vi og så på hvordan spilleren gikk rundt og rundt, rundt og rundt, hele tiden, det gikk ikke an å stoppe den, bare hvis man skrudde av hele greia, men det skulle ikke være nødvendig, det skulle bare behøves å trekke den greia til sides, men når man gjorde det, skjedde det ikke noe, og han klødde seg i hodet.

«Har den vært sånn hele tiden?»
«Nei, den var normal i begynnelsen, men så…»
«Hm. Du skal få tilgodelapp.»
«Men … jeg har jo ikke høytalerne med nå…»
*går og henter tilgodelapp-blokka - kommer tilbake* «Skriv navn og adresse her»
*skriver navn og adresse og signerer*
*river av lappen men beholder kopien på blåpapiret under* «Værsågo.»
«Takk…»

Jeg hadde virkelig aldri trodd det skulle være så lett. Nå har jeg to små høytalere attpåtil. Helt gratis. Etterpå gikk jeg og kjøpte en av de enklere vinylspillerne, uten usb-utgang og cdspiller og jeg vet ikke hva. Den jeg kjøpte har likevel radio, den hadde jeg heller ikke trengt, men den ble dyttet inn i spilleren likevel, så jeg hadde ikke noe valg, men jeg kan ikke akkurat klage, for nå har jeg en tilgodelapp på noen hundre kroner pluss to små gratis høytalere og en vinylspiller som funker helt som den skal. Jeg føler jeg har rant Clas Ohlson. Han er ikke mye til skeptiker han der. Ikke at det er noe galt i det. Ikke for meg.

God dag, alle sammen…

Jeg er Elefantzonen maskot. Jeg har ikke noe navn, men jeg ble kjøpt på Notabene for 19 kr og egentlig er jeg en babyleke. Likefullt er jeg en elefant. Jeg kan også snakke fransk, oui oui, men egentlig er jeg her for å snakke om Binka. Dere skjønner, hun skriver ikke. Hun får det ikke til. Hun vet ikke hvorfor. Nå som det er påske og alt, solen skinner og elefantene bader, er det av en eller annen grunn ikke noe å si. Det er ikke det at det har skjedd noe. Heller har det ikke ikke skjedd noe. Helt kurant. Hva det nå enn er, er ikke mulig å konvertere det til tekst, og det var egentlig bare det jeg ville si. Akkurat nå vokter jeg over Binkas hemmelige notatbok. Tenkte jeg skulle benytte anledningen til å ha litt høytopplesning fra den, for der skjer det ett og annet, det kan jeg skyte inn og si, men da hadde hun antagelig blitt rimelig sinna og i verste fall sparket meg for så å ansette en kenguru eller giraff eller noe sånn som Elefantzonens maskot, og det hadde jo vært litt … besynderlig. Eventuelt synd. Derfor lar jeg den ligge, med strikken på. Jeg må være sterk, så vær grei, ikke få meg til å gjøre noe jeg vil angre på.
Er det noe dere lurer på, er det bare å spørre, og jeg, meg på bildet, altså, skal prøve å svare (hvis det lar seg gjøre på fordelaktig vis). God påske.

(Portrett av meg tegnet av Fie van Gogh.)

Det er krangel mellom karikaturtegnere og muslimer i verden, og det er krangel i Bloggeby. Men jeg krangler ikke. I Bloggebyen handler det visst om noe som har skjedd på iNorden. Men det er ikke iNordens feil. iNorden er en snill og ordentlig borgerjournalistisk nettavis hvor jeg selv har gitt noen få bidrag etter oppfordring fra selveste redaktøren, noe jeg ser på med den dypeste ærbødighet, selv om jeg verken har skapt diskusjoner eller fått et hetsende blogginnlegg slengt etter meg. Det er litt ergerlig, jeg liker skriftlig krydder og debatt. Av det kultiverte slaget, vel og merke. Men det registreres nå, at selv om det er godt med kanel på risengrynsgrøten, så er det ikke godt med for mye kanel.

(fortsettelse…)

… eller konkurransedyktige skravlebøtter? Hvorfor har vi denne trangen til å gi av oss selv i en verden som er blitt så fri at den blir for stor og tom?

(Bakgrunnsinfo: Dette er featuren om blogging. Denne posten blir nok litt forandret etterhvert. Kommentarer er som vanlig svært ønskelig.)

Virrvarr (20) mener blogg er en livshistorie, en essay-samling, en offentlig disseksjon av seg selv og sine meninger. - Hva skjer med postmoderniteten der ingenting er sant og alt er fremmedgjort? Jo - vi blir kjent med hverandre!

PLUTSELIG REISER HUN SEG FRA BORDET SITT og slår armene ut i været.
- Ah, så fort publisert! *svusj* - så er man på «trykk» og kan leses av mange!
Hun setter seg fort ned igjen og skriver videre.

Mens hun sitter slik, svinger jeg høyt med pennen min, sverdet mitt, idet jeg galopperer nedover Bloggerlandsbyen på en elefant, klamrer meg fast i elefantøretuppen med den andre hånda og roper til leserne på fortauskafeen:
- Iiihaaa!

(fortsettelse…)

Jeg fant plutselig ut at jeg har veldig dårlig tid. Jeg har mye å gjøre. Allerede i neste uke skal featuren om blogging være ferdig, jeg begynte nettopp. Andreutkastet av teatermanuset skal være sendt innen 3. mars. 2. mars reiser jeg dessuten på klassetur til Berlin. Men allerede på onsdag skal jeg ut i verden. Da skal jeg nordover, til Haugesund, i 19-årsdag til Fie, som jeg aldri har møtt før, men som jeg bare kjenner gjennom blogg. Jeg skal ta bussen. Det tar to timer. Jeg skal ha med gave og jeg gleder meg, samtidig som jeg er litt nervøs. Jeg skal lage dén fotoreportasjen og er ganske spent på alle de nye fjesene jeg skal møte og hilse på. Vi skal spise kake!

Greit.
Men det var ikke kake jeg skulle snakke om nå.
Jeg skriver som sagt feature om blogging. Elisabeth skrev også om blogging i dag, og det hele ble ganske interessant. For hun har et litt annet syn på blogging enn vi er vant til. Eller. Hva «de» er vant til.

Elisabeth mener at blogging er ikke det samme som det en gang var. Hun bemerker at blogging ser ut til å gå i en retning av hard konkurranse, noe hun ikke liker. Sånn var det ikke før. «Dagbokblogging er visstnok ikke kult lenger,» sier Elisabeth. Hun vil ikke skrive om Manuela-saken og Lommemannen. Eller: Hun klarer det ikke. Elisabeth vil skriver om det hun kan: Hverdagen sin. Er det noe galt i det, liksom?

(fortsettelse…)

I dag fikk jeg mail fra VamPus. Alle norske nerder som interesserer seg for blogging og internettbasert populærkultur, har hørt om VamPus. VamPus, VamPus. I 2005 vant hun Gullbloggen som kåret bloggen hennes til Norges beste. Forøvrig er VamPus snedig nok en karakter jeg forbinder særlig med sko. Samlingen hennes skal visst være oppi seksti par nå, 120 enheter, noe hun forøvrig oppgir allerede i bloggerpresentasjonen av seg selv. Random, distansert og tilfeldig: sterke, postmoderne vibrasjoner. Dette er blogging. Dette har jeg snakket om før.

For i går blogget jeg jo altså om mitt nye skoleprosjekt i medier og kommunikasjon: om featuren som (ikke) skal bli en feature om blogging (Eller skal den det?). Om det postmodernistiske ved å blogge. Eller om blogging generelt, og sånn. Du vet. / Uansett:

You’ve got mail! I’ve got mail! From whom? From VamPus? Oh yes, indeed.

(fortsettelse…)

Publisert tidligere på søndagsettermiddagen tredje februar, men fjernet, fordi jeg var usikker på om det i det hele tatt var noe poeng i innlegget. Nå - grytidlig mandag den fjerde, etter litt videreutvikling og sprang i tid - er et poeng endelig på plass:

1. Det er så typisk. Jeg begynner å flikke rundt på Elefantzonen akkurat nå når jeg absolutt ikke har tid til det. I dag installerte jeg en slik Wordpress-plugin som gjør kategoriene om til tags og plasserer dem oversiktelig og fint i en “sky”, en taggsky. Veldig pent. Jeg har alltid ønsket meg en slik. Mange blogger har det. Og nå har også Elefantzonen en slik sky. Jeg er veldig fornøyd.

Samtidig er det jo slik, at når jeg har fått meg en slik fin sky, sitter jeg her og sorterer og tagger gamle innlegg på nytt, forandrer på taggene og funderer over hvilke nye tagger jeg skal lage, hva som vil gjøre det mest ryddig og oversiktlig. For ja: Jeg elsker rydding og oversiktelighet! Sortering for meg er en eneste stor tilfredstillelse. Det er et ugrunnelig prosjekt, uansett hva man skal sortere. For noen må det bare virke helt meningsløst, men jeg synes det er veldig fint. Det rareste er faktisk at jeg føler det inspirerer til mer blogging, samtidig som jeg også i denne sammenhengen innser hvor kategorisk spredte blogginnleggene mine er. De spenner fra den ene følelsen til den andre, paradokser, ambivalens og selvmotsigelse. Kanskje de fleste bloggere ser slik på seg selv.

(fortsettelse…)

Elefantzonen, min kjære
… blogg!

Gratulerer så mye med 6-årsdagen. Hvis du hadde vært en person, kunne du ha lest seg selv nå. Det synes jeg er litt stort, og jeg er veldig stolt. Jeg legger ikke skjul på det. Da du dukket opp inni hodet mitt for nå 6 år siden, var jeg 12 år. Nå er jeg 18. Da var jeg 12! Jeg var på randen til å bli tenåring, og en dag fant jeg plutselig ut at jeg digget elefanter og data så inderlig at jeg skulle mikse dem sammen til et tidsfordriv jeg selv etter altså seks år, og velsådet, fortsatt skulle holde på med. Egentlig begynner det å bli så lenge siden nå at jeg faktisk ikke helt husker hvordan det i det hele tatt falt meg inn. Jeg tenker nå at det må ha vært en fantastisk følelse, begynnelsen på noe nytt, noe stort, noe som faktisk skulle bety veldig mye etterhvert. Men egentlig tror jeg ikke jeg tenkte så mye på fortiden og fremtiden da som jeg gjør nå. En hjemmeside; det er da ikke noe følelsesforbundet. Men det er det. Nå. Er det sært? Du har vært der gjennom alle de årene jeg fant ut hvem jeg var. Så derfor er du kanskje den jeg er. Eller den jeg har blitt. Du, Elefantzonen, er i mange tilfeller et fundament på hvordan mange mennesker ser på meg. Ikke alle, dessverre, men mange. Du forteller hvem jeg egentlig er. En blogg, hvor en ellers nokså innadvent jente, ganske åpenhjertig kan formidle ellers ueksponerte følelser. Oss to. Elefantzonen og Binka. Binka og Elefantzonen.

Du er meg, og jeg er deg. Jeg ER Elefantzonen. Du er min megafon ut i verden. Du har alltid vært der, som om du dukket opp av deg selv. Som om det var meningen. Men du hadde ikke eksistert uten meg - og hvem hadde jeg vært uten deg, Elefantzonen? Du har lært meg det jeg kan, du har iallfall holdt det gående, Elefantzonen, du har latt meg skrive, utfolde seg grafisk, kle deg om i ulike layouter, lært meg til å lære meg selv, designe, kode, forandre. Folk har lest og kommentert. Jeg har blitt kjent med mange, mange har blitt kjent med meg, gjennom deg, og kanskje det ennå sitter noen der ute som leser i smug, leser MEG, for JEG er Elefantzonen, men jeg vet ikke hvem de er. Og på sett og vis kan jo det være fint nok. Jeg er overalt! Og jeg vet det ikke selv en gang. Jeg finner en viss glede i det. Og alt er på grunn av deg. Elefantzonen.

(fortsettelse…)

Jeg begynner å bli mektig lei av alt dette juleoppstyret, men TV 2-nissen slår aldri feil - han er alltid kul! Vi skulle hatt flere slike som ham. Han arbeider flittig, forbereder seg til jul, for så å sovne midt oppi grøtskåla med armene om den gigantiske skeia si… ((Sjjj, vær stille…)) *hviske* Kan det bli mer sjarmerende..?

(Eller: “Jeg er ikke alene, del II“.)

La oss kalle deg Devendra Banhart, for det var det du kalte deg selv. Devendra Banhart er egentlig navnet på en sær, amerikansk indie/freak-folk-singer-songwriter. Kanskje like sær som meg og deg. Eller iallfall deg. Du er den av oss som oppdaget sin egen særhet for lenge siden. Du har hatt tid til å fordøye den. Tid nok til å lære å forstå deg selv. I tillegg har du vært heldig nok til å havne i de riktige miljøene, slik at har fått nok mot til å kunne stå for den du er. I motsetning til meg, som fortsatt går rundt med noe som minner om dårlig samvittighet for at jeg elsker å skrive disse merkelige tekstene og legge dem ut på internett.

Hvis jeg i egen person treffer på noen som har oppdaget at jeg skriver, eller hvis de i verste fall har lest noe av det, stirrer jeg fort ned i bakken og rødmer. Prøver å tiltrekke meg så lite oppmerksomhet som mulig. Rister på hånda og bruker den som vifte. Og alle ler. Ler av rare Binka. De ler sikkert med meg av og til også, ikke bare av meg. De er ikke onde akkurat. Jeg er ikke et mobbeoffer. Tror jeg. De morer seg bare når jeg blir flau, noe jeg gjerne blir, ofte av litt for mye oppmerksomhet, eller bare oppmerksomhet i det hele tatt. Jeg blir flau av oppmerksomhet selv om jeg på en annen side ROPER etter den på Internett ved å blottlegge mine personlige tanker og dype følelser for alle som vil lese, alle som vil snoke. Det er rart det der.

(fortsettelse…)

Blogging er som dop. En blir avhengig av å blogge. Jeg tror riktignok nok det er bedre å blogge enn å bruke dop. Men om det er bedre å blogge enn å øve til matteeksamen er jeg ikke så sikker på. Jada, jeg skal øve mer snart, jeg må bare skrive litt. Bare må…

Det er 1. desember i dag og jeg kan nesten ikke tro hvor fort det siste halvåret har gått. Det slo meg plutselig i natt at jeg kanskje burde ha laget en slags julekalender her på Elefantzonen; en 24-biters serie med et eller annet som dere bare MÅTTE ha kommet hit for å sjekke hver eneste dag. Og hva skulle det ha vært? En julefortelling? En fotoblogg? En daglig julenøtt? En podcast hvor jeg prapler om mine observasjoner av motgangene og medgangene i den hektiske julestria? Spennende? Ikke spesielt. Det er nok uansett for seint nå. Jeg har det med å være seint ute, jeg har blitt litt av en surrekopp det siste året, og ikke er jeg særlig glad i julen heller. Det har jeg forresten tenkt å skrive et eget innlegg om. Jeg skal skrive om jul, og hvorfor jeg ikke digger den like hemningsløst som alle andre tilsynelatende gjør, i tillegg til alle disse små tingene med julen som jeg faktisk synes er utrolig magiske, men som de fleste andre allerede synes å ha glemt. Eller har de det? Det får tiden vise når juleteksten ser dagens lys (julelys?). Ikke kjøp julepressang til meg, for jeg kommer ikke til å kjøpe julepressang til deg heller.

(fortsettelse…)

Når jeg sitter på skolen i studietimen og prøver å skrive et respektabelt blogginnlegg på det bråkete Microsoft-tastaturet, DA har jeg dårlig samvittighet, da, for at jeg har klart å skvise noe fornuftig ut av meg tidligere, ikke på lenge - DA er jeg redd for å miste lesere, da. Så redd er jeg, at jeg nok en gang setter i gang med et innlegg jeg verken vet hva skal handle om, eller skal hete. Nok et innlegg om hvor bekymret jeg er. Hvordan jeg skriver om alt, skriver om det å skrive, om blogging, uten at jeg egentlig skriver om noen ting. Jeg skriver ikke om de små tingene, som emelie og Elisabeth, ikke om store ting som Leselama. Jeg skriver bare dette, og dette, og bare dette: og etter dette - DA skal jeg skrive noe ordentlig. Etter dette. Nei, etter dette… og dette.

Dermed får jeg er blogg om det å skrive. Eller, om det å skrive om å ikke skrive. Det handler min blogg om. Jepp.
Sist dere hørte fra meg, sånn på ordentlig, skrev jeg noe teit om en tung penn eller noe sånn, og jeg beklager virkelig: det var flaut!

I dag derimot, kan vi snakke litt om Tordenbloggens bloggkåring hvor jeg kom på femteplass i min pulje og er kjempeoverrasket og imponert over hvor mange stemmer som mirakuløst nok klarte å komme min vei! Jeg fikk kommentarer og stemmer fra personer jeg aldri hadde trodd leste bloggen min. (Og noen jeg faktisk visste gjorde det.) Ting som: “Min stemme går til Binka, Elefantzonen. Hun skriver så bra og hun er av de få i bloggverden som virkelig skriver bra og ekte. Syns jeg da. Og: “Siste kommentarstemme får gå til elefantzonen.” For ikke å glemme: “Røverdatter (selvfølgelig), Galfisk, Sonja og Elefantzooonen:D”

Legg spesielt merke til, i sistnevnte eksempel, at vedkommede har skrevet Elefantzooonen (med nøyaktig 3 o-er), som om Elefantzonen er Elefantzooonen, det er jo deeen, åjaaa. En sånn ting man syyynger litt ut nå og da, vrir og vender litt på, likt som når folk sier heeey, Pingu, eller Binku, eller Binky, når jeg egentlig heter Binka. Men det er jo Biiinka fra Elefantzooonen. Nesten som å ankomme stua til din gamle bestemor (selv om jeg er alt annet enn gammel!). Småkakene står på bordet, putene ligger i sofaen, peisen står på og Binkaaa sitter klar, klar for å fortelle histooorier som handler om … ingenting.

Men det gjør ingenting. For jeg liker dette bildet! Og hver gang jeg får det opp, tenker jeg at jeg må utvikle dette konseptet, hvordan skal jeg gjøre det? Jeg er for nøyaktig. Jeg kan liksom ikke bare bare FØLE, SKRIVE og PUBLISERE. Det må være noe mer. Og ettersom jeg aldri kommer frem til hva dette store flotte, dette glitrende gjennomtenkte skal innebære, blir det bare, ja, som jeg har sagt, en blogg om det å skrive, eller det om å skrive om ingenting.

Helt til slutt et artig sitat om det å skrive:

Jeg er som en dårlig blyant, man må spisse meg nesten helt opp, før jeg kan skrive.
Olaf Bull

Med andre ord: dette kan bare gå én vei! Jeg håper du følger med videre!

Ja, må hon leva, Ja, må du hon leva,
Ja, må hon hon leva uti hundrade år.
Ja, visst ska du hon leva, Ja, visst ska du hon leva,
Ja, visst ska du hon leva uti hundrade år!

Nazdrovia og skååål fra Binka i Krakow!

(fortsettelse…)

Søndags kveld skriver hun i notatboken sin at det er vanskelig å gjøre Elefantzonen kul og fancy, ikke fordi det er vanskelig å lage websider, men fordi det er vanskelig å lage sin egen webside, et websidedesign til seg selv, det er det vanskeligste av alt.

(fortsettelse…)

elefantzonen er på påskeferie.
oppe i fjellet og står på ski.
og spiser kvikklunsj.
og appelsin.
pynter seg.
får nytt design.

kommer tilbake når tiden er inne!
Binka

Dette var siste tut før det var over og ut.

(fortsettelse…)

… og hvem er du?

(fortsettelse…)

I dag kom snøen til Sandnes, og ellers sliter Elefantzonen litt med utseendet om dagen etter nettopp å ha kommet tilbake fra dyp koma. Et bursdagsselskap av dimensjoner ble derfor ikke helt lett å få til. Uvesentlig, sånn egentlig, men jeg finner det likevel en smule ergerlig at bursdagsinnlegget kommer først nå, bare to timer før midnatt… Men hallo i luken, egentlig så kan vel få timer umulig måle seg med hele fem år. Dét er lenge det.

Iallfall til å være en webside. Det vanlige er jo å gi seg sånn etterhvert, eller å forandre navn, i det minste. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg også har tenkt på å skifte navn på siden min. Men jeg er glad jeg ikke gjorde det! Det er ganske uvirkelig at jeg har klart å klamre meg fast i hele fem år. Hadde Elefantzonen vært et menneske, hadde den jo begynt på skolen neste år.

(fortsettelse…)

Binka stiller seg opp i et stort, tomt rom, EKKOOO-Oooooo, kikker ut over de tomme setene og det nyvaskede gulvet. Halloooo, er det noen her…? DU er her, ja. Det er flott! Nå skal du høre.

Det har gått hele to måneder siden sist det skjedde noe her. Altså - alt for lang tid - noe som egentlig ikke var meningen, for nå ventet dere dere sikkert noe skikkelig spektakulært som jeg har brukt lang tid på. Og så blir dere møtt av dette snaue synet. Vel, resultatet er ikke endelig.

Uansett. Hva har skjedd mens siden har vært borte? Jo. Elefantzonen har byttet server fra Servetheworld til One, og nyhetspubliseringssystem fra CuteNews til WordPress. Dette skulle egentlig ikke være noen langtrukket handling, men ettersom serverfirmaene har en ekstremt høy sikkerhet på dette området (noe som egentlig er bra, sånn i utgangspunktet), ble det til at administratoren selv, altså meg, fikk litt sikkerhetsmessige vanskeligheter selv med å flytte sin egen side. Det har vært så mye om og men, sikkerhetsmailer, godkjenninger, underskrifter og legimitasjoner at jeg nesten må sette et utropstegn nå for å få uttrykket min frustrasjon!

(fortsettelse…)