I disse dager er macen min for salg på Finn.no. Jeg tenker noen ganger på at hvis jeg var en berømt forfatter, så kunne min gamle MacBook Pro blitt solgt for store penger på kjendisauksjon. Bare for klenodiets skyld. Ingen ville brydd seg om at det finnes macer der ute nå som har mer GhZ. Heller ikke at den sikkert trenger en oppdatering. Hvis jeg var en berømt forfatter, ville de bare satt den inn bak et blankt, låst glass. De få gangene de ville berørt den, ville det være med den varsomste hånd, innepakket i hvite hansker.

Men vent nå litt. Selger jeg macen min? Hva skal skje med Elefantzonen da? Macen er jo mitt aller viktigste verktøy! Har jeg blitt gal? Skal jeg bruke pengene på surfebrett, emigrere til Florida og slutte med skriving for alltid? Nei! Akkurat i dette øyeblikk skriver jeg på min nye 2,1 GhZ 13’’ Macbook (bildet). Hva er vitsen med å ha en bærbar data hvis den er 15’’ og jeg ikke gidder å ta den med meg steder? Nå gidder jeg å ta den med meg. Jeg kunne til og med tenke meg å ta den med meg uten planer om å bruke den. Bare for gleden av å ha den med. Det er litt dumt å bli så forfengelig av en teknologisk duppeditt. Men det kan også, i noens øyne, anses som dumt å gå fra MacBook Pro til MacBook, uten pro. Det er mye vi ikke forstår mellom himmel og jord. Nå som jeg blir ’pro’ mediegrafiker vil jeg kanskje heller bruke macen mest til å skrive. Tove Nilsen har en steinaldermaskin og hun skriver godt. Den er ikke en gang mac.

Devendra Banhart: Jeg har kjøpt en liten ting til deg
Binka: Har du?
Devendra Banhart: Ja. Værsågod
Binka: Takk

[senere]

Elefant 1: Hvor er vi?
Elefant 2: Jeg tror vi er kommet til Elefantzonen!
Elefant 1: Ikke vær for optimistisk nå
Elefant 3: Jo men vi har det- se, der er Binka!
Elefant 2: Awesome
Elefant 3: Binka!
Elefant 2: Binka!!
Binka (ser seg rundt)
Elefant 1: Binka!!!

[enda senere]

Binka: … og sÃ¥ syntes jeg de snakket til meg
Devendra Banhart: Elefantene på glasset?
Binka: Ja. «Binka,» ropte de. «Binka …»
Devendra Banhart: Å, dét
Binka: Hæ, har du også merket det?
Devendra Banhart: Ja ja- mange ganger

Om det å glemme hvordan det egentlig var å høre på musikk.

Ingenting er som å surre et varmt, loddent, nyvasket, vaskemiddelduftende skjerf rundt halsen og putte iPod-ørepluggene inn i hjertets to vinduer.

Det var pÃ¥ denne tiden da det var lenge siden jeg hadde hatt dette lille retualet før jeg steg ut i offentligheten. iPoden min hadde vært sykemeldt i flere mÃ¥neder. Bassen i ørepluggene hadde dødd. Eller, reist pÃ¥ ferie til en stooor gÃ¥rd med maaassevis av høner og sauer og kuer og … elefanter. SÃ¥ da jeg endelig fikk meg til Ã¥ gÃ¥ til anskaffelse av et par Skullcandy-in-ear-øreplugger - jeg har det med Ã¥ utsette selv det mest uproblematiske ærend - reoppdaget jeg hvor viktig det faktisk er for meg Ã¥ høre pÃ¥ musikk. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var! Glemt hvordan det var Ã¥ høre pÃ¥ musikk…

(fortsettelse…)

Da jakten på den perfekte notatbok er over (Moleskine), fortsetter jeg min omhyggelige leting etter den optimale kulepenn.

Som MacGyver ville jaktet pÃ¥ en farlig forbryter, spretter jeg omkring og leter minst like nøyaktig etter det perfekte skriveredeskap. En penn, en venn, og i det hele tatt en trofast gjenstand som folk nÃ¥ til dags dessverre har en tendens til Ã¥ ta alt for lett pÃ¥. De glemmer kompisen sin igjen pÃ¥ skrivepulten til annen kompis, en menneskelig kompis - som igjen glemmer Ã¥ levere den sÃ¥kalt “ikke sÃ¥ veldig viktige gjenstanden” tilbake igjen. Eller sÃ¥ roter de den bare simpelthen søkk bort! Forduftet i atmosfæren! Av den enkle grunn at “det var jo bare en kulepenn, feil og mangler hadde den, og man kan jo alltids skaffe seg en ny en”.

(fortsettelse…)

Skulle bare ha meg en ny notatbok, jeg, og ruslet inn i bokhandelen for å finne noe passende.

Jeg har alltid hatt en eller annen forkjærlighet for notatbøker, og kjøper dem gjerne - selv om jeg allerede har nok av innbindinger å fylle ordene mine med. Men denne gangen var jeg ikke ute på snurr. Jeg trengte virkelig en liten notatbok. Jeg hadde så lyst til å kunne skrive hvor enn jeg var.

Og så plukket jeg med meg en billigvariant og spaserte for å betale. Du vet, de der små oransje. Helt ok den, tenkte jeg, det trengte jo ikke å være noe kunstverk jeg skulle skrible ned mine egne kunstverk i. Men jeg skulle snart oppdage at det kunne godt være det likevel!

Med lange blikk har jeg ofte passert disse svarte notatbøkene hos bokhandelen. Disse svarte, dyre, som til tross for hundrelappen man må ofre for et eksemplar, tydelig har noe ganske magisk over seg.

(fortsettelse…)

Joda, jeg mÃ¥tte nesten flire litt selv nÃ¥r jeg komponerte den overskriften der. “Kjekkas”. Det høres jo ut som en person. Og det er det kanskje!

Vel, “personlighet” blir vel et riktigere ord Ã¥ bruke nÃ¥r det er snakk om hva jeg hadde lyst til Ã¥ undersøke nærmere for Ã¥ bli kjent med Apples nye Mac. Dere vet godt at jeg ikke er av den typen som løper rundt og babler om RAM, GHz og fluene vet hva annet som gjerne kan fÃ¥ plass i samme kategori. Det er alle de andre tankene som flyr rundt tekniske duppedingser som dette jeg har som vane Ã¥ ta fatt i. Og joda, jeg har gjort meg opp noen meninger om nykommeren MacBook ogsÃ¥.

MacBook, ja. Den lille Macen uten “pro” bakom navnet sitt slik som storebroren. Den navnforkortede utgaven er ikke overraskende et designmessig vidunder i en ellers flott familie, sier jeg. Men nÃ¥ er det da heller ingen hemmelighet at jeg er fullstendig hodestups forelska i Apples design. Den positivt motatte Intel-prosessoren har ogsÃ¥ fÃ¥tt plass oppi nykommeren som en positiv substans i en ellers liten og kul kjekkas.

Det er MacBook som tar plassen til iBook. Og når man ser hvor utviklingen av disse har tatt veien er det kanskje ikke så veldig merkelig navnlig sett. MacBook er nemlig så bok-aktig som det kan få blitt! Den er så hendig og sjarmerende at man nesten får lyst til å klemme den. Og det kan man. Man kan klemme den hvite versjonen - og faktisk så har man også muligheten til å klemme tilsvarende i svart, som er den design-fancy hyggeligheten Apple har valgt å tøffe seg litt med.

Og jeg blir begeistret, jeg! Men nÃ¥r sant skal sies var akkurat dette riktignok før jeg hadde sett den mørke maskinen med egne øyne, men bare tenkt pÃ¥ den fristende designtanken som sang “svart iBook” i ørene mine.

Da bildene kom, oppfattet jeg ikke den svarte iBooken som mer enn en svart maskin som det nesten ventet å se det ikke helt deilige operativsystemet Windows på når man løftet skjermen. Og Windows, dét er jeg ferdig med! Skal jeg ha Mac, så skal jeg ha Mac for alle penga, og da må jeg si at jeg foretrekker hvitt. (Litt merkelig av meg egentlig, for jeg digger de svarte iPodene!)

Jeg var forresten ikke helt fornøyd med fargen pÃ¥ den sølvfargede MacBook-storebroren “MacBook Pro” heller da den ble lansert tidligere i Ã¥r. En hvit MacBook Pro derimot hadde vært selve Binka-himmelen. MacBook-lillebroren er dessverre ikke det.

Hvorfor? Jo, nÃ¥ skal du høre; For meg mÃ¥ en data dekke visse kreterier for at jeg skal kunne drive pÃ¥ med det jeg driver pÃ¥ med pÃ¥ data: Design og skriving. Hadde jeg trengt en egen “skrivedata” eller vært en verdensberømt forfatter som vasset i penger hadde jeg nok tatt imot MacBook med Ã¥pne armer. Men slik som stÃ¥a er nÃ¥ synes jeg 13”-skjermen den har er alt for liten til Ã¥ designe pÃ¥ hvis man ønsker en langvarig behagelig opplevelse.

Jeg beklager, MacBook, men jeg tror jeg går for MacBook Pro når jeg skal gå til inkjøp av Mac. Det vil si, det er fullt mulig at jeg skifter mening når jeg møter deg i Macbutikken. Men selv om det kanskje skulle vise seg at du ikke var Macen for meg likevel, er det likevel ikke snev av tvil om at, MacBook, du virkelig er en liten hjerteknuser. (Steikje banana, det ble nesten litt super-poetisk)

Mobbing er fælt. Det er horribelt, hÃ¥rreisende og uanstendig. Men gjøres det med stil kan det ogsÃ¥ trekke pÃ¥ smilebÃ¥ndene - og kundene. Ikke minst pengene. Apple har tydeligvis tenkt grundig gjennom dette her…

I den forbindelse har de kommet opp med en flott samling av nye reklamefilmer som er til å bli glad i. De er så fantastisk enkle, humoristiske og ironiske at det er til å fnise av, men faktum er at det er at de likevel inneholder en ordentlig stor porsjon med sannhet. Bitter sannhet om du måtte ønske, for dette kan umulig være særlig hyggelig for Windows, med mindre de smelter av den sjarmerende fremføringen av det enkleste budskapet på planeten: Mac er bedre enn PC.

Skuespillerne i reklamefilmene bidrar sterkt med å løfte konseptet opp fra undergrunnen. Utseendemessig er de desidert de perfekte typene for oppgaven. For ikke å glemme klesstilen, og den tilsynelatende naturlige og lynraske måten de kommer opp med hverdagslige, spontane men gjennomtenkte sammenlikninger mellom Mac og PC. Fra virus og lommetørklær til fremmedspråklige japanesere.

Dette må bare ses! Enten du elsker Mac, eller elsker PC, eller ikke har et snev av forståelse for forskjellen mellom de to erkerivalene. Dette konseptet vil nok klare å tenne lyspærer, selv for den mest trangsynte tullebukk.

Se reklamefilmene her!

På en slapp mandags morgen som dette tenkte jeg at jeg skulle bringe litt liv i dere lesere ved hjelp av en Apple-reklame. Det er faktisk reklamen for iMac G4 det er snakk om, maskinen som har det som kanskje er noe av det festligste designet Apple har snekret sammen noen sinne. Selv om den har fått en oppfølger i iMac G5, må vel forgjengeren likevel være den mest diggbare designmessig, noe denne filmsnutten beviser som bare det ved å lokke fram dens vinnende personlighet i et uimotståelig design.

Jeg som tenkte Ã¥ skaffe meg en bærbar mac blir litt usikker nÃ¥ som jeg ser at denne her ser noksÃ¥ akrobatisk ut. Den har riktignok ikke den splinter ferske intel-prosessoren, og kan logisk nok bli litt vond Ã¥ trykke ned i veska, men etter denne sjarmerende reklamefilmopplevelsen føler jeg meg mer enn villig til Ã¥ prøve! For Ã¥ kunne det bør den selvsagt komme i salg igjen (gjerne i oppdatert versjon med intel-prosessor!), noe min velorienterte teknologi-kompis Mr. Ã…kerblom sier at den ikke er for øyeblikket. Men i salg eller ei: Apple vet virkelig hvordan de skal fÃ¥ folk til Ã¥ falle pladask for produktene sine…

Jeg tror jeg har en liten greie for veldesignede mobiltelefoner. Utvilsomt er det i hvertfall at jeg har det akkurat i dag, med tanke på dagens første publisering om Sony Ericssons Black Diamond. Nå er det imidlertid Nokia det handler om, og den kanskje ikke helt rykende ferske, men utvilsomt svimlende glamorøse serien, L’Amour.

«Virkeligheten blir venner med fantasien, og romantikken blander seg mykt inn i stålblank glamour. Det luksuriøse omfavner det enkle, og tidens tann gir alt et vakkert preg.»

Slik starter inspirasjonsdelen på introduksjonssiden, dynket i superlativer om den saftige mobilkolleksjonen. Er det rart at mitt teknologiske designhjerte smelter? Ikke nok med at Nokia fortryller meg med et alldeles vidunderlig design, men jammen kan de formulere seg også.

Når det gjelder de tekniske spesifikasjonene til kolleksjonens 3 modeller, er det nok ikke snakk om noe revolusjonærende greier. Likevel er det grunnleggende inntakt. Og på toppen av det hele faller jeg umiddelbart pladask når Amobil.no kommer med denne konklusjonen på sin test av den ene modellen: “Er du hypp på en lekker designtelefon for en billig penge, og er kun interessert i å ringe og sende tekstmeldinger, så er 7360 noe av det nærmeste du kommer et perfekt telefon for deg.” Med andre ord: En perfekt telefon for meg. Og eventuelt likesinnede teknologisk sett.

Det som i tillegg er så flott, er at Nokias L’Amour-serie ankom Norge i det kvartalet av året vi er i nå. Og jeg vurderer faktisk sterkt å gå til anskaffelse av sånn. Da skal det isåfall bli en av variantene i den mørke fargetonen.

Tenker du det samme som jeg tenker nå? Jo, dette her var en skikkelig, skikkelig - jeg gjentar - skikkelig fancy mobil. Og nei, det er ikke superdesignerene i Apple som står bak, noe det gjerne kan se ut som, men faktisk Sony Ericsson.

Mobilen har fått det passende navnet “Black Diamond”, og er foreløpig på konseptstadiet. Derfor er det verken bekreftet om den kommer i salg, eller hvilke spektakulære spesifikasjoner den vil fylles med. Men spør du meg, sier bildene det meste her.

Hvem kunne umiddelbart se at den ultimate iPod videoen med helskjerm var en liten løgn? Nei, det var nok bare løgneren selv. Men når han i ettertid forteller hele verden hvordan han nettopp hadde lurt den trill rundt, vitner dette likevel om en Photoshop-flink luring som det er verdt å ta av seg hatten for.

Se video

Det er ikke å stikke under en stol at man blir kald av å sitte med dataen. Men et sted må grensen gå. Når klasserommet til en til en datasittende medieklasse daglig forvandles til en drepende badestue for eksempel, er det på tide å tenne varselslampene og kaste varmeovnen ut vinduet.

Det observeres også at man blir gretten av å være kald, for her er det ikke mye til sympati å skimte fra de hissige isklumpene når man høflig ber dem om å skru av den kvelende varmekilden. Da er det på tide med nye forslag. Og et par slike har jeg funnet her nå.

På bildet over ser dere nemlig noen relevante varmeapparater som ved hjelp av den kjekke USB-porten kan gjøre livet gladere for både isklumpene og oss med sunn blodsirkulasjon. Riktignok kan produktene bare nås ved å ta seg en rask joggetur innom Japan, noe som forsåvidt også kan bringe litt varme i kroppen.

28. februar, kvelden der noe nytt og omtalt “morsomt” fra Apple skulle fÃ¥ se dagens lys, ble ikke livligere til selskap enn en pyntlig sammenkomst for de tynnrøstede iPodene. Spekulasjonene rundt en ny iPod video med helskjerm var pÃ¥ kjøkkenet og spiste kake. Forventningene var tilstede de ogsÃ¥. Men dessverre gikk det ikke deres vei denne gangen.

Kvelden ble imidlertid viet til lanseringen av en halvklumpete Hi-Fi-høytaler (3190,-) som kan gi iPod en betraktelig større stemme, noe som ikke falt helt i smak hos mange av eplenøsterne som hadde tatt turen innom.

Da var det i hvertfall en trøst Ã¥ se andremann pÃ¥ tapetet; oppdatering av Mac mini (fra 5.690,-). Denne lille, lure boksen kan nÃ¥ skryte av Ã¥ romme en kraftfull Intel Core-prosessor pÃ¥ sine beskjedne 16,5 x 16,5 x 5 cm. BÃ¥de “Solo” og den litt kraftigere versjonen “Duo” er tilgjengelig, som arbeider opptil 4 ganger raskere enn tidligere modeller. Aldri før har rimeligere kraft vært tilgjengelig i en sÃ¥ liten maskin.

Dermed endte det jo godt likevel. Og godt er det. Men litt skuffende, det var det likevel. Men vi fÃ¥r vente til Apples bursdag 1. april hvor enda flere “morsomme” nyheter skal lanseres. Til da kan alle gÃ¥ og ta seg en pære.

iPod Hi-Fi, Mac mini

Det er 14. februar. Det er valentinsdag. Og når drømmeprinsen/drømmeprinsessa kanskje ikke har dukket opp, lanserer Sony Ericsson en telefon som definitivt er mulig å bli litt betatt av. La meg introdusere dere for Sony Ericsson W950i: den nye musikkmobilen.

Og nå tenker du kanskje “å nei, så teit, enda en musikkmobil. Hallo - vi har jo iPod!”. For sånn tenker i hvertfall jeg. Men så har vi jo også disse som i tillegg tviler på batterilevetiden til en duppedings med så mange forskjellige funksjoner. Men slapp av. Ingen grunn til å rynke på nesa.

Den nye sjarmøren fra Sony Ericsson har nemlig klart seg uten harddisk og holdt seg til flash-minne. Dette innebærer blant annet at mobilen bruker mindre strøm, tar mindre plass, og kan tåle en støyt. Lagringskapasiteten blir imidlertid ikke like stor med flash-minne som med harddisk. Men med sine 4GB, eller omtrent 1000 sanger, kan nok W950i romme en god del av favorittmusikken din likevel.

Men nå skal jeg fortelle deg noe mindre flott. Nykommeren har ikke kamera. Var det dumt? Ja? Ja, jeg er enig. Men hvis vi tenker oss om, så kommer vi kanskje frem til at vi egentlig ikke bruker kameraet så ofte likevel. Men for sikkerhetsskyld har mobilen blitt tilført et fancy plaster på såret: trykkfølsom skjerm! Da har vel savnet av mobilkamera har sunket litt mer inn i intet?

Videre er det flere designmessige ting å merke seg med den nye til Sony Ericsson. De har tatt til seg kritikken fra forgjengeren W900i som har blitt påstått å være klumpete. Og etter et aktivt treningsprogram i kontorene til mobilprodusentene, har toppmodellen nå kommet ned til en elegant og stilren konsistens på 112 gram med en tykkelse på kun 15 millimeter.

Amobil.no kommer imidlertid med den ufine bemerkelsen om at telefonen er bred over baken. Men det blir vel som alt annet en smakssak.

Det sies at Sony Ericsson W950i vil bli tilgjengelig i tredje kvartal 2006. Med andre ord juli/august/september. Jeg vil derfor informere diskret om at jeg tilfeldigvis har bursdag 23. juli…

Da Coca-Colas aller første flaske ble designet i 1915, var det nok få som ante hvor flaskens videre utforming ville før hen. Men nå - 95 år senere - kan vi være vitne til at Coca-Cola prøver seg i den moderne designverdenen med flasker som lyser i mørket!

Designprosjektet, som består av fem ulike flaskervarianter, har fått navnet “M5” for “Magnificent 5″. Og magnificent er nok bare fornavnet til disse fortryllende innpakningene som er beregnet på unge og kreative kunder.

Noen av verdens ledende designbyråer har stått for designet, som etter Coca-Colas visjon måtte reflektere budskapet om optimisme og en bedre verden.

Dessuten er seriens fem forskjellige flasker definitivt en pryd for øyet, og et lekkert samleobjekt som nok aldri i livet vil bli å finne i en eller annen lumpen pantemaskin på Rimi. Dette er kunst. Men dessverre også litt for eksklusiv kunst som logisk nok kun vil være å finne på eksklusive klubber med inventar deretter.

Flaskene vil først bli sluppet i Tyskland, Spania, Italia, Mexico og Brasil. Og etter ett til to år vil Coca-Cola bestemme seg for om de vil trekke tilbake designflaskene eller ikke. Men for spesielt interesserte vil det nok også være mulig å skaffe seg eksemplarer via netthandel på ebay eller lignende, noe som sikkert kan føre til spredning av forfalskninger og pengesluking. Vi vanlige folk får nok derfor bare nøye oss med webbaserte goder tilknyttet til prosjektet i første rekke.

På prosjektets fortryllende webside Them5.com har nemlig hver flaske blitt lansert sammen med sin egen musikkvideo sammen med artister som Fisherspooner og The Flaming Lips.

Nevnte jeg forresten at de lyser i mørket? Coca-Cola vet virkelig hvordan de skal klare å gjøre seg uimotståelige.

Them5.com

Av alle merkelige USB-er på planeten, må dette være en sterk kandidat til å kunne innta den øverste plassen på seierspallen. Utvilsomt er det i hvertfall at duppedingsen stammer (!) fra noe høyt i skogen som slettes ikke passer seg å stappe inn i en USB-kontakt. Men nå er det altså mulig.

På Oooms kan den banebrytende USB-pinnen kjøpes med lagringskapasitet på 128 MB til 1 GB for en trehøy pris på henholdsvis 600-1500 kr.

Det går mot vår (ja, den skal i hvertfall komme etterhvert), og piknik, grilling og annen vårlig bespisning blir igjen ypperlig å plassere utendørs blant fri natur og fuglesang. å sitte ved et japanskinspirert designspisebord midt i bjørkeskauen da, istedet for på halvskeive hagestoler med blomstrete seter, kan virke umulig. Men teknisk sett går det faktisk an. Spisebordet Mealbox kan du nemlig ta med deg hvor enn du vil.

Hjernene bak konseptet er det norske designparet i Igland Design. De har designet det 14 biter store puslespillbordet som uten juks og fanteri forbløffende nok lar deg pakke bordet og de medfølgende 6 stolene sammen til en 77 cm lang, 68 cm bred og 43 cm høy boks.

Mealbox er inspirert av japanske tradisjoner, som særlig de karakteristiske, lave stolene gir inntrykk for. Setene har for sittekomfortens skyld blitt polstret med neoprene-stoff som ofte blir brukt i tørrdrakter og annet sportsutstyr. Ellers er spisebordet laget av bjørk og strekker seg 40 cm over bakken. De øvrige målene er 68 cm bredt og 233 cm langt.

Det kan med andre ord (haha, jeg skrev bord!) bli en senket, men trivelig middag for seks personer rundt det norskdesignede Mealbox-bordet.

Det plassbesparende konseptet kan nok lett treffe tettpakkede mennesker i små storbyleiligheter, som kan trenge å rydde litt plass nå og da for å kunne strekke litt på kreaturet. Hurtigmat i esker er heller ikke ukjent for slike mennesker, og det er da det går opp for meg at Mealbox kanskje har blitt inspirert av en hendig og velproporsjonert McDonalds-boks med et litt mer skrantent design.

Når jeg filosoferer videre rundt dette, finner jeg ut at jeg vil tro Mealbox kan by på på lystigere tider for forhastede folk med tettpakkede liv. Nå trenger de ikke lengre å bare bære på fastfooden sin, men også ha med seg spisebordet under armen. Dette er jo svært viktig for å få den matroen man har krav på. Og hyggeligere kan det bli hvis man tar seg en vennlig prat med de øvrige middagsgjestene som sitter på de resterende lavbente stolene rundt det litt uvanlige middagsbordet.

Eller, kanskje de ikke gidder. En slik designgjenstand vil nok koste flesk hvis det en gang kommer i salg. Som alternativ kan jo de som ønsker kanskje bare hugge ned et bjørketre i bjørkeskogen når de er der på piknik med skeive hagestoler, og prøve å snekre noe selv…

Jeg sier kanskje, og jeg mener det. Men det er �n ting som er sikkert. Og det er at Mealbox var et skikkelig fint bord.

Før jul bestemte jeg meg for å gå til anskaffelse av de annerkjente Koss Porta Pro-hodetelefonene. “Temmelig lei” var nok mildt sagt det jeg var av disse idiotiske iPod-øreproppene som man stapper inn i ørene. Er ikke det svært uhygienisk og bakteriefremkallende da? Nei, det er kanskje bare rykter.

En ting som iallfall ikke er rykter er at det kan bli temmelig slitsomt å ha noe sånt i ørene over lengre tid. Og når man tar dem ut, skal jeg love deg at man kan bli temmelig øm i sjelens vinduer til musikken. Porta Pro derimot, omfavner skallen som en klem. Disse ville bli en fornuftig invistering, tenkte jeg. Med mindre de tilfører lydbiltet et kilo for mye bass, da, noe ryktene hvisker seg imellom.

Men jeg har hvertfall ikke blitt totalt bassisert av en drøy måned med disse hodetelefonene. Ikke sammenhengende, vel og merke, men i hvertfall etter mye og observang lytting.

Jeg husker første gang jeg satte dem på skallen og skrudde på Sigur Rós sin fantastiske plate “Agaetis Byrjun”. Det var som om platen ble 10 ganger bedre enn før og at hele Sigur Rós faktisk satt rett innenfor øret mitt og spilte sine fantastiske toner som lød så troverdig at de ikke var til å ta feil av. En slik opplevelse har jeg aldri fått av iPod-øreproppene, som vel heller ikke er kjent for å være spesielt bra. Porta Pro derimot, er kjent for å være best.

Av forbruker.no betegnes Koss Porta Pro som en slags Bob Dylan i hodetelefonenes verden. Det synes jeg var et usedvanlig beskrivende utsagn som ikke bare klinger like bra som lyden i hodetelefonene selv, men som også er så sant som man kan få det. I 20 år har Koss beholdt det samme designet på sin Porta Pro, og selger nå mer enn noensinne. Dette vitner selvsagt om ordentlig kvalitet. Faktisk et klassisk stykke kvalitet som kanskje er like grunnleggende som iPoden selv.

Så er du også lei av å stappe inn ørepropper når du skal høre på musikk, vet du hvilke hodetelefoner som ligger og venter på deg til en veiledende pris på ca 400 kr.

Januar er måneden for å kjøpe alt det man ikke fikk til jul. Det man ønsket seg, men som tydeligvis ikke ble relevant for julenissen. Det er et slikt forhold jeg har til Sony Ericsson Z520i, som er en mobil med et usedvanlig flott ytre. Nå har jeg dessverre også funnet ut at den har et ikke så veldig skarpt indre.

Dinside.no skriver i sin anmeldelse at telefonen, som til tross for pluss i margen for rent design med kule linjer, mister dekningen oftere enn andre mobiltelefoner. Dette kan vi jo ikke ha noe av, og mobilproffene skjønner heller ikke årsaken til dette her ettersom Z520i har en usynlig inprentet utvendig antenne som burde gjort dekningen bedre enn på andre mobiler med innvendig antenne.

Dessuten omtalens mobilens kamera som ikke mer enn middels. Dagens mobilkameraer har nå nådd et nivå der bildene ikke lengre er så og si ubrukelige til annet enn mms-bruk, mens kameranivået til Z520i sitter fast i 2004.

Forøvrig legger Dinside til at denne telefonen kan virke litt dyr (ca. 2000,-), og at man får lite for pengene når de tekniske spesifikasjonene er såpass dårlige. Design koster, sies det, og derfor spår luringene i nettavisen at dette kan bli damenes favoritt. Vel, jeg er av det kvinnelige kjønn, og jeg plasserte meg brått i bremseposisjon når det gjalt innkjøp av telefonen etter å ha hørt dette her. Tekniske spesifikasjoner har aldri vært noe jeg har vært særdeles opptatt av, men minstekrav er iallfall en god skjerm og god dekning.

Når jeg hører at Z520i mangler dette, og i tillegg har lite minne og dårlig kamera, begynner den å minne skummelt om en bimbo. En ekte bimbofon: Forfengelig ytre, men ikke et skarpt indre. Julenissen gjorde lurt i å la være å gjemme denne under treet i år.

Dinsides anmeldelse.

Apple iPod spiller musikk. Den viser i tillegg bilder. Nå kan også filmfremvisning føyes til på spesifikasjonslisten til iPod-familiens mest funksjonelle spiller. Er det mer å stappe i den nå?

Det er ikke lengre er rykende fersk nyhet, men jeg må nesten nevne den likevel; iPod Video har kommet til verden og tilbyr muligheten for å se på film - hvor som helst.

Småstilt?
Noen vil vel kanskje pÃ¥stÃ¥ at iPod Video ikke kommer til Ã¥ bli noen langtidsinvitering for dem som til slutt vil gÃ¥ lei av den smÃ¥stilte skjermen og heller lengte tilbake til widescreen-skjermen i stua. Den “ekte” filmopplevelsen vil antageligvis ikke komme like godt gjennom pÃ¥ iPodens minimale skjerm som pÃ¥ ordentlige skjermer. Men Apple har gjort hva de kan.

For å oppruste iPods design til filmfunksjonen har epleprodusentene nemlig valgt å tilføre modellen en oppjustert skjerm. Like under er selvsagt det karakteristiske klikkhjulet ennå, men jeg lurer på om det kanskje hadde vært en id� å erstatte dette med et mer plassbesparende navigasjonssystem for å få den oppjusterte skjermen enda litt større.

Men småstilt eller ei; iPod kan ikke akkurat ha widescreen heller. Da trengs isåfall noen ganske store lommer som bare blir enda mer koko i lengden.

Diggbart
Ja, iPod Video er bare diggbar.

Tenk deg for eksempel at du sitter på toget eller bussen på en tidlig høstmorgen. Ute har ikke solen stopp opp, og inne sitter halvsløve folk og stirrer i taket eller i gulvet. Forestill deg da at du som nybakt iPod Video-eier drar opp et fett eksemplar og sitter med den i hånda og nyter en fersk episode av spenningsserien LOST. Der sitter du. Du og iPod Videoen din. Og LOST så klart. Hvem husker på at det er en trøtt mandags morgen da? Hvem husker på at du ikke hadde lyst å krype ut av senga i dag tidlig? Og hvem i huleste bryr seg om at det er mørkt utenfor når den mystiske luken holder på å åpnes i LOST på den det som strengt tatt faktisk er en brukbar skjerm til slikt bruk.

iPod Video frister, men jeg tviler pÃ¥ at den blir erstattet med iPoden jeg allerede har. Den har jeg nemlig blitt sært glad i, særlig pÃ¥ grunn av inngraveringen pÃ¥ baksiden hvor det stÃ¥r “PUGGANDPLAY Ã¥rets hjemmeside 2004″.

Men kanskje Apples supermodell er noe for deg? Modellen kommer pÃ¥ 30 og 60 GB og har blitt litt lettere enn forgjengeren. Likevel er prisen fra 2790,- noksÃ¥ feit. Men det blir uten tvil en gigantisk julegavehit…

Les mer om iPod Videos tekniske spesifikasjoner

“Lett, luftig og porøs”, beskriver Nidar sin kjente sjokoladeklasikker Stratos. De karakteristiske luftboblene er særlig noe som gjør seg bemerket i positiv grad, men hva skjer nÃ¥r nøtter tetter luftkanalene?

Når det er snakk om sjokolade er Stratos et navn som sjelden utelukkes. Stratos er sjokoladen over alle sjokolader. Nettopp fordi den er så SJOKOLADE. Andre sjokolader innblander kjeks, karamell, gele og andre fremmedelementer i oppskriftene sine, noe Stratos tar stor avstand fra. Den er stilren og alltid spennende, nettopp fordi du får det du vil ha.

IMIDLERTID HAR DET tydeligvis skjedd noe svært uforutsigbart pÃ¥ bakrommet til sjokoladefabrikken idet idéen om Stratos med nøtter ble unnfanget. Noen mÃ¥ ha tenkt at verden trenger en “Stratos#2″; En ond tvilling som bryter magien rundt den ene blÃ¥ som ikke byr pÃ¥ noe verre enn luftige hull i en innestengt verden.

Hvem er egentlig den rødkledde? Binka har tatt saken.
Jeg må innrømme at jeg var helt sikker på at Stratos med nøtter smakte ekkelt. Men på grunn av min brennende nysgjerrighet tok jeg motet til meg og bestemte meg for å skaffe meg et eksemplar. Det er jo jeg som biter, og jeg som skal spise den opp, så at sjokoladen hadde mer å frykte enn meg ble dermed et faktum idet jeg gapet opp og tok en vitenskapelig bit av nykommeren.

Og vet du hva? Det smakte godt! Stratos med nøtter er så absolutt velkommen på listen over tidens sjokolade. Den intense sjokoladesmaken tar delvis kvelden og nøttene tar rollen som et skikkelig bra backingband til en skikkelig bra soloartist.

La nøttenes musikk spille!

Jeg er hardbarka iPod-fan og slakter som regel alt som prøver å snike seg foran vår stilrene venn. Likevel er det en spiller utenfor Apple-slekten som jeg simpelthen ikke kan motstå.

Apples suksess vil ingen ende ta, selv om andre mp3-spiller-produsenter gjerne upper seg. For en stund siden kom Creative Zen Micro på markedet og ble gjennomskuet som en mulig rival for Apples iPod som kanskje ikke lenger er den ledende designspilleren. Creative Zen Micro er nemlig farlig lekker…

Spilleren er hardiskbasert, akkurat sånn som iPod, og har særlig blitt sammenliknet med iPod Mini. Det er ikke uten grunn. Zen Micro innfrir nemlig gjerne de samme mp3-spiller-kravene som potensielle iPod Mini-kunder har; Hendig størrelse og lagringsplass som ikke er av de aller mest gigantiske, men heller ikke på kun et par hundre MB. Creatives iPod-rival har imidlertid en lagringsplass på 5 GB, noe som er 1 GB eller noen hundre flere låter mer enn iPod Mini.
Men heisann - der ser det jammen ut som Creative har overtaket. Men artikkelens ende er fortsatt ikke nær…

Jeg har som sagt virkelig fått øynene opp for Creative Zen Micro, og vil igjen minne om at det fortsatt er en mp3-spiller jeg snakker om når jeg legger til at dette er en fryktelig sjarmerende spiller. I butikker hvor de selger sånt som dette her er det nemlig nettopp denne som lyser opp bakom glassvinduer med sine livlige fargekombinasjoner og tiltrekkende form.

Og form er viktig. Her scorer kanskje Creative nok et poeng i å ha tilført spilleren sin runde kanter, noe som jeg mener mangler på iPod mini. Mini-versjonen i iPod-familien har nemlig, av en eller annen merkelig grunn, ikke fått de samme runde formene som de andre familiemedlemene har. Likevel blir iPod Minis design ofte omtalt som “sexy” av oppslukte entusiaster. Creative Zen Micro er til sammenlikning kanskje mer “søt”.

Når man videre går i dybden på teknologiske duppeditter er brukervennlighet noe man vet å sette pris på. Dette kan jeg på ingen konstruktiv måte uttale meg om når det gjelder Zen Micro. Men ut ifra inntrykket jeg har fått av å ha undersøkt den ved hjelp av øynene, har jeg kommet frem til at iPods navigering i form av det trykkfølsomme klikkhjulet er mye mer veldesignet og lekkert enn det Creative har snekret sammen på Zen Micro. Her har vi trykkbare overflater likt som på iPod Mini, men som er plassert på en måte som gir et mer rotete og mindre delikat inntrykk. Applaus til iPod Mini her.

Ellers skal Creative visstnok ha gjort det lett å finne frem i menyvalgene, og lagt til en ekstra funksjon - radio. Ikke det at radio er helt livsnødvendig, siden det sjelden er noe interessant å høre på der (etter min mening), men radio kan være brukbart i visse tilfeller, og da støtter altså Creative Zen Micro dette.

Som en konkluderende oppdagelse kan jeg som en sterk iPod-tilhenger og iPodist nå innrømme at iPod begynner å få konkurrenter. Creative Zen Micro er en fristende sak og virker absolutt som et lovende alternativ til iPod. Jeg har falt pladask. For en fin spiller!

Mens mobilteknologien vil rydde iPod av banen for å inkludere noe liknende i sine mobiltelefoner, vil ”iPodistene” ha iPoden den slik som den er; Uten forstyrrelser fra omverdenen.

Folk og medier har spekulert i om iPoden vil overleve nå når mobilteknologien stadig når nye høyder med å inkludere mp3-spillere i sin teknologi. De mener at folk flest ikke gidder å dra rundt på en ekstra duppedings for å høre på musikk – når de like kan anskaffe seg en liten dings der de har alt de trenger. Dette vil – hevder noen – resultere i at iPoden til slutt får rynker og havner på gamlehjem sammen med kassettspilleren og walkmanen.

Imidlertid er ikke andre så sikre på det.

Nylig skrev Dagbladet om Dr. Michael Bull og hans fremtidige bok om sin forskning på iPod-brukere som ikke kan leve uten iPoden sin. Mange av disse uttaler at iPoden er det fineste de noen gang har eid.

Dr. Bull, eller ”professor iPod” som han liker å kalle seg, har forsket på likhetstrekkene mellom tusen iPod-brukere, og beskriver nå den typiske ”iPodisten” som en individualist som hater forstyrrelser og reklame men elsker å ha kontroll over sin egen hverdag og selvfølgelig - musikk.

Av de tusen ”iPodenistene” han har vært i kontakt med foretrekker 25 % iPoden foran mobiltelefonen sin. Om de i det hele tatt eier en. Så hva sier nå mobilteknologien til dette? iPodistene vil aldri med samme lidenskap kunne ta til seg en mobiltelefon med fare for samtaleforstyrrelser og innkommende skrot som reklame om ringetoner og javaspill. Det er imot deres naturlige adferd, og sånn går det ikke an å forandre på.

At Apples iPod-teknologi ikke utvikles like forhastet som mobilteknologien har vært et argument for det jeg nevnte innledningsvis, at iPoden blir utrangert.

iPoden kan til nemlig nå ”bare” tilby bildefremvisningsfunksjon i iPod Photo, praktisk håndterende størrelsesdimensjoner i iPod Shuffle, og den klassiske iPoden som i tillegg til de andre kommer i forskjellige versjoner i lagringskapasitet, også blir justert i designet nå og da. Ikke noe blinking, ikke noe mms, sms, dns, fms eller hva nå enn det skulle være.

Apples iPod har heller aldri prøvd å bekjempe mobiltelefonen slik som mobiltelefonen har prøvd å bekjempe iPoden. Som en like delikat gjenstand som den er utenpå, er også iPoden stille og rolig utviklingsmessig. Den tiltrekker seg de brukerne som vet å sette pris på den, og som har evne til å skape sin egen iPod, og ikke trenger en komplett mal for alt det de blir forventet å stappe den med, eller som den er designet for. Slik fungerer det ofte med flerfunksjonelle mobiltelefoner som ofte blir ubrukte i visse områder, fordi man simpelthen ikke tar i bruk visse funksjoner.

En iPod kjøpes blank og gjøres personlig. Ikke som en mobiltelefon som kjøpes kaotisk og gradvis gjør seg mer og mer ubemerket.

Dermed er det tvilsomt at iPoden havner på gamlehjem, men heller store muligheter for at den vil leve i noen evigheter til. ”iPodistene” liker den for godt til å gi slipp på den nå.