Det er merkelig å se den årlige pressedekningen av et nytt kull igjen begynner i første klasse. De intervjuer dem, og de sier at de gleder seg til å lære å lese og regne. «Natten før første skoledag gledet jeg meg sånn at jeg ikke fikk sove,» sier en. Det gjorde jeg også da jeg var sju år. Men nå er jeg nitten, og jeg vet at nettene før de kommende skoledagene, vil de komme til å grue seg sånn at de ikke får sove av den grunn…

De starter som energibomber, knopper på kunnskapens tre om våren. De rekker knapt å stå i full blomst før de visner og sovner. Til slutt dør de helt. Allerede før videregående er over!

Likevel gleder de seg til å begynne i første klasse. Foreldrene gleder seg med dem, selv om de vet hvor inderlig skolelei de selv var for alle disse årene siden. Lærerne husker det også. At de orker å stå foran de små stakkarne som sitter forventningsfullt ved skolebenkene og si «Velkommen til første klasse». Det er som å si: «Velkommen til en langsom, smertefull død…»

(fortsettelse…)

Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet?

Et essay om medieetikk

Hva kan jeg si om ytringsfrihet? Jeg står jo bare i fare for å si noe alvorlig galt! Jeg vet at jeg ikke kan ytre nøyaktig hva jeg vil. (Hvordan vet jeg dette…?) Et sted på veien mot ytringsfrihet, mens vi går tur på den smale skogstien og tenker på medienes funksjon i utgangspunktet; å informere, kommunisere og være som en slags samfunnets vakthund som tar tak i saker som ellers ville blitt børstet under teppet, finnes det nemlig også et farlig sted nær den smale stien, en skummel avstikker som vi helst bør unngå. Vi møter den et sted på den andre siden av streken. Der bor nemlig den dårlige presseskikken. Roter du deg vekk dit, blir du sett på som etisk uansvarlig. Da vil kanskje ingen høre på deg igjen. Dårlig etikk, en skummel ulv. Men hva med ytringsfriheten? Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet? Skal vi avlyse reisen til ytringsfriheten, bare fordi vi står i fare for å bli stukket av en mygg?

(fortsettelse…)

Hvorledes kan min, hva vi kaller for livskvalitet - beholdes høy eller bli høyere? Og livskvalitet, det går overhodet ikke på hva man har, men hva man føler man har og hvorledes det er. Hva er det som gleder oss?
(Arne Næss)

«De er i en vanskelig alder», sier de gamle og ser på de unge som prøver å realisere seg selv. Men hvilken vanskelig alder er de vel ikke i selv, der livet er i ferd med å renne ut som et timeglass og mer og mer i livet er i ferd med å bli for sent. Om det ikke allerede er blitt det. «Var det dette som var livet…?», må de tenke, mens det er flere somre bak dem, enn det er i sikte.

(fortsettelse…)

Tirsdag fikk vi hovedmålsoppgave som skulle leveres fredag samme uke. Jeg ble ikke stressa, det gikk fint, og jeg føler jeg fikk sagt akkurat det jeg ville si, selv om jeg lånte slutten fra en tidligere bloggpost, noe som må være lov. Temaet er var noe så filosofisk som “generasjoner”, et emne som bare var dømt til å falle i smak. Oppgaven jeg valgte var å skrive et essay om hva det vil si å være voksen. Mange spørsmål, få svar, ekte Binka-style, det er opp til deg, les i vei. Kommentér gjerne, kom med deres synspunkter og diskutér (jeg skal prøve å delta).

I don’t wanna have to shout it out
I don’t want my hair to fall out
I don’t wanna be filled with doubt
I don’t wanna be a good boy scout
I don’t wanna have to learn to count
I don’t wanna have the biggest amount
I don’t wanna grow up
(TOM WAITS – I DON’T WANT TO GROW UP)

2008. Jeg er ung og vet angivelig alt. Jeg lytter til Tom Waits og Rolling Stones, i dag rynkete og gråhårede menn som aldri synes å ha blitt riktig voksne, enda de er eldre enn de fleste. Jeg synes det er rart. Jeg merker samtidig at når de står slik, som et symbol på en evig ungdom, insinuerer de vagt at det ikke er noe slikt som finnes. Ungdommen. Den er irrelevant. Den er borte like raskt som den kom. Etterpå vet vi ikke riktig om vi egentlig har hatt den i det hele tatt, og vi fylles med angst for at vi kanskje ikke brukte den slik som vi burde, da den enda var her. Ungdommen og alt det den medbringer, er bare en eneste forvirrende og angstfylt opplevelse. Jeg skjønner ikke hva som er så idyllisk, jeg skjønner ikke hva det er de holder fast ved, Tom Waits og Keith Richards. Jeg vet ikke hva dere gjør. Hvorfor er dere ikke forvirra, hvorfor har dere ikke angst? Eller er det nettopp det dere har? Hva er det dere ser? Hva er det dere er? Er dere ungdommer? Eller er dere voksne? Er dere voksnere eller fleste? Eller mer barn enn vi noen gang har vært? Og hva skal jeg bli? Hva skal jeg være? Hvem er jeg?

(fortsettelse…)

Noen bloggere sier at de ikke legger ut skoleoppgaver, ferdige noveller og annet nøye gjennomarbeidet arbeid fordi de er redde for plagiering. Det er ikke jeg. Nå legger jeg ut den språkbruksanalyserende prøvebesvarelsen som ble applaudert i norsktimen, for både kommentar, inspirasjon og … plagiering? De fleste norsklærere kjører jo plagiatkontroll nå i disse dager, så det er egentlig fint liten vits for en utleverende skribent å bekymre seg for slikt når hun vil dele sitt skriveprodukt på internett. Jeg synes bare det er for synd å la en tekst jeg faktisk fikk ganske godt til etter et såpass hardt arbeid i en fire timers periode i strekk, for evig og alltid ligge i en skuff og falle hen. Jeg får helt vondt i sjelen av tanken om at hvis jeg ikke legger ut denne språkbruksanalysen, så vil den aldri i hele sitt liv, som er evig, bli lest igjen. Er ikke det en grusom tanke? Derfor legger jeg den ut, ut på nettet, slik at folk kan finne den via Google når de søker på “Knut Nærum”, “Knut Hamsun” eller “språkbruksanalyse”. Eller kanskje noe helt annet. Vi skal ikke tenke så mye på risikoen for å bli plagiert, men heller muligheten for å bli lest! Alle blir glade. Alle vinner!

Dette er en språkbruksanalyse av to forskjellige tekster om Knut Hamsun. Den ene er et utdrag fra “Litteraturhistorie VK1 og VK2″ av Øystein Rottem fra 1993; og den andre et utdrag fra “Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen” av Knut Nærum fra 2001. Forskjellen i bruk av virkemidler gjør at de to ulike tekstene, til tross for at de begge er sendere av samme informasjon, gir to helt forskjellige inntrykk av Knut Hamsun og forfatterskapet hans. Hva komme det av?

Ser vi på saken fra mange mils avstand, ser den ganske lik ut: Tema er Knut Hamsun, sender er forfatter av en bok, og en bok, den kan jo i bunn og grunn mottas av alle. Men det er ikke sikkert mottaker vil motta. Det er ikke sikkert hun har så veldig lyst!

I litteraturhistorieutdraget om Knut Hamsun er nemlig mottaker som regel nødt til å lese; det er pensum på skolen. Og med den voldsomt informative og verken appellative eller særlig ekspressive holdningen Rottem legger opp til, er ikke motivasjonen videre fremstruttende, selv om detaljene, sakligheten og alle årstallene står like rakt i ryggen som en tropp stålstrake tinnsoldater. Nøytraliteten får den streite og alt annet enn tvetydige teksten til å fremstå som intet annet enn den eneste fulle og faktabaserte sannhet. Den finner ikke på noe tull - ingen provokative sprell, ingen invitasjon til refleksjon eller diskusjon; den gjør bare som den blir bedt om; den informerer. Og så er resten opp til deg. Skal du reflektere eller diskutere, må du invitere deg selv. På denne måten er det slike tekster vi stoler på. Det er slike tekster vi har tillit til. De har ingen baktanker. De virker aldri forlokkende. De er bare rene og ærlige, pliktoppfyllende og entydige.

(fortsettelse…)

Tanker om fremtiden.

Om et halvt år har jeg gått på medier og kommunikasjon i tre år. Etter dette vil jeg være ferdig med videregående. Jeg trodde aldri jeg skulle si dette om medier og kommunikasjon, min lidenskap, men det skal bli herlig å bli ferdig. Ferdig, etter tre år med medier og kommunikasjon. Det vil si ett år på privatskolen Noroff Mediegymnas i Stavanger, og de to siste på offentlige Lundehaugen i Sandnes.

Det første året var helt klart det beste rent faglig og motivasjonsmessig. De to siste har ikke vært fullt så bra sånn sett, selv om det å begynne på offentlig skole var i søken etter et større miljø - noe jeg også fikk. Og bra er det. Men jeg mistet likevel noe stort. Inspirasjonen. På Noroff hadde jeg en gnist uten sidestykke og et øye for design som jeg ikke klarte å lukke, selv ikke da jeg skulle sove om natten. Jeg følte en lettelse da jeg fikk en ny oppgave. Bare fordi jeg hadde vært så utrolig nysgjerrig på hva den ville være, hvordan jeg skulle løse den. Alle idéene som spratt opp som sommerfugler, trangen til og gleden ved å formidle følelser gjennom form og farge, grafisk design, for etterpå å nøye grunngi hva jeg hadde gjort. Jeg elsket det. Jeg var motivert. Jeg digget grafisk design.
Nå føler jeg ingenting.

En ny oppgave er en ny forbannelse. Og en tidsfrist er som et amputert bein, for da må jeg kutte av oppgaven min en spesiell dato, levere inn der jeg har, og bare bli ferdig - det handler ikke lenger om følelser - det handler om det å bli ferdig. Ferdig, selv om jeg egentlig ikke ér ferdig. Jeg har ikke blitt kjent med oppgaven enda, og jeg har liksom mistet evnen til å bli kjent med oppgaver. Tankene mine er et helt annet sted. Jeg klarer ikke lenger å få følelser for produktene jeg skaper. Det er som om jeg ikke har laget dem. Som om jeg har skapt noe som jeg ikke vil se tilbake på, aldri noen sinne vil se på igjen. Jeg har mistet designeren i meg selv. Hun er borte, og det er forferdelig, forferdelig trist.

(fortsettelse…)

Jeg er på skolen. Det er norsktime og jeg skal liksom jobbe med en fritekstoppgave vi har fått. Temaet er “Gåter”, et glimrende tema. Jeg liker gåter. Ikke slike gåter som finnes i klisjeaktige krimfortellinger og lignende riktignok, men gåter som er forbundet med filosofi. Som dere vet: Jeg elsker jo filosofi, og i heftet står det slike små fragmenter om filosofiske gåter og mysterier som er satt sammen for å inspirere oss. Klokka er knapt elleve om formiddagen, kanskje litt tidlig for mystikk og mysterier, men i det utdelte ressursheftet leses likevel følgende:

Amy Bowles ved George Washington University har vist at vi lettare forelskar oss når vi er i situasjonar der vi alt er “tende”, mellom anna i demonstrasjonar, på en idrettstribune eller om bord i eit fly i sterk tubulens. Det forklarer dei tette relasjonane - og forelskingane - som kan utvikle seg mellom elles framande menneske som opplever ei ulykke eller ein naturkatastrofe saman.

Det er som om jeg føler det er noe kjent ved denne tanken, uten at jeg helt klarer å gripe fatt i det. Selv om heftet handler om gåter og jeg digger gåter, greier jeg av en eller annen grunn ikke helt å plassere gjenkjennelsen jeg opplever. Men at den er der, er det ingen tvil om. Har jeg ikke tenkt det samme før en gang…

Kanskje jeg føler det slik fordi jeg er trøtt. La meg ikke før halv to i natt. Sto opp halv åtte. Jeg var nettopp en tur i kantina, kjøpte meg en liten kaffe for 7 kr og betalte med kun kronestykker til den supersmilende kantinedama som alltid stråler som en sol. Er det et jobbsmil? Eller smiler hun på ekte? Kaffen var iallfall sinnsykt god, den forsvant i en fei, og plutselig blir alt så mye klarere for meg. I hjertet kjenner jeg energien stige, samtidig som det går opp for meg at vi ikke bare lettere forelsker oss når vi allerede er “tente” - vi får også lettere ideer.

(fortsettelse…)

OPPGÅVE 2: ESSAY.
“Nesten halvparten av alle nordmenn kjenner seg sterkare knytte til lokalsamfunnet enn til nasjonalstaten”, står det i teksten “Heime best” (sjå ressursheftet side 11). Føler du deg knytt til lokalsamfunnet ditt eller landet du bur i, eller passer nemninga verdensborgar betre på deg? Skriv eit essay eller eit kåseri.

You may say that I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope someday you’ll join us
And the world will live as one
John Lennon - Imagine

(fortsettelse…)

Jeg leser Skrivefest av Tove Nilsen i skyene på vei til Polen, på kafé i Krakow, i korte perioder i løpet av den fem timer lange bilturen på vei til besteforeldrene mine, og på sofaen deres, hvor jeg leser boka ferdig, pocketutgaven, god og slitt er den blitt, en bra bok. I vaskeseddelen heter det at den handler mest om det å lese, men for meg handler den kun om det å skrive. Min egen skrivefest.

(fortsettelse…)

Først av alt; alle vordende mødre, alle gravide: knip igjen i fellesferien, ikke våg dere å sette barn til verden da, for det å ha bursdag i Norge når landet står stille, det er ikke lett.

(fortsettelse…)

Jeg har fått jobb! Eller, altså, på en måte. Det hele startet for noen uker siden da et lokalt gamlehjem ringte meg og spurte om jeg hadde lyst til å spille piano hos dem. De ønsket pianomusikken min en gang i uka, og jeg skulle få betaling. Betaling! Så kult! Jeg takket ja på flekken.

(fortsettelse…)

Før jeg gikk avsted til Platekompaniets jobbintervju på mandag, tok jeg med meg iPod og optimisme. Og så bar det avsted.

På veien funderte jeg over hvor mye avslag jeg ville få på platene nå. Ja, jeg hadde virkelig tatt med meg massevis av optimisme. Ikke overlegenhet, altså; for jeg hadde hørt at denne jobben er en jobb mange vil ha, og som i tillegg er svært vanskelig å få. Så istedet var jeg bare skikkelig lykkelig av å ha blitt invitert på intervju.

I den smale gangen på Hotell Atlantic var det en lang, lang klynge av ungdommer som sto og ventet. Jeg så tydelig på de forventningsfulle ansiktene deres at de ventet på noe. Forventningsfulle, ventende ungdommer har jeg nemlig sett på TV. På Idol. Disse rabbagastene foran meg så tilmærmelsesvis ganske liknende ut.

Men de var jo så mange, jo… Skulle alle intervjues på en gang? Hva? Hva er dette for et slags snålt opplegg?

Plutselig kom en skummel (Ikke i utgangspunktet, men omstendighetene tatt i betraktning) dame i dørsprekken og ba oss ventende, forventningfulle ungdommer stige inn.

Vi satt i rekker som i et tradisjonelt klasserom. Foran hver enkelt lå et tykt hefte og en Hotell Atlantic-penn.

Og værsågod, dere kan starte nå.

Jeg skrev navnet mitt. Det var lett. Så kom nymoderne pop som jeg har fått presset inn i hjernen med teskje ved hjelp av Svisj, The Voice og MTV. Det var også litt lett, helt til hip-hop-spørsmålene snek seg innpå, sakte men sikkert. Det var litt verre, ja.

Paris Hilton-spørsmål var der óg. “Hva heter den første singelen til Paris Hilton?”. Jeg svarte “Blind Stars” og følte meg veldig lettet over å ha klart å huske navnet på selveste Ms. Bimbos hit. Men gjorde jeg egentlig det? Nei. Egentlig så skulle det stå “Stars Are Blind”. Huff!

Metallica fikk jeg goså spørsmål om. Det kan du vel tenke deg hvordan gikk. Ser jeg ut som en person som vet noe om Metallica? Stemmer. Jeg gjør ikke det heller. Derfor gikk den delen samt spørsmålene om satanistbandet Satyricon så godt som rett i vasken før det virkelig var klart for høydepunktet av Binkas manglende kunnskap: FILMDELEN.

Jeg ser lite film. Og når jeg først gjør det er det stort sett for det sosiale samværets skyld. Jeg liker Den Fabelaktige Amelie Fra Montmartre, da. Men le gjerne av meg når jeg forteller deg at jeg ikke aner hva regissøren heter. Det må jeg isåfall sjekke på nettet.

å se film gjør meg rastløs. Når jeg er på kino enten kjeder jeg meg, studerer formen på popcornene eller snur meg for å se alles ansikter i mørket.

På skolen er jeg også forholdsvis elendig i film. Individualisten i meg vil liksom ikke sette på godfølelsen i all samarbeidstvangen og den umenneskelige planleggingen.

Skuespillerne i verdenseliten kjenner jeg riktignok fjesene på. Men i mitt hode har de ingen navn. Det var likevel noe jeg visste svaret på i testens filmseksjon! Og det var et spørsmål om hvem som spite hovedrollene i “Walk the Line”.

Det som var den aller største årsaken til at hukommelsen min ville samarbeide på dette ene spørsmålet var at filmen er basert på livet til vår alles kjente og kjære Johnny Cash. Musikkrelatert altså; og Binka er i slaget med det samme. Svaret var forresten Joaquin Phoenix og Reese Witherspoon. Jeg burde nesten fått jobben pluss et saftig lønnspålegg med det samme bare for å klare å bære med meg sånne vanskelige navn inni hodet mitt!

Men neida. Platekompaniet hadde ikke lyst på noen Binka bak disken. Kanskje like greit, for om noen kunder hadde kommet bort til meg og stilt et vanskelig filmspørsmål ville jeg helt sikkert bare stått der som en gjøk og sagt “oi”.

Jeg kunne jo ha anbefalt Den Fabelaktige Amelie Fra Montmartre til alle som spurte om noe rart, og fått det til sånn at brede filmkunnskaper ikke er bra for hjertet.

Men fra spøk til alvor: Platekompaniet søker nok heller bredspekkende musikk- og filmeksperter fremfor en halvdistré musikkskribent som meg. Det er litt trist. Men om jeg legger meg i hardtrening, klarer jeg kanskje å oppnå en pen, filmmusikalsk nerdestatus til neste gang de søker folk.

Da skal jeg gi dem bakoversveis!

Har du sett reklamen for Telenor der de presenterer ulike abonnementtyper? Abonnement for folk som vil ha kontroll, abonnement folk som ringer mye, og abonnement for oss som er helt motsatt, vi som kjenner frysninger nedover ryggen når telefonen avspiller ringelyden helt av seg selv. Grøss… Virkelig, virkelig veldig grøss…

Jeg er litt sånn skvetten når det gjelder telefoner. Men det var først da vi hadde om fobier i psykologi på skolen at jeg innså at min skavanke muligens kan måle seg på lik linje med den kjente fobien til de som hyler falsett når de ser en slange åle seg forbi.

Jeg er nemlig ikke så skvetten når det gjelder slanger. Såklart, jeg klarer meg helt fint uten daglig kontakt med en, men hvis jeg måtte velge mellom å gi en slange en klem, og å ta en telefonsamtale, så ville jeg definitivt gått for førstnevnte.

Som dere sikkert allerede vet, føler jeg meg utrolig komfortabel med å uttrykke meg skriftlig. Jeg er også veldig glad i å snakke. Men da må jeg først forsikre meg om at det vil være mulig å kunne avgi og motta øyenkontakt og kroppspråk til og fra tilhøreren. I telefonen imidlertid, er det et slags filter som stenger alt dette ute som en sil, og alt man sitter igjen med er en halvforvrengt, nifs stemme som nesten virker som den er fra det hensidige. “Hallooo?…”

I disse hi-tech-tidene blomstrer kommunikasjonssystemet Skype, programmet som muliggjør muntlig kommunikasjon i mikrofon over nettet. I tillegg kan man filme seg selv med et webcam for å prøve å få med seg litt av disse ubeskrivelige mellommenneskelige øyenkontakt-greiene som jeg nevnte nå nettopp. Ja, dét må da være noe for deg, Binka? Jeg tror du er gal. Webcam er et trollsk, enøyd monster med et strengt, strengt blikk. å snakke til en mikrofon i tillegg blir litt for mye for meg.

Det er greit nok å ringe til moren sin og spørre hva man skal ha til middag. Men det stopper der. Der går streken. Der gidder jeg ikke mer!, tenker jeg. Nei, men det går nok dessverre ikke an å tenke sånn på denne planeten.

“Legg ved telefonnummeret ditt slik at vi kan nå deg”, står det i jobbannonsen. “Gulp”, tenker Binka og leter frem mobilnummeret sitt som hun selvfølgelig ikke kan utenat og skriver det skjelvende inn på tastaturet.

“Ring ham og spør”, er også en strofe som dukker oftere en før, i sammenhenger der man skal være stor, flink jente og gjøre ting som alle normale folk gjør: Snakke i telefonen.

Men så tenker jeg; Kanskje jeg ikke er en normal person? Kanskje “Normal people scare me”-buttonen min ikke er så uhyre humoristisk som jeg mente den skulle være, men heller skremmende nøyaktig basert på ren fakta? Èn ting jeg iallfall burde hatt, er en button med et røyking forbudt-skilt hvor den påtente sigaretten er byttet ut med en telefon. Noen som kan skaffe meg en slik? Dere vet hvordan dere skal få tak i meg…

… ikke ved å ringe, altså.

Hipp hurra, folkens! For i dag var det 17. mai. Akkurat nå på slutten av dagen er det vel egentlig bare mørkt. Men en bedre anledning finnes vel ei til å reflektere litt over hva dagen har innebåret. I dette tilfellet: Nasjonaldag.

Nei, vent nå litt. Synes du egentlig det høres så veldig spennende ut? Nei, ikke jeg heller. Så istedet for å ta helt av med utredninger om norske flagg, bunader, softis og gassballonger, skal det nå handle om at jeg i år faktisk tok meg mot nok til å feire 16. mai for første gang, dagen som først og fremst er kjent for å være en eneste stor fyllefest for de som tør - og har noen frustrasjoner å få utløp for. Eller sånne som bare vil gå på konsert. Sånne som meg.

Av alle mulige steder pleier det å være et ganske stort arrangement i en park her i traktene. Der diskes det opp med grillpølser og konsert mellom trær og vakter med refleksvest. Rusfritt? Jepp. Men tror du mange var rusfrie? Nei, det tror ikke jeg heller.

Men noen måtte jo være det også. Og når ungdommer flest heller innpå med tradisjonelt øl på anledninger dette sto jeg forutsigbart nok over muligheten til å drikke hvetemel i flytende form. Noe sier meg at flere skulle gjort det samme.

Det ble nemlig sånn at “vi” byttet “beite” etter å ha ruslet rundt blant de grønne skogene og vaktene med refleksvest en stund. Bussen var full av festglad ungdom med øl-papp-hatter, og det var nok en temmelig ør bussjåfør som til slutt åpnet dørene for at vi skulle gå av. Ikke spør meg hvor vi skulle, men mål og mening er vel heller ikke et vesentlig begrep under forhold som dette.

Det som var sikkert var i hvertfall at det var en harmløs og uberuset gjeng som vandret i vei, helt til én brøt harmonien. Snart sto vi og så på en krangel mellom en dritings stakkar og en bestemt kar som fortalte førstnevnte hvor ynkelig hans alkoholiserte tilstand så ut. Det var nok ikke så lurt…

Jeg husker at de sto og kjeftet på hverandre, og at det så ut som det ordnet seg og vi snudde oss for å gå videre. Vi gikk, men før jeg visste ordet av det hørte jeg noen rope en kort setning med ordet “kniv” i. Og vi løp!

Det var egentlig litt komisk, for jeg så ingen kniv. Men for sikkerhetsskyld bar det i vei forover i et raskere tempo. Vi var ganske mange, og jeg fikk ikke helt med meg hva som skjedde foran de som skygget for metrene foran meg. Men plutselig snudde den fulle fyren vi løp ifra seg, og han gikk mot meg med en kniv!

Jeg pleier å være av den typen som ikke skjønner enkelte vitser med en gang, og som ellers kan få forsinkede sjokk; innse alvoret lenge etter det har inntruffet. Og i og med at det var mørkt og fyren var dritings som bare det, var det vel i utgangspunktet ikke mer dramatisk enn at jeg bare småjogget vekk fra hans fremste synsvinkel og ikke lenger hadde så mye å frykte. Min gode venn og potensielle bodyguard satt derimot verre i saksa der den fulle gutten istedet gikk enda raskere mot ham med et enda mer olmt uttrykk i ansiktet. Men heller ikke da viste kniv-gutten særlig til balansekunster og det var en skremmende men ellers ingen komplisert sak å løpe til sides før man forduftet fra kniv-sonen.

Oh man, dette høres jo helt psycho ut. Og det var det egentlig også. Jeg som nysgjerrig bare tenkte å henge meg på noen venner som hadde 16. mai-planer, var plutselig oppi noe helt annet enn fantasi og veldesignede Macer.

Skumlere greier har imidlertid fått et hardere grep om meg etter det som skjedde på Hommersåk i vinter. En 16 år gammel jente ble skutt og drept av sin egen kjæreste, og avisene skrev med klumpen i halsen.

Det der var et eksempel på tragisk slutt. Min opplevelse fikk hendigvis en lykkelig en. Det gikk bra, heldigvis. Men det var ingen garanti for det. Ærlig talt er det vel umulig å spå hva skjebnen kan ha planlagt når det er mørkt og en full fyr med kniv er i nærheten. Om det i det hele tatt finnes en skjebne. Kanskje det bare er snakk om flaks og uflaks.

Som sagt var vi mange, og jeg hadde ikke en gang vekslet blikk med kniv-duden så jeg følte meg ikke akkurat som midten av darts-skiva akkurat. Men logisk tenkning får selvfølgelig ingen medhold når det gjelder håpløse situasjoner som dette.

I verste fall kunne det ha gått alvorlig for noen helt tilfeldige av oss, bare fordi vi var på feil sted til feil tid og en tilfeldig person vi tilfeldigvis passerte tilfeldigvis var litt for dritings enn han burde vært.

Så pass på dere selv når dere er ute og koser dere, folkens! Alt er mulig og ingenting viker for logikken når det kommer til stykket. Vær snill mot andre, ikke drikk for mye, ikke tøff deg og løp som bare det hvis det blir nødvendig!

Soving på bordet, hypersterk kaffe og CS: Jepp, vi er på LAN. Eller kanskje enda mer spesielt - jeg er på LAN. Uten ambisjoner om å knuse de andre i CS, hoppet jeg riktignok rundt der med et stusselig våpen. Noen ganger overrasket jeg også med å ta rotta på dem alle, men da stirret de bare rundt seg med et tomt blikk og fortsatte å hakke på tastaturet…

Sist helg var det LAN på Viking Stadion i Stavanger. Og da lyset senket seg og alle gjorde seg klar for en heidundrende nerdehelg, bredte en saftig kommentar seg over området: - Hvem skrudde av lyset? Jeg trodde dette var et LyseLAN!

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til det ubestridte “local area network”-mysteriet i begynnelsen. Men da noen klassekamerater så gjerne ville ha meg med, ble det til at nysgjerrigheten tok overhånd og det bar i vei til den egentlige fotballstadionen med laptop og sovepose på slep. Jeg tok også med meg en god, myk pute, noe jeg fikk svært god bruk for.

Nettene var nemlig lange, og kulda satte forsåvidt også inn, slik som det heter i musevisa. Og når LANets sovesal var fullstendig overfylt av snorkende dansker, minsket liksom lysten min til å legge seg ned der for å sove. Det jeg derimot oppdagde som et briljant sovested var bordene der vi satt ved. Og skal jeg tro folkene mine, sovnet jeg før hodet mitt landet på puta. Jeg må virkelig ha vært trøtt… Men så er det jo sånn at man skal sove minst mulig på LAN. Og på akkurat den delen var jeg nok rett under seierspallen. Jeg sov i hvertfall ikke da de andre sov. I morgentimene var det nemlig temmelig tomt i rekkene hvor jeg nettopp hadde våknet fra min hodet-på-bordet-soving og satt å lurte på hvor resten av befolkningen hadde gjort av seg.

Men luringene var riktignok våkne i ny og ne også. Og da gikk turen ofte til Matvarehuset Ultra noen etasjer under oss hvor de har et imponerende stort utvalg med ketchup. Det var også en morgen der vi fikk øye på en dansende banan i fruktavdelingen der. Da måtte vi virkelig klø oss i håret og lure på om vi sov ennå. Men det gjorde vi ikke. Bananen var der - og det var vi også! (Tror vi)

Uansett: Som en av de få jentene som svinset rundt i gangene på LyseLAN, fant jeg etter hvert en praktisk fordel ved akkurat det; jentetoalettet var totalt utrafikkert. Noen ganger begynte jeg faktisk å lure på om jeg var den eneste som brukte det på hele LANet. Jeg traff nemig aldri noen der! Ganske bra egentlig, for jeg liker ikke å treffe folk på do.

Men nok dosnakk.

Mitt første LAN ble viet til oppsiktsvekkende lite datasitting og mye vandring mellom datarekkene. Jeg var til stede under byggingen av et veldig kult kabinett med fancy vifte og neonlys. Og jeg gikk selvsagt ikke glipp av den spennende armheving-konkurransen hvor deltagerne ble så ivrige at premien nærmest ble ubetydelig.

Binka på LAN var med andre ord en revolusjonerende oppdagelse. Jeg fant ut at man ikke trenger å ha særlig med ferdigheter for å ikke fremstå som en totalt koko inntrenger, men at man bare kan sitte og slappe av, ta seg en cola, og i det minste late som man eier folk i CS. Skal jeg gjenta suksessen, blir det nok ikke før jeg har spart opp en diger dose med søvn. Men tross en totalt utslått Binka sist søndag, ga dette meg et underholdende innblikk i noe jeg ikke pleier å være borti til vanlig.

Når det gjelder CS-skillsene mine, kan de bare gå oppover etter dette. Absolutt lovende.

- Jeg kan fly!, sier Daniel.

Ole og Steffen: - Se, PC!

(Foto: Daniel Åkerblom/Binka)

Banning… Smak på ordet… Banning… Høres det noe fancy ut? Høres det ut som det er glamour, integritet eller noe sofistikert over det? Gjør det virkelig det? Nei… Det gjør det ikke.

Hvorfor holder da folk på med dette her? Banning… De merkeligste strofer sprøytes uhyggelig inn språket vårt. Ja, ord som vi egentlig ikke vet helt hva betyr selv en gang. Vet vi i det hele tatt hva ordet “banning” betyr? Banning…

Jeg slo opp i en ordbok for å finne ut av dette. Og skremt og facinert på samme tid, dukket ordet “forbannelse” opp. Forbannelse… Nei, det ordet der smaker ikke noe bedre. Forbannelse… Det ligger i tillegg noe uhyggelig over akkurat det ordet. Og man vet, man vet det så inderlig godt, at forbannelser ikke er noe man bare slenger rundt seg sånn i hytt og pine. Forbannelser er det ikke du som har kontrollen over. Men noe som er mye større og mektigere enn deg. Gjerne noe ondt. Onde makter som vil kaste onde forbannelser over deg. Pthew, nei, det vil ikke vi blande oss oppi. Eller vil vi det? Ja, gjør ikke folk det hele tiden?

Forbannelse… Forbanning… Banning. Der har du ordet som vi er kjent med. Det er der det kommer tilbake. Eller skal jeg si, “stikker innom”. For det er nemlig sånn jeg føler det med banning. Det stikker. Det stikker dypt inn i hjertet. Som om det virkelig er en forbannelse. En ond en. En forbannelse mot språket i første rekke. Kanskje også en forbannelse mot andre ting. Kanskje en forbannelse mot folk. Mot deg! Har du tenkt på det før?

Tenk deg at du snubler og faller ned en trapp. Og hvem roper du på? “SATAN!”, roper du. “FAEN!”, “Helveteeeee….” Jepp, det er det han heter. Det er det han kalles. Og det er der han holder til. Men hva skal det gjøre godt for å rope på han av alle mulige i et sådan smertefullt øyeblikk. Han vil nok ikke komme og plukke deg opp og lime plaster på kneet ditt. Eller si “Her er jeg! Og ja, beklager… Dette her var bare min feil.”

Mens du ligger der og ynker deg, dukker kanskje “FAAAADER!” opp blant mandlene nede i halsen din. Fader… Var det hans feil at du datt? Var det hans feil at du fikk vondt? Og hvorfor fikk du egentlig vondt?

Kanskje du fikk vondt fordi det ligger en forbannelse over deg… En banning. Pass på hva du slenger rundt deg…

Denne saken ble til under en skoleoppgave der jeg skulle rette meg mot temaet “Stavanger”. Men noe sier meg at også barske trøndere og flirete sørlendinger kan føle seg truffet. Så nå kan dere alle lese i vei.

Hei, rogalending.
Har du noen gang tenkt på hvor heldig du er? Med dialekten din, mener jeg. Dialekten, som så alt for sjelden får et klapp på skulderen og ros for å være så kjekk som den er. Denne skatten er akkurat du så heldig å ha i din dypeste underbevissthet. Og om du vil, kan du plukke fritt fra rogalandsdialektens ferdiglagde arkiv av artige ord og uttrykk som for eksempel “tråsskål”, “løgnas” og “stikkedåse”. Da klinger den bedre enn krystallglass, skal jeg si deg. Spesielt i skriftlig konsistens.

Men dessverre har vi språkelskere vært alt for sløve med å pakke dialektkrystallen vår inn i bomull, og nå er den iferd med å knuses fullstendig under en stygg invasjon av ødeleggende fjortissberter! Disse luringene, som antageligvis ikke vet bedre, er trolig skyldige i innhentingen av de skarpe z-ene og knusende forkortelsene som skraper mot den skrøpelige, skriftlige rogalandsdialekten vår. “D e qlt å ver fra zannezz”, skriver de heftig på mobilene sine. Men er dette dialekt? Svaret er utvilsomt, og uttrykkes med et rungende NEI fra min side. Det den skriftlige rogalandsdialekten imidlertid opplever i disse dager, er en kraftig språkforsøpling. Eller som det plagsomme fenomenet omtales offisielt: “sms-språk”. Men uansett betegnelse mener jeg at det er for synd å kaste vekk dialekten vår på en slik måte, når det å uttrykke seg skriftlig på dialekt kan bidra til en sjarmerende særegenhet når det gjøres ordentlig.

Det er da vår alles kjente, kjære og krøllete Per-Inge Torkelsen kommer inn, som virkelig er et forbilde for rogalandsdialektens skriftlige brukere. Per-Inge har har vist at han har kontroll på dialektskrivingen. Og det skal man nok ikke se bort ifra at vi alle har inni oss. Om vi lever i håpet, kan nok selv en glossy rogalandsfjortiss klare å stue vekk sms-dialekt-skrivingen. Så til alle dere som føler dere truffet, vil jeg anbefale å gå og øve med det samme, før den skriftlige rogalandsdialekten skifter navn til “dn zriftlge rogalansdialektnKoz”.

Folk som sover synder ikke, de trommer ikke med foten eller stirrer på klokka. Men de kan gli dovent over deg i en skarp sving eller la være å våkne når du skal av toget. Har offentlig soving noen fordeler?

Etter jeg begynte på skole i Stavanger og ble en ivrig kollektivtrafikkforbruker, kommer det ofte øyeblikk der jeg får lyst å ta meg en lur. Særlig på vintermorgener når omgivelsene utenfor vinduet er bortført av nattens mulm og mørke. øynene blir tunge som fjell, og så… bare… BANG. Fjellene synker ned. Dnnng.

Men det synes jeg er litt flaut. Likevel kan min engstlighet rundt dette kanskje ikke være så dum likevel?

VG Nett skriver nemlig i dag om en kar som skulle ta fly fra Namsos til Trondheim, og tok seg en liten blund i flysetet. Men denne gangen gikk det galt. 21-åringen ble jammen meg med til Namsos igjen - og det mens han fortsatt var i drømmeland. Ja, sånn kan det gå.

Men til tross for denne hendelsen, fortsetter folk og fe med den offentlige sovingen sin. Ikke noe problem for meg, tenker jeg, helt til de villt fremmede soverne sovner mens de sitter ved siden av meg. Det er nettopp da jeg begynner å bekymre meg litt over potensielle situasjoner:

1) Når man sover, blir musklaturen naturligvis like doven som resten av passasjeren, og det kan derfor bli vanskelig for soveren å sitte rett i setet sitt. Lettere blir det heller ikke når toget når en sving og den offentlige soveren glir i motsatt retning. Hva om personen faller ukontrollert over nabopassasjeren (MEG!) i setet ved siden av? Det kan skape noen gøyale situasjoner… host.

2) Tenk hvis soveren ikke våkner innen jeg skal gå av toget og jeg dermed blir nødt til å utøve vekkeklokkearbeid? Min filosofi er at sovende mennesker helst skal få lov til å sove ferdig.

VIDERE GRUBLER JEG, og kommer frem til at det urgamle ordtaket “Den som sover, synder ikke” er en yppelig strofe å nevne i denne saken. Folk som sover trommer ikke irriterende med foten, de fikler ikke ubehagelig med hendene eller gir deg et olmt blikk før de kikker stressa på klokka.

Offentlig søvn kan by på et drømmende avbrekk i hverdagen i form av en gratis kinoforestilling med fantasifulle drømmer uten jordisk innsikt og fornuft. Noe sier meg at soving kan være løsningen på mange problemer. En liten blund i offentligheten trenger derfor ikke å være en dårlig idé. Snarere tvert imot.

Folk gjør så mangt for penger, og noen yrker er mer innlysende fornuftige enn andre. Likevel har de tilsynelatende “mindre fornuftige” sysleriene også en helt uunnværlig mening som planeten ikke hadde vært den samme foruten.

Når du våkner om morgenen er det kanskje en vekkerklokke som står for det vanskelige oppdraget å få deg opp. Men hvem har laget vekkerklokka? Jo - en vekkerklokkemaker, så klart! Og det å være vekkerklokkemaker er jo kjempefornuftig, ellers hadde du kanskje snorket ennå. (?)

Og om du kommer deg til kjøkkenet i løpet av dagen, spiser du gjerne litt eller tar deg et glass melk. Men hvor kommer melken fra? Jo - selvsagt kommer den fra en ku. Men siden “ku” ikke er et yrke, kan man i tillegg til den rautende skapningen også klappe en annen (rautende?) skapning på skulderen. Nemlig en melker, eller en bonde, eller kanskje en profesjonell melke-melker-montør som fester sånne dingser på spenene til de svære gressgomlerne.

Andre yrker med samme innlysende fornuftighet er kokker, leger, journalister og gymlærere. Kokker skal lage mat til oss hvis vi ikke gidder å lage den selv, leger skal kurere oss hvis vi blir syke eller spiser noe galt som kokken serverte, journalister skal sørge for at vi holder oss oppdatert om ting i verden, og gymlærere skal trimme oss slik at vi ikke blir overvektige og føler for å delta i “Ekstrem Forvandling” eller “Slankekrigen”.

Og siden jeg er så godt i gang skal jeg nevne et par innlysende superfornuftige yrker til: Brannmann, klesdesigner, elektriker, rørlegger, veiarbeider, vindusvasker, vaskehjelp og politi.

Det som er felles med alle disse yrkene er at de gjør noe som Må gjøres. Og vi vet at de må gjøre det de må gjøre, eller så går ikke verdens tannhjul like smertefritt rundt - og rundt - og rundt.

Hvem skal vel slukke brannene ellers? Hvem skal fikse rørene dine? Hvem skal asfaltere veiene? Og hvem i huleste skal sørge for at svære vinduer i enorme bygninger skal holde seg rene og pene?

Ja, vi trenger de innlysende meningsfulle yrkene.

Men så er det sånn at vi faktisk trenger de som IKKE er innlysende meningsfulle også. Yrkene som noen mennesker har, og som kanskje blir sett på som tullete av andre, til tross for det faktum at de ikke-innlysende meningsfulle yrkene er uunnværlige i den verdenen vi har i dag.

La oss starte med fotballspillerne for eksempel. Hva er vitsen med dem? Voksne mannfolk som ennå ikke har tatt til fornuft og skaffet seg en ordentlig jobb, men løper ennå rundt i shorts og knestrømper på en fotballbane med kameratene sine i matchende t-skjorter.

For det er nemlig der vi tar feil!

Fotballspillere skaper det noen kaller “underholdning”. Og selv om de løper rundt på skjermen i beste sendetid, er det vel ikke noe annet å gjøre enn å akseptere at dette skal være gøy, og juble hvis ditt lag får mål. Sistnevnte kan dessuten styrke at folk blir mer patriotiske for stedet, byen eller landet de bor i - noe som er alt annet enn negativt. Men å klæsje rødt, hvitt og blått i fjeset og gå på fotballkamp med et dusin brølende karer er vel kanskje litt i overkant, men det er opp til den enkelte å bestemme.

Men hva med komikerne? Er det noe vits i dem? Vitser er iallfall noe de bør ha peiling på, men som slettes ikke alle av dem har helt roen på når det kommer til stykket.

Og, nei - jeg snakker ikke om løgnaser på en benk i parken. Visse folk får faktisk godt betalt av å prate tull hele dagen. Og det er ikke det at ingen av dem er morsomme, men noen ganger begynner jeg bare å lure på om komiker ikke er ment for å være et yrke. Det blir på en måte litt oppbrukt i lengden, og at noen for evig og alltid skal holde på og prate surr kan umulig være sunt.

Men det jeg derimot kom frem til, var at det å være komiker er utrolig viktig. Ikke bare for underholdningens skyld, men også for å sørge for at folk lever lenger, i tillegg til å holde enda større tullebukker i sjakk.

Tegneserietegnere kommer selvsagt i samme kategori som komikere. De er morsomme, provoserer og får oss til å le. I tillegg krydrer de opp planeten med ikke-eksisterende tegneseriefigurer som likevel kommer til levende live i sjelen til mange surrete lesere som antageligvis hadde fått litt vondt inni seg om figurene plutselig skulle forsvinne. Selv om de egentlig ikke en gang trengte å være der. Men det gjorde de likevel!

Opus, Pondus med Frode øverli og Satchel i Fuzzy fortjener en klapp på skulderen - akkurat sånn som kua som gir oss melk i glasset og den eventuelle melke-melker-montøren som sørger for det. I tillegg til Kurt Nilsen som gir hele verdens rørleggere et håp om å en dag bli superstjerne, og alle måker som bæsjer på vinduer og gir vinduskvaskere noe å gjøre på. Takk.

- Vi bare står der og ser på dem og drikker øl, sier sjiraffkongen Øyvind Bollingmo som har som hobby å besøke sjiraffer og stille kjendiser sjiraff-spørsmål.

Dagbladet.no publiserte i dag en presentasjon av sjiraffelskeren Øyvind Bollingmo. (Sjekk det etternavnet du!) Og når de langhalsede skapningene deler bosted med mine hjertekjære elefanter, ble jo saken enda mer interessant.

«Verdens vakreste dyr», mener Bollingmo om vegetarianerne fra Afrika. Han legger til at sjiraffen også er et vennlig og grasiøst dyr. (Omtrent det samme som jeg mener om elefantene mine.)

31-åringen fra Sør-Trøndelag jobber som dataprogrammerer. Han bor i Oslo og har leiligheten sin stappfull med sjiraffer. Men selv om Bollingmo hittil kanskje virker som en litt halvskrullete sjiraff-fanatiker uten mål og mening, har han gjort interessen sin om til en aldri så liten hobby.

Bollingstad bedriver nemlig tiden han ikke jobber med å utvikle «web-to-print-løsninger» til å stille kjente folk sjiraff-spørsmål. For å nå de omstridte menneskene bruker han nettprat-oppleggene som finner sted på de fleste nettaviser rundt omkring på den vide veven.

Det første sjiraff-spørsmålet han stilte, var til tegneserieskaperen Frode Øverli på nettprat på Dagbladet.no i 1999. Da stilte Bollingmo følgende spørsmål: «Hvorfor er det så lite giraffer i serien din?»

Bollingmo sier i ettertid at spørsmålet, men ikke dyret, var mest på spøk. Men til nå kan han skryte av å ha fått 467 sjiraff-svar fra politikere, musikere, forfattere og realitykjendiser på diverse nettmøter. Det hører også med til historien at han har sendt inn 1200-1300 spørsmål.

Selv om ikke absolutt alle har lyst til å svare på sjiraff-spørsmål vet Bollingmo i alle fall å kjenne andre likesinnede. De er en hel gjeng med sjiraffentusiaster som reiser rundt i hele Skandinavia og hilser på sjiraffene der. De har allerede hilst på tre i Norge og 30 i Danmark. Og i år skal de besøke alle sjiraffene hos søta bror i Sverige.

- Vi bare står der og ser på dem og drikker øl.

Selv om Bollingmo ikke har fått særlig med oppmerksomhet for sin uvanlige hobby som sjiraff-spørsmålsstiller, har han glede av dette. Og tro det eller ei, jeg ble jammen litt inspirert selv.

Fra i dag av skal jeg stille kjendiser elefantspørsmål på nettmøter, så skal vi se om Dagbladet skriver en artikkel om elefantgale Binka også.

(Reagerer du på måten ”sjiraff” er stavet på i denne artikkelen er det fordi sjiraffkongen Bollingmo mener ”sjiraff” er en penere stavemåte enn ”giraff”.)

http://www.dagbladet.no/magasinet

Maria Olivia fra Brasil ble født 28. februar 1880 og er 125 år. Ja, du leste riktig, 125 år. Er det riktig å leve så lenge?

For noen dager siden meldte Dagbladet om det som sannsynligvis er planetens eldste menneske. Hun er uten tvil Brasils eldste, men om hun er Jordens lengstlevende person våger ikke Guinness rekordbok å si for sikkert. De hevder hun ikke kan bevise fødselsdatoen sin, selv om den er tilgjengelig for alle som ønsker å se den. Men Guinness rekordbok sier de skal undersøke saken nærmere.

Den gamle damen fra Brasil har vært gift to ganger og bor i en liten trehytte sammen sin 58 år gamle adoptivsønn som er et av hennes 14 barn. Hun har både imponerende god hukommelse, er mentalt oppegående, fornuftig og elsker å snakke. Og når det gjelder snakking er det nesten litt fantastisk at det er mulig å kommunisere med en person som har levd i over 100 år - og faktisk enda 25 til! Utrolig. Hun må nok ha mye å fortelle. Det er kanskje derfor hun er så glad i å snakke. Det er jo alltid nyttig å ha en hobby.

Kanskje hun har snakket seg gammel? Man kan jo aldri vite.

Hvordan har hun det egentlig? Er hun lei av å være seg - i over 100 år? ”Hei, jeg heter Maria Olivia og for akkurat 100 år siden var jeg 25 år”. Er ikke det rart? Hvordan føles det å si det til seg selv, og hva surrer egentlig rundt i hodet hennes? Er hun orientert i hva som skjer i verden i dag? Har hun testet ut datamaskiner og annen avansert teknologi som de for 100 år siden ville vært skremt av og trodd var trolldom? Og hvordan er det å være en levende historiebok som har levd i tider vi andre må lete og lese oss til i nedstøvede bokhyller?

Tenk på det du…

Dagbladet.no

Den grusomme flodbølgeulykken i Sørøst-Asia 2. juledag har så langt tatt over 123 000 menneskeliv og rammet både asiatere og turister. Nå bidrar hele verden med penger til helsevesenet, mat og oppbygging, og hjelpemannskaper leter febrilsk etter de savnede med usikker skjebne.
Hvorfor skjer sånne forferdelige ting?

Bildene er hentet fra VG.no

Det var nok flere av oss som holdt på å sette pinnekjøttet i vrangstrupen da julegleden brått ble avbrutt av den hjerteskjærende nyheten om at en grusom flodbølge, eller tsunami om du vil, hadde skylt inn over store områder av Sørøst-Asia.

Nå i julen er det høysesong på ferieøyer som Phi-Phi, Krabi og Phuket og over alt på de lange hvite strendene koser turistene seg i den tropiske solen. Når tørsten begynner å skrape i ganen er det ikke langt til nærmeste sjarmerende bungalowe på strandkanten hvor hyggelige thailendere gladelig serverer noe å slukke tørsten med eller noe å sette tennene i.

SÅ STERK VAR FLODBØLGEN

SE VIDEOER AV TSUNAMIEN

Hva var det som skjedde?

2. juledag, 26. desember, ble det registert et jorskjelv i Det indiske hav som målte så mye som 8,9 på Richters skala. Skalaen går til 12 og dette skjelvet er et av de sterkeste av sitt slag.

Når slike skjelv skjer langt nede på havbunnen blir de ofte bare registrert av forskerne. Men siden havområdet rundt Indonesia er så langgrunt, det betyr at det er ganske grunt helt fra stranda og utover, er dette området ekstra sårbart.

Grunnen til jordskjelvet var at to plater på havbunnen sprakk og forskjøv seg, noe som førte til at havet flyttet på seg og Tsunami-kjernen strømmet opp mellom platesprekkene og voldsomme vannmasser ble presset opp. Og så bar spetakkelet mot land på en bokstavelig talt vanvittig fart på ca 500 km/t.

Effekten av flodbølgen kan sammenlignes med å kaste en stein i vannet.

På vei inn mot land ble vannet grunnere og grunnere, og da de enorme kreftene bega seg innover mot land bremset fronten ned til en hastighet på ca 45 km/t. Dette førte til at “45 km/t-delen” ble tatt igjen av resten, noe som med andre ord vil si at bølgen vokste seg større og større til en stor 10 meter høy vegg av vann.

På kystlinjer som vender mot den sprukne havbunnplaten, forsvant vannet fra stranden ved en tilbaketrekning på 343 meter. Det som ofte skjer da er at folk løper ut i havet uten å skjønne at det kommer en tsunami.

Sterke krefter

Det er umulig for oss (iallefall jeg) som ikke har opplevd maken til naturkatastrofer å forestille seg noe slikt. Men det vi vet er at enorme krefter var i aksjon. Jordskjelvet hadde en energi som var 30000 - 40000 ganger større enn atombomben som ble sluppet over Hiroshima.

Da jeg var mindre badet jeg en gang i sjøen. Det kom mange fine små bølger og jeg var ganske nær land. Plutselig kom det en stor bølge, og den kom over meg og jeg ble “fanget” under bølgen. Det var skummelt.
Vannet presset meg helt ned til den grunne bunnen i noen sekunder, og selv om jeg prøvde å dytte meg opp klarte jeg det ikke.
Den lille, skumle opplevelsen var nær land og helt ufarlig. Og sammenlikner man den bølgen med den enorme tsunami-bølgen i Sørøst-Asia kan man kanskje få en liten anelse om hvor sterke krefter det egentlig var som herjet der nede.
Altså; Jeg ble redd av en liten ufarlig bølge. Hvor redd ble vel ikke folkene i Sørøst-Asia for den GIGANTISKE bølgen?

De omkomne
Totalt omkomne akkurat nå er ca. 123 477. Blant dem fryktes flere hundre nordmenn omkommet. Mange, mange mennesker er savnet, og etterhvert som dagene går og de savnede ikke blir funnet, frykter letemannskapene det verste.

Men mange savnede har også blitt funnet, og når familier og venner blir gjenforent igjen er det nok en uforglemmelig følelse som strømmer gjennom folkene nede i Sørøst-Asia. Det er lett å få en klump i halsen av både gledene og sorgene bølgekatastrofen har ført med seg.

Man sørger for de omkomne og gleder oss over de som klarte seg. Det må være utrolig lettende å være i live etter en sånn opplevelse.

Grusomt

Lik, lik, lik. Lik i badedrakt, flere lik.
Etter få dager begynte likstanken å bre seg utover det tidligere svært så idylliske ferieområdet. Men selv om solen ikke skinte i øynene til folk, sto fortsatt den runde, varme kulen på himmelen på og gjorde kjølelagere ekstra trengende. De pårørende ville jo finne igjen sine kjære blant tusenvis av de omkomne. Men det var ikke lett. For hver dag som gikk ble likene stadig mer ugjenkjennelige. Det ble umulig å se hudfarge og kjønn. Og så hadde de bare klærne å kjenne igjen på. Men de måtte skynde seg. Likene gikk i oppløsning.

Alle de blide ansiktene på de avbildede “Missing!”-plakatene, og alle de triste ordene, bildene av likene, og menneskene som har kommet helskinnet fra det men fortsatt har minnene de antageligvis kommer til å slite med lenge.

Tenk å være på juleferie. Hele familien eller en gjeng med gode venner ut på tur, og plutselig skjer noe sånn. Du ligger på stranden. Død. Rundt deg ligger andre døde. Noen ligger med avrevne armer og ben. Folk går rundt med plastikkbind foran munnen fordi du blir brutt ned av den grusomme solen. Du blir lagt i provisoriske pappkister mekket av fengselsfanger, hvis du i det hele tatt blir funnet vel og merke. Hjemme er folk redde for hva som har skjedd med deg. De har det så grusomt vondt, og du kan ikke gjøre noe, for du er død og ligger et sted og rotner uten at noen får vite det. Kanskje du ligger nedi havet. Dratt ut på sjøen av bølgen.

Det er så utrolig mye fælt som har skjedd. Og det kunne skjedd med hvem som helst. Med deg, med meg. Hvem som helst. Tenk på det.

Det var ikke mange som omkom av drukning i alt vannet, men slag mot murer, biler, bygninger eller ting som fløt i vannet. Folk holdt seg fast i palmetrær og klatret opp på tak og ventet i flere timer før de kunne komme ned igjen.

Jeg har vært der

I 2001 var jeg i Phuket i Thailand. Jeg og foreldrene mine var der på ferie.
Jeg var 11 år og lykkelig uvitende om at det var noe som kunne sprekke nede i sjøen og føre til en enorm bølge som kunne skylle meg og mine vekk.

Det var her jeg fikk inspirasjon til å begynne med Elefantzonen.com. Jeg var oppslukt av elefantene der nede. Og du skal ikke legge sjul på om de synes jeg var litt kul også når jeg kom og ga dem bananer.

Hotellet lå ikke langt fra sjøen. Der hotellrommene var var nok laget av noe litt mer solid enn resepsjon-delen som var tropisk og usolid. Men det var jo et hotell i Thailand. Det skulle være litt strå og litt halvveis ute og sånn. Men det spørs om det holdt en tsunami ute.

Bortenfor hotellet lå en gate med massevis av små butikker. Jeg husker vi gikk der ofte, og hver gang var det en selger der som hadde lært seg et skandinavisk uttrykk som han alltid sa. “Godag, godag”, sa han. Men ble 26. desember en “god dag” for ham?

I strandbaren, som også var laget av bambus, strå eller noe lignende, sto en thailandsk dame som het Nam Nam (Ja, faktisk) og mikset og serverte drinker. Like ved gikk unge, fattige thailandske jenter og solgte blinkende blomster, plastikksmykker og ting vi egentlig hadde bruk for, men kjøpte likevel.

Tenk hvis dette er pinneved nå.

De gnir det inn

Nå går det ekstra nyhetssendinger fortløpende på TV2. Men de sier sjelden noe nytt. Bare det samme om og om igjen. De gnir det inn. Alt det vonde og alt det triste. Gnir det inn, dytter det på deg. Du SKAL bli lei deg, du skal bli trist.

Men, på en annen side:
Det er fint de viser at de bryr seg. Hundrevis av nordmenn kan være omkommet og det er landesorg.

Avisene har hatt flodbølgekatastrofen som hovedoppslag helt siden 2. juledag.

Det er så utrolig trist. Jeg håper ting vil gå bedre etter hvert for alle pårørende. Og til letemannskaper og andre som arbeider for ofrene i Sørøst-Asia nå - de gjør en nyttig og bra jobb.

Ulykken har kanskje vært grusom og tatt mange menneskeliv, men den har fått mennesker fra hele verden til å samarbeide og gjøre alt de kan for å skrape sammen store pengesummer til ofrene i Sørøst-Asia.
Snille mennesker.