Akkurat i de dager der jeg skriver på mitt bidrag til Gyldendals barnebokkonkurranse, oppdager jeg en ny skrivekonkurranse. Denne er på websidene til Cappelen Damm og det er en Krim- og spenningsromankonkurranse. Med det første blir jeg spent og opprømt over å ha funnet hva det neste prosjektet mitt kan bli. Deretter slår det meg at jeg ikke en gang liker krim. Nå er jo ikke fremst nok en spesielt stor bokorm, men når jeg først gripet fatt i en bok, er det slettes ikke krim- og spenningsromanene. Politietterforskning og drap får meg til å gjespe. Ikke at jeg synes det ikke er fælt, eller nervepirrende, for det er det. Kanskje er det nettopp det som er problemet. Det jeg ser for meg som sterotypisk i krim- og spenningssjangeren er nemlig langdryge miljø- og karakterbeskrivelser som støvete gamle menn eller damer skriver ned på bakgrunn av virkelige kriminalhistorier som de har fått inn gjennom politiradioen de har stående på radioen. De skriver dem ned i lange, lange, lange, tykke bøker fordi de vet at alle har hørt om disse skumle sakene som skjer, alle er redde, og bruker de redsel til å gjøre seg spennende med vilje.

Et fremskritt er derfor da at første undertittel i Cappelens konkurranseutlysning er «Finnes det en ny måte å skrive krim på?»

(fortsettelse…)

I 1969 møtte den 14-årige Beatles-fanatikeren Jerry Levitan John Lennon på et hotellrom i Toronto og overbeviste John om å gjøre et intervju om fred. 38 år senere har Jerry produsert en film om det. Her har han brukt det originale intervjuet som soundtrack, og regissør Josh Raskin har laget en visuell fortelling som ved hjelp av pulserende animasjon delikat og fintfølende romatiserer hvert eneste ord John Lennon sier. Raskin forener de geniale tegningene til James Braithwaite med mesterlig digital illustrasjon av Alex Kurina, som sannelig resulterer i noe som minner om et fortryllende avlukke for Lennons intellekt og tidløse budskap.

Oversatt fra YouTube

Jeg liker veldig godt å se filmer om forfattere, autentiske eller fiktive karakterer, som er eller som prøver å bli det. Rart, hva? Jeg har akkurat oppdaget en slik film. Den heter Finding Forrester og handler om Jamal, en gutt som skriver, men det er hemmelig. Og enda bedre: Han bor på Manhattan.

(fortsettelse…)

Dette er en skikkelig kosepost. Den skal handle om film, de filmene som hittil, ved dags dato - 16. mai 2008 - har gitt meg noe spesielt, og rørt meg betydelig. Jeg ser ikke så veldig mye film. Når jeg først finner en jeg liker, kan jeg nemlig se den i evigheter. Om igjen og om igjen ser jeg den. Eller dem - disse filmene som jeg nå skal fortelle deg om. Jeg liker ikke en film fordi den forteller meg noe nytt, men fordi den bekrefter det jeg allerede føler. Jeg ser ikke på film på grunn av handling og action, men på grunn av karakterene og bildene, musikken og fargene. En god film for meg er som et vakkert maleri.

Le Fabuleux Destin de Amelie Poulain

Amelie står først. Amelie er alltid først, og er et fundamentalt eksempel, en klasse for seg. Dette var den første filmen som virkelig brant seg inn i hjertet mitt, kanskje nettopp fordi jeg så umiddelbart kjente meg igjen i hovedpersonen Amelie, en ensom ung kvinne i Paris som bruker all sin tid på å glede seg over de små ting, og å glede andre. Når hun en dag blir forelsket selv, tvinges hun til å konfrontere feigheten, ellers vil hun kanskje leve i ensomhet resten av sitt liv, skjermet fra livets store sjanser, små støt og slag. Denne filmen gir meg en følelse av at jeg ikke er alene, det er flere av oss der ute, og i tillegg finnes det filmskapere som gjør det hele sansbart og begripelig også for almennheten gjennom fabelaktig musikk og bilder.

The Notebook

Allie er en byjente med verden for sine føtter. Noah er en alminnelig bondegutt. Likevel blir de håpløst forelsket, til tross for klasseskiller og foreldregenerasjonens introleranse tidlig på 1940-tallet.

(fortsettelse…)

Har du sett Lost in Translation?

Ja, men jeg synes den var kjedelig.

Hæ?!

Jeg sovna av den.

Hva?
(snur seg) Du da? Har du sett Lost in Translation?

Eeeem. Jeg tror det. Nei, jeg husker ikke. Kanskje?

Hva? Kanskje?!

Du har tydeligvis sett den …

Ja, det er en kjempefin film.
Lost in Translation er virkelig en ordentlig fin film.

Du har visst begynt å se film nå, på ordentlig?

Jo …

Ja, for før var du bare sånn «jeg er abstrakt, jeg er distré og klarer ikke å følge med»

(fortsettelse…)

«Before Sunset» er en film fra 2004, oppfølgeren til «Before Sunrise» fra 1995. Jesse, en amerikansk skribent, og Celine, en fransk student, møtes på et tog fra Budapest til Wien. De deler en helt spesiell kveld som de aldri skal komme til å glemme. Ni år senere, i «Before Sunset» møtes de igjen da Jesse er i en liten bokhandel i Paris for å snakke om sin nye bok. Det er bare noen få timer til flyet hans går. De har bare noen få timer på å finne ut om de fortsatt er ment for hverandre. Men ting er forandret. Siden sist er Jesse blitt gift og har en fire år gammel sønn. To filmer om hvordan skjebnen kan bite seg fast i mennesker, og hvordan det å dele noe spesielt med en annen person kanskje er det mest magiske vi kan oppleve i livet.

BEFORE SUNRISE
Del 1 - Del 2 - Del 3 - Del 4 - Del 5 - Del 6 - Del 7 - Del 8 - Del 9 - Del 10

BEFORE SUNSET
Del 1 - Del 2 - Del 3 - Del 4 - Del 5 - Del 6 - Del 7 - Del 8

Hi, and welcome back to another episode of “Télévision Educative”. Tonight, I’ll show you how dreams are prepared. People think it’s a very simple and easy process but it’s a bit more complicated than that. As you can see, a very delicate combination of complex ingredients is the key. First, we put in some random thoughts. And then, we add a little bit of reminiscences of the day… mixed with some memories from the past. [adds two bunchs of pasta] That’s for two people. Love, friendships, relationships… and all those “ships”, together with songs you heard during the day, things you saw, and also, uh… personal… Okay, I think it’s one.

«The Science Of Sleep» er en fabelaktig fransk film fra 2004 av den eminente Michel Gondry, samme fyr som står bak «Eternal Sunshine of the Spotless Mind». Dette er bare en umiddelbar huskelapp til dere alle om at dette er et verk fra en underfundig verden, vel verdt å få med seg! Lengre refleksjon kommer kanskje ved en senere anledning.

Stéphanie: Why me?
Stephane: [Stephane covering his face with the pillow] Because everyone else is boring. And because your different.

De fleste synes at jeg er en elendig filmseer. Jeg bare detter ut av handlingen og klarer ikke henge med. «Åh, så kommer han åsså bare-se nå,» sier de. «Hæ,» sier jeg. Jeg ser film på en helt annen måte. Først dagen etter slår deg meg hva den egentlig handlet om. Kanskje! Men heller ikke det er sikkert. Jeg vet ikke. Jeg er liksom ikke helt der.

(fortsettelse…)

Stavanger er en fin by. Hjelpe meg, så flott Stavanger er. Og så flott den synes å ha vært! Jeg er stolt. Jeg skulle levd på 80-tallet. Men det gjorde jeg ikke. Jarle Klepp derimot, levde i 1989. Ja, som han levde!

Alle kjenner en Jarle Klepp. Eller så har en Jarle Klepp inni seg. Jeg tumler betenkt ned trappene fra kinosalen og sier ikke et ord til de andre mens jeg tenker på hvordan jeg skal skrive om denne filmen. På én side er Mannen som elsket Yngve bare en kul&retro kjærlighetskomedie som kun svever i et eneste feelgood-univers fylt med tørrvittig siddishumor og et glimrende soundtrack (merk: Joy Divisions «Love will tear us apart», om mulig en av de flotteste sangene som har berørt sine bølger i vår atmosfære!).
På en annen, er dette en dyp og nostalgisk oppvekstskildring om den ukontrollerte kjærligheten, og om det å være forelsket i to personer på en gang; én gutt og én jente.

(fortsettelse…)

I dag, 15. februar, er det premiere på Mannen som elsket Yngve, en filmatisering av den der boka til Tore Renberg, vet du, regissert av Stian Kristiansen. Elefantzonen har tidligere vist deg teaseren. Men i kveld er altså den store kvelden. Jeg må si jeg har gledet meg. Det blir gøyalt å se film fra kjente Stavanger-omgivelser. Samtidig benytter jeg denne anledningen til å vise noen utrolig festlige bilder av meg som dukket opp på Facebook fra en klassevenninne fra da vi var statister i konsertscenen på Folken for circa ett år siden. Jeg hadde det så utrolig gøy denne dagen! Hvis jeg kommer med, står jeg fremderst i en turkis jakke og gigantiske solbriller ved siden av en kjempehøy gutt. Kanskje de viser litt av meg i et tusendels fragment av et sekund? Kanskje? Hvis ikke: Skitt au!

Update! Filmen er nå sett, og jammen meg - jeg kommer til syne, i et sekunds fragment, i konsertscenen på Folken, helt fremderst, nederst i venstre hjørne - to ganger! Tøft!

Pinlig skrekkfilm eller vegetariatisk indoktrinering?

Jeg skal ikke leke tøff og si at Rovdyr er en teit, norsk skrekkfilm uten dybde og substans, at regissør Patrik Syversen er blærete og at skuespillerprestasjonene er dårlige, selv om de gjerne er det. For sånt har jeg ikke peiling på. Først og fremst tenker jeg bare hvilke fritidsproblemer skuespillerne må ha som i det hele tatt gidder å selge sjelen sin, ja - faktisk, for å vise og ikke minst se seg selv bli drept, slaktet, torturert levende på film av jegere midt i den nifseste granskauen. De kommer til å se seg selv bli skutt og dratt innvollene ut av. De har allerede “lekt” at det har skjedd, foran kamera. De har tatt opptakene om og om igjen, og en gang til. De som dreper har dessuten drept noen, riktignok på liksom men likevel, circa 500 ganger, kanskje mer, og det er kanskje det som skremmer meg mest. Jeg mener, halloooo, har de ingen respekt for seg selv? Og hvem er egentlig jeg som sitter og ser på dette her? Jeg gjemmer ansiktet bak hendene og tenker på snille trær med ekorn i, fuglesang og blomster, fremtidige blogginnlegg, og en nydelig sommerdag. Lalalal!

(fortsettelse…)

Jeg blir aldri grepet av ting jeg ser på teve. Bortsett fra Grey’s Anatomy. Tenk at en tilsynelatende ordinær sykehussåpe kan representere og formidle selve livet på så fabelaktig vis! Jeg er fortryllet.

Jeg sitter med klumpen i halsen hver tirsdag og tenker ikke andre tanker frem til det er slutt. Jeg glemmer alt. Jeg glemmer hva jeg skal gjøre i morgen og hva jeg har gjort i dag, hva jeg hadde til middag, og hva jeg skal skrive på Elefantzonen (nesten). Jeg tenker KUN på Grey’s Anatomy - jeg, som ikke blir grepet av ting jeg ser på teve. Aldri. Ingenting. Bortsett fra Grey’s Anatomy. Jeg legger meg flat. Skuespillerne, manuset, filmingen. Når jeg tenker på meg selv, hvis jeg skulle laget Grey’s Anatomy; skrevet, filmet … hjelp … Dette perspektivet får meg bare til å innse for alvor hvilke genier de må være. Hvordan de klarer å skape, skrive, sende ut troverdige historier, som perler på en snor; la dem renne inn i hverandre og lage nye historier, som man tror på, og som rører en. Jeg holdt på å gå fra forstanden da Meredith holdt på å drukne. Da Bjørn Johan ikke vant Idol, derimot, mukket jeg lite, jeg tenkte ingenting, mens Grey’s Anatomy får meg til å ville innlegges på sykehus, eller bli lege, bare for å oppleve all magien.

Som om ikke det var nok, for de av oss som har en vane med å se på TV 2, har det i det siste dukket opp en litt småeksklusiv fireminutters reklame med Grey’s Anatomy-klipp innlemmet i en sang nesten like glimrende som serien selv. Jeg har lenge lurt på hvem i alle dager dette er for en fremragende artist. Og jeg fant det ut. Hennes navn er Brandi Carlile og sangen heter “The Story”. For en stemme! Og teksten: Mesterlig! Jeg vet ikke om jeg er direkte gal, men jeg føler meg litt truffet her også. Det handler historier. Om det å fortelle historier, og å ha noen å fortelle dem til. Noen som forstår.

You see the smile that’s on my mouth
It’s hiding the words that don’t come out
And all of my friends who think that I’m blessed
They don’t know my head is a mess
No, they don’t know who I really am
And they don’t know what
I’ve been through like you do
And I was made for you…

God jul!

(fortsettelse…)

“Gleder meg, halve Stavanger er med i den filmen!”, har noen kommenter trailer teaseren til Mannen som elsket Yngve på YouTube. Og det er ikke helt feil heller.

Til og med JEG var statist for en dag i denne usannsynlig rocka filmen som skal komme på kino en gang rundt februar 2008. Det var en spennende dag. Så etterpå, da jeg hadde satt meg ned for å skrive om opplevelsen (det ble egentlig en fryktelig teit tekst om en enormt morsom dag…), hadde jeg av en eller annen grunn klart å få det til at det var et produksjonsselskap som het “Nordlys” som sto bak - og det var det jo ikke. Det var Motlys. Og dette ble visst lagt merke til, dessverre får en si; regissøren kom innom, eller en som utga seg for å være ham, og følgende melding klasket inn i kommentarfeltet:

(fortsettelse…)

(En reklamefilm i ekte Binkastil!)

“Det som gjør deg glad kan ikke skade. Yade, Yade, Yadeeee - er for folk som liker sjokolade.”

For noen uker siden var jeg en liten tur innom 80-tallet. Umulig, sier du? Javisst er det umulig! Men så ble det gjort et lite unntak. Mannen som elsket Yngve. Jepp, det er visst ingenting som er helt umulig lengre.

(fortsettelse…)

Sist gang vi så “tilbake-til-gamledager”-TV på TVNorge, handlet det om Internatet. Denne sesongen derimot, er det Feriekolonien som gjelder. Og du kjenner konseptet. Et lite utvalg av dagens ungdom samles i et realityprogram for å vise den sterke kontrasten mellom nå og da. Muligens kanskje også for å temmes litt. Men det vet de ikke selv. Jeg tror faktisk ikke de en gang husker at de har meldt seg på av fri vilje. Hvorfor skulle ellers Maxine sippet som om hun var med på Brat Camp?

Okei. Nå var jeg kanskje littegrann slem. Iallfall med Binkas slemhetstermometer tatt i betraktning, som består av særdeles små marginer. Så derfor har jeg istedet tenkt å bevise at jeg, om noe, iallfall ikke er feig! Dét har jeg tenkt å gjøre ved å innrømme at jeg til tider har vært utrolig misunlig på deltagerne i Feriekolonien, og kunne mer enn gjerne tenkt meg selv å legge dataen på hylla i en fire ukers tid for å hoppe inn i et retro antrekk og smake på 50-tallets mystikk og mysterier.

Vel, jeg drømmer. I stedet må jeg nok nøye meg med å følge med på deltager Joachim (17) fra Sandnes som jeg ble kjent med da jeg begynte i klassen hans på Lundehaugen VGS høst.

(fortsettelse…)

I perioden 1966-1976 preget John Lennon verdenspolitikken med sitt lidenskapelige antikrigsarbeid. Det vil si, omtrent tjue år før jeg ble født og deretter lå trygt i en eller annen babyseng og nøt livet bedstående av mat, soving og bæsj.

Lenge før den tid demonstrerte altså John og Yoko i de forente staters gater. De kjempet for den store verdensfreden. Her var den blodige og unødvendige Vietnamkrigen var et hett tema. Vel, krig generelt var - og ikke minst er en høyprioritert sak å avvikle. Tretti år senere er vi inni nok en blodig krig. Lennon er ikke lengre med oss, men budskapet hans lever fortsatt videre.

“War is over! If you want it.” Denne frasen har så godt som blitt et symbok på Lennons kamp. Ikke bare mot krig, men også mot de amerikanske myndighetene som så på ikonet som en trussel mot nasjonalsikkerheten.

Nå blir historien til en dokumentarfilm som kommer på amerikanske kinolerreter nå i september. Norgeslanseringen vil nok finne sted den også, skal du se.

Filmen er laget i samarbeid med Yoko Ono som for anledningen har åpnet sine filmarkiver med råmateriale av parets kamp for fred. Mange andre mennesker som hadde tilknytning til Lennon, i tillegg til Yoko selvfølgelig, intervjues også i dokumentaren - og hun legger til;

- Av alle dokumentarene som er laget om John, er dette den han ville likt aller best.

Regissør David Leaf er også svært positiv til filmen. Han har i tillegg kommet med en klok uttalelse som jeg nikkende slenger meg med på;

- Til tross for fredsaktivismen er verden dessverre i krig igjen. Jeg tror derfor at en historie om John Lennon, som var fryktløs i sin kamp for fred, er spesielt relevant i en tid der frykt synes å regjere.

Se trailer

Det finnes en fransk film som heter “Den Fabelaktige Amelie fra Montmartre“, og den handler om meg. Definitivt. Ja, ikke tro jeg er helt ruskende gal nå. Men jeg ble faktisk helt lamslått da jeg kunne kjenne seg så skummelt godt igjen i en flott film som den der. Nesten som om jeg ikke er så fremmed for hjernene bak den filmen som de er for meg.

Og som om det ikke skulle være nok, viser det seg nå at “Amelie” ikke er den eneste filmen som jeg føler noen personlige relasjoner til. Så hvis det er sånn det skal fortsette, kan alle vi Binka-ene snart starte en egen intern klan på bakgrunn av vår merksnodige samhørighet.

Da er det bare et ørlite teit problem som står i veien. Alle de som jeg føler jeg har noe til felles med er oppdiktede personligheter i filmer. Kanskje jeg også er en oppdiktet jente i en film da? Eller kanskje jeg bare lever litt for mye i en drømmeverden.

Men hvilken film er egentlig denne “andre filmen” som jeg nevnte at jeg ser meg selv i? Jo, det skal jeg jammen fortelle deg. I dag lånte jeg “Bare Bea” på biblioteket. En norsk film som jeg har hørt vanvittig mye om men som jeg ennå ikke har sett. Det pleier å være sånn med meg. Jeg ser ikke omtalte filmer før de har fått noen år på baken og står som slitte dvd-er i hylla på biblioteket og vifter med vaskeseddelen sin. Men nå kan altså Bare Bea strykes fra listen over filmer jeg gjerne vil se, og føyes til på listen over filmer der jeg har en dobbeltgjenger (ja, faktisk - og ikke le sitt der og le, du…).

Vel, jeg er nok ikke fullt så lik Bea som jeg er Amelie fra Montmartre. Men jeg og Bea har likevel et likt utgangspunkt: Vi er 16 år og vi liker å skrive. Rettere sagt. Vi MÅ skrive! “Ellers eksploderer jeg!”, som Bea ville sagt det. Ja, jeg kjenner til den der du, Bea…

Men Bare Beas ledende handling er nok noe ganske annet enn skriving. Det handler nemlig aller mest om det å være først ut med saker og ting (du vet… ja…) og bringe detaljer om det til venninnegjengen sin dagen derpå. Da er det naturligvis skikkelig ille å være sist ut. Og det er Bink..Nei, jeg mener Bea! Det er Bea.

Men så begynner dobbeltgjenger-teorien min å slå sprekker. Du skjønner, det viser seg at Bea MULIGENS er hakket mer desperat enn meg på akkurat det området. Filmens hovedperson utvikler seg nemlig til å bli en slags ungdomsfrustrert psycho-Binka som handler først og tenker etterpå. Noe som oftest viser seg å være veldig lite smart. Heldigvis går dette også opp for Bea.

Men så lenge hormonene har kontrollen over den 16 år gamle jenta får vi pinlige scener i fleng og et skikkelig fargesprakende innblikk i hvordan livet i verste fall kan utspille seg for merkelige Bea. Det er ikke nødvendigvis realitet dette her, så husk på det. Men for en vanvittig film dette er! Vanvittig bra, altså. Men også bare helt vanvittig…

Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet var litt engstlig for animasjonsfilmen Slipp Jimmy Fri. Ikke på grunn av elefanten vel? Jo - nettopp på grunn av elefanten!

Sammen med filmskaper Christopher Nielsens usensurerte trøtte typer var jeg litt bekymret for hvilke ufine elefantvitser som skulle dukke opp. - Og aller mest engstlig for hvordan en stakkars animasjonselefant skulle bli fremstilt som narkoman. Hvilke riper ville skrapes i elefantartens elegante varemerke? Et tilsynelatende truende konsept… Men vet du hva? Rent elefantmessig er Slipp Jimmy Fri faktisk en ganske søt film!

Måten Jimmy titter på oss fra kinolerretet med de slitne, røde øynene sine. Og det befriende øyeblikket der han strekker snabelen sin opp mot solstrålene gjennom et ulappet hull i den falleferdige sirkusstallen. Når han rømmer fra det skrekkelige sirkuset og roter seg bort i villmarken. Treffer en munter elg som steller med sin nye snabelvenn og tappert får ham opp på beina igjen. Og når resultatet av elgens barmhjertighet omsider slår seg ut i full blomst, og Jimmy velter seg ren og lykkelig i en vanndam ute i den norske villmarken. Akkurat i det øyeblikket er det som om Walt Disney har blandet seg inn som manusforfatter, og den silkemyke sukkersmaken kjennes langt nedover svelget.

Men filmens barskhet kommer snart til sin rett når det blir klart for et rått møte mellom de skeive medkarakterene. Alle som en er de ute etter å redde Jimmy eller seg selv - på en eller annen måte.

Samemafia, en gjeng med stright-edgere, narkoforbrytere og elgjaktere med gevær. Det er da det skjer grotesk-humoristiske ting som får selv en bløthjertet tilskuer som meg til å flire. Geværskudd avfyres og treffer en skalle i samemafiaen. En småvokst hund blir most og et pinnsvin blir påkjørt av dyrevernere. Blodet spruter, og vi ler - ikke fordi vi er kaldhjertet, men fordi hele konseptet er så usannsynlig absurd at det ikke er vits i å dra paraleller til virkeligheten og begynne å tvile. Ikke akkurat nå, i hvertfall.

Slipp Jimmy Fri er så leken og frisk at det er enkelt å henge med på notene når de helsprø scenene har sin entré. Men så er det de menneskeligere karakterene da, som er så levende og ekte at man skulle tro at de var tatt ut fra virkeligheten. Da kan det være grunn til å sammenlikne med virkeligheten, selv om det er åpenbart at Slipp Jimmy Fri har overdrivelse som sitt favoritt-virkemiddel.

15-årsgrensen er på sin plass, men til tross for vold, sex og ufint ordbruk er Slipp Jimmy Fri en forbløffende intelligent filmsatsning som opplyser like mye som den harselerer. Underholdende, dristig og nyskapende - men slettes ingen familiefilm.

Mer action, mer mammut - og mer vann
Mammuten Manny, sabeltanntigeren Diego og dovendyret Sid får igjen med seg den forhistoriske ekornrotta Scrat i oppfølgeren til en av tidenes mest fengende animasjonsfilmer. Sammen når de nye høyder i det som synes å være festlighetenes kokepunkt. Så morsomt er det, at isen er i ferd med å smelte!

For det er nemlig omgivelsenes begivenhet mot fuktigere tider som har blitt Istid 2 sin ledende handling. Kjenner vi riktig godt etter, kan vi til og med føle våre egne, bløte animasjonshjerter gå i oppløsning, innledet i et univers av fantastisk humor, svøpt i spenningens velsmakende glasur. Alle vil digge Istid 2. Ikke bare smårållingene.

På den måten ser oppfølgeren utvilsomt ut til å slå an på samme måte som sin forgjenger. Med gapskrattende latter blant samtlige i et alderssprikende publikum, har vi igjen tatt de snåle karakterene inn i våre hjerter. I sammenlikning til forgjengeren er det da lite nytt, men noen nye, ørsmå, forlokkende sider er også parat. Denne gangen får vi nemlig mer spenning, mer action og til og med en dobbel dose mammut.

Mammuten Manny har fortsatt familiegledens tankeboble i bakhodet og er på desperat utkikk etter et levende motbevis på at han er den eneste gjenlevende pelskledde elefanten på jorda. Det er da hunnmammuten Ellie dukker opp - et noe snodig eksemplar - men likevel en hunnmammut. Intrigene slår inn når det viser seg at Ellie er overbevist om at hun er en pungrotte, noe som gir Manny utfordringer han aldri kunne forestilt seg.

Len deg tilbake og nyt den fantastiske animasjonshumoren. Smårålling eller ei. - Jeg er sikker på at du ikke vil kjede deg.

Fra en dypfryst verden, full av lumske personligheter og farer, eikenøtter og humoristiske situasjoner, kommer Istid 2. Oppfølgeren til Istid 1, en forbløffende fantastisk historie om mammuten Manny, dovendyret Sid, sabeltanntigeren Diego og ikke minst den ivrige krabaten med eikenøtta.

Selv er jeg mest interessert i sistnevnte, den forhistoriske ekornrotta som ivrig styrer og strever med eikenøtta si. I Istid 2 har den visst også blitt litt av en karatemester, og skyr ingen midler for å forsvare det som er hans hjerte kjær.

På kino fra 7. april.

Se traileren + et annet klipp

I en tid hvor popartister kommer som fabrikkvare, er det virkelig interessant å se tilbake på hvordan artistlivet utspilte seg under rockens oppvekst på femtitallet. For første gang ble pillemisbruk, død og elendighet blandet sammen med inderlig kjærlighet og musikalsk lidenskap. Og hva dukket opp? En svartkledd artist som med den mørkeste stemmen du noen gang har hørt, fikk det til å runge i veggene allerede ved presentasjonen; “Hello, I’m Johnny Cash”.

I filmen Walk The Line får vi møte ham igjen. Eller kanskje enda riktigere - vi får møte ham for første gang. Femti år etter hans musikalske entré, er det nemlig på tide med et lite innblikk i livet til en av musikkhistoriens storheter.

Til det fremstår hovedrolleinnhaverne Joaquin Phoenix og Reese Witherspoon som skremmende troverdige. Hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg helt fint trodd at dette virkelig var Johnny Cash og June Carter! Ved i tillegg å synge alt selv, gjengis fortellingen slik den skal gjøres. Og antageligvis også akkurat slik som den var.

Innledningsvis møter vi en liten kar midt ute i villmarken. Lidenskapelig musikkinteressert, smuglytter han til favorittartistene på radioen. Dette til farens store fortvilelse. Få ante da at denne antihelten skulle bane vei for det vi i dag kjenner som både rock, country, punk folk og rap. Men det klarte han altså. For han var ikke hvem som helst. Han er Johnny Cash.

Se traileren
Offisiell webside

Av og til føler jeg meg temmelig feilplassert på denne planeten. Heldigvis finnes det da mennesker som Jean-Pierre Jeunet som har evnen til å lage fantastiske filmer som Den Fabelaktige Amelie Fra Montmartre. Filmen fungerer som en døråpner til en fantasifull drømmeverden der jeg aldri har følt meg mer hjemme.

Fabuleux Destin d’Amélie Poulain, som er orginalnavnet, er en franskspråklig perle av et mesterverk som omhandler Amelie og hennes fantasifulle, og til tider ensomme liv. Hun vil alle godt, men har det dessverre ikke alltid så godt selv. “En ung, innadvent kvinne, innestengt i en drømmeverden” er et sitat fra filmens dystre deler. Men den har også sine morsomme sider.

Som for eksempel når det skjer litt host-host mellom to turtelduer som har motatt Amelies lykkespredning på caféen hvor hun jobber som servitrise. Da sitter vi som seere selvsagt ørlittegrann pinlig berørte foran skjermene våre, hvor vi også fryder oss over filmens ærlige og nærmest absurde forhold til det meste livet har å by på. Det livet har å tilby Amelie, altså, og hennes småvansker for å sosialisere seg etter en litt spesiell oppvekst.

I utgangspunktet vokser Amelie opp med sin far og mor. Faren er lege og viser sjelden sin kjære datter den fysiske kontakten hun trenger. Det er kun på de jevnlige legesjekkene at han berører henne, noe som resulterer i vill hjertebank hos Amelie i det spesielle øyeblikket. Dette oppfatter faren som en hjertefeil, og nekter dermed datteren skolegang og kontakt med jevnaldrende.

Da er det moren, en halvgal lærerinne, som sørger for hjemmeundervisning. Men allerede før vi har blitt ordentlig kjent med henne, forsvinner hun i en av filmens aller første scener etter den tragiske dødsulykken der hun får en selvmordskandidat i skallen. Amelie bor senere med sin far som sliter med å komme seg videre etter tapet av kona. Men lille Amelie vokser til og flytter ut, får jobb i caféen og danner sitt eget liv.

Å forme denne filmens videre handling til et fast, rundt referat og sparke det ut til alle dere der ute som ikke har sett filmen, er fryktelig vanskelig. Amelie Fra Montmartre er nemlig mer enn en film. Det er en opplevelse, og langt mer enn en konkret fortelling. Enkelte klipp og detaljer kan virke uforståelige ved første blikk, men sannheten er at de alle har en helt spesiell sammenheng som går rett inn i hjerterota. Spørsmålet er bare om man forstår dem, og hvordan man vil finne på å tyde dem.

Når det gjeldet det visuelle, er dét et kapittel for seg selv. Filmen er fotografert i et gult/grønt lys som skaper en helt unik stemning. Ja, det er faktisk som å være i en helt annen verden. Og nettopp denne visuelle følelsen bidrar sterkt med å skille denne fine, franske filmen ut fra mengden. Både når det gjelder sin karakteristiske filmmusikk av Yann Tiersen, og sine mange karakterer som hver og en har sine skjulte grunner for å ha dukket opp i den fabelaktige Amelies liv.

Banebrytende, kreativt, gjennomtenkt og vakkert. Eller kanskje bare fabelaktig!