Det er merkelig å se den årlige pressedekningen av et nytt kull igjen begynner i første klasse. De intervjuer dem, og de sier at de gleder seg til å lære å lese og regne. «Natten før første skoledag gledet jeg meg sånn at jeg ikke fikk sove,» sier en. Det gjorde jeg også da jeg var sju år. Men nå er jeg nitten, og jeg vet at nettene før de kommende skoledagene, vil de komme til å grue seg sånn at de ikke får sove av den grunn…

De starter som energibomber, knopper på kunnskapens tre om våren. De rekker knapt å stå i full blomst før de visner og sovner. Til slutt dør de helt. Allerede før videregående er over!

Likevel gleder de seg til å begynne i første klasse. Foreldrene gleder seg med dem, selv om de vet hvor inderlig skolelei de selv var for alle disse årene siden. Lærerne husker det også. At de orker å stå foran de små stakkarne som sitter forventningsfullt ved skolebenkene og si «Velkommen til første klasse». Det er som å si: «Velkommen til en langsom, smertefull død…»

(fortsettelse…)

Et lite stykke utenfor markedsplassen i sentrum av gamlebyen ligger et magisk sted jeg fant på nettet da jeg prøvde å finne ut om det var noe moro å gjøre i Krakow. Snart var jeg der. Massolit Books! En engelskspråklig bokhandel med secondhand-bøker om religion, kultur, sosiologi, sosialantropologi, språk, historie, i tillegg til populærlitteratur og fiksjon - men kanskje aller best - filosofi!

Jeg klatret opp på en stol og begynte å studere sakene.

(fortsettelse…)

Det forundrer meg når folk som skal studere til høsten vektlegger HVOR de skal studere og ikke HVA de skal studere. Jeg synes også det er besynderlig når noen sier at «på fritiden driver jeg ikke med stort,» eller «til høsten har jeg ingen planer.» Jo mer jeg tenker på det, jo mer går det opp for meg hvor mye interessant det går an å interessere seg for og hvor fantastisk underlig og spennende verden er! «Jeg er interessert i VERDEN!» Det er klart. Jeg blir yr av glede av å tenke på filosofi!

Til høsten skal jeg imidlertid jobbe som en hobbyfilosoferende mediegrafiker-lærling, og dermed ikke studere helt enda (selv om jeg besto matteeksamen og har fått fullverdig studiekompetanse - hurra!) MEN jeg må fortelle deg her og nå, at innerst inne begynner jeg å kjenne en filosofistudent som virkelig begynner å klø…

I den forbindelse googlet jeg «om å studere filosofi,» bare for å sjekke… Derfra kom jeg frem til Kunnskapskanalen Podcast og et intervju med Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi. Intervjuet er fra 2006, i forkant av at professor Vetlesen skulle holde et foredrag på åpen dag på Universitetet i Oslo om nettopp; hvorfor studere filosofi.
Her er et utdrag fra intervjuet:

Hva har du tenkt til de potensielle filosofistudentene?

Jeg kommer til å beskrive en type person som vil svare:
«Jeg hadde ikke noe annet valg. For meg måtte det bli filosofi.»

(fortsettelse…)

«Når vi tenker nåtiden som noe som skal eksistere, så eksisterer den ennå ikke. Og når vi tenker den som eksisterende, er den allerede fortid,» sa den eksistensielle filosofen Henri Bergson.

Albert Einstein sykler og smiler bredt. Det har han god grunn til. Dette er en virkelig god dag!

Jeg var så nervøs for muntlig eksamen i mediefag i dag, at jeg kom tre timer før jeg egentlig skulle! Grunnen til at jeg var så urolig, var antagelig at jeg skulle snakke om noe jeg virkelig bryr meg om, nemlig blogging, postmodernisme og featurejournalistikk. Featuren om blogging som jeg under arbeidet med den blogget en del om, var et prosjekt jeg virkelig skrapte ut av mine innerste hjerterøtter. Jeg ville så gjerne gjøre det bra!
Postmodernismen er nemlig et uttrykk som fascinerer meg veldig, selv om jeg ikke liker det. Jeg liker ikke postmodernismen. Det naive og distanserte synet på verden gjør meg deprimert. Jeg føler mer som en idealist. Når sammenhengen er borte, lengter jeg etter den. Jeg liker helhet og sammenheng. Likevel, når man om et par hundre år ser på postmodernismen i distanse, som fortid - når en ny epoke har ankommet - kan det være at mitt syn også vil bli sett på som postmodernistisk, noe som gir meg eksistensiell angst og gjør meg hyper-bevisst på å være obs på den tiden jeg lever i.

(fortsettelse…)

Torsdag 22. mai hadde jeg min aller siste eksamen i norsk hovedmål på videregående. Det var duket for fagskriving, og jeg skrev så godt jeg kunne i en sådans setting før jeg i et stivt ritual måtte rekke opp hånda for at en pensjonist, en eksamensvakt, først skulle eskortere utskriften min fra printeren til meg selv. Deretter skulle han igjen komme bort og kontrollere at jeg hadde fått den formelle infoen riktig. På eksamen har jeg pseudonym, og dette er et nummer. Dessuten skal alle sidene ha riktig nummer, side 2 side 3, nei, side 2 av 4 side 3 av 4. Rett skal være rett. Frem og tilbake vandret manuskriptet mitt helt til den grå rosinmannen endelig signaliserte at jeg kunne gå, takk.

(Oppgave 2: “Den som ikkje et” av Tormod Haugland, novelle fra samlingen Orden, 1999. Tolk novellen.)

Hvor kommer vi fra? Hva skjer når vi dør, og hvor var vi før vi ble født? Det er eksistensielle spørsmål som dette, som blir tatt opp i Tormod Haugalands novelle “Den som ikkje et”, tatt fra samlingen “Orden” fra 1999.
Novellen er en dialog mellom to personer, en “mor” og en “jeg”-person, som innledes ved at “mor” prøver å feste sløyfen på det som antageligvis er sin sønn, “jeg”-personen. Det later til at de forbereder seg til en spesiell anledning.

Synsvinkelen i førsteperson reagerer med å fastslå:
“Jeg vil ikke”.
Han vil ikke gå i kirken hvis ikke oldefar skal være med. Det er forståelig. Han er sikkert forferdelig glad i oldefaren sin. Men det han ikke forstår, er hvordan døden fungerer. Saken er at oldefar skal være i kirken, men han skal ligge i kista si, og der skal han ligge, selv etterpå, selv når alle de andre har gått på bedehuset for å spise boller, selv da skal han ligge der. Helt alene.
“Hvor lenge skal. han ligge der?”
“Hele tiden,” sier mor, “Han skal bare ligge der.”
Han forstår ikke.
“Hvorfor?”

Dette er en umiskjennelig filosofisk novelle. Formen, som er en dialog, legger en ekstra tyngde på dette. Da Sokrates gikk rundt på torget i det gamle Athen under Antikken og forkynte filosofiske spørsmål, var det nettopp slik han gikk frem; ved å skape dialog. Det er dialogen som skaper filosofi. Formålet er ikke å komme frem til et konkret svar, men å belyse ulike synspunkter og reflektere over disse. Sokrates mente ikke at han kunne lære menneskene noe, eller at verken han eller noen andre var i stand til å angi “den rette sannhet”. De rette svarene ligger i nemlig i menneskene selv. Det gjelder bare å stille de riktige spørsmålene.

(fortsettelse…)

Grunnen til at jeg sliter sånn med å skrive teatermanus, er at jeg prøver å finne på en historie som aldri er blitt fortalt før. Og siden drama snakker i bilder, og jeg snakker med ord (det er denne fascinasjonen for bokstavene, klangene på ordene som snakker) låser jeg meg fast, snubler i banaliteten til mine dialoger, holder meg foran fjeset mens jeg tenker: «Hva er det jeg driver med …» Det går nemlig ikke an å skrive en ny historie. Alle er allerede fortalt. I dramaet merkes det bare så godt.
Norsklæreren min påpekte setningene mine da vi fikk tilbake nynorskanalysene våre. Jeg hadde analysert «Den Grøne Kommoden» fra Signaler ‘95. Jeg husker ikke hvem som skrev den, men det kan være det samme. Hun sa jeg var flink til å analysere, noe som på en fin måte bekreftet en INFJ-karakteristikk jeg en gang hadde lest. «Øye for analyse,» var kanskje ordene hun brukte. Nei, jeg husker ikke. Men hun la iallfall til at hun hadde observert min forkjærlighet for lange, finurlige setninger, og at jeg i verste fall har en tendens til å gå meg vill i disse. Jeg visste ikke om jeg skulle si «takk» eller «hold kjeft og prøv å skrive selv». Jeg tror jeg bare mumlet en samtykkende lyd som for å bekrefte min mottakelighet.

Jeg er en svært kritisk leser. Hvis jeg ikke finner en antydning til interessanthet, er jeg kjapp med å lukke igjen boka eller web-vinduet. Hvis du har en blogg, leser jeg den mest sansynlig ikke. Det er ikke at jeg ikke vil. Jeg får det bare ikke til. For jeg tenker bestandig på hva jeg selv skal skrive, særlig når jeg leser noe som noen andre har skrevet, med mindre jeg virkelig går inn for å lese det - hvis du virkelig vil - og med mindre det er bra - noe det som oftest ikke er.

(fortsettelse…)

Tenk deg at lyset forsvinner. Helt mørkt. Alt forsvinner, rives ut av hendene på deg; varmen, maten, vannet. I butikkene er det ikke mer mat igjen, alt er stengt; som visket ut fra jordas overflate, som om det aldri virkelig har eksistert. Tenk deg dette. Tenk så på deg selv i en sådans situasjon. Du. Hva vil du gjøre? Du vil fortsatt være her. Jeg også. Vi vil bare ha hverandre og kreativiteten vår igjen. Hva skal vi gjøre?

Jeg og Devendra Banhart satt på kaféen AlleTiders i Sandnes da to unge menn var på vei forbi, men valgte heller å sette seg ned med oss for å prate om livets store mysterier.

(fortsettelse…)

Slagordet til de radikale under den franske revolusjonen var «frihet, likhet og brorskap». Men da deres tilsynelatende etterkommere i dagens politikere går sammen og danner et overformynderi nøyaktig som det monarkiet de en gang brøt seg løs fra, hvem er det da som er konservative og ikke?

Sosialistdagen (les: 1. mai), gikk vi forbi da Jens Stoltenberg talte i Stavanger (merk: gikk forbi), og jeg måtte dytte i Devendra Banhart og be henne om å skjerpe seg da hun begynte å klappe.

(fortsettelse…)

Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet?

Et essay om medieetikk

Hva kan jeg si om ytringsfrihet? Jeg står jo bare i fare for å si noe alvorlig galt! Jeg vet at jeg ikke kan ytre nøyaktig hva jeg vil. (Hvordan vet jeg dette…?) Et sted på veien mot ytringsfrihet, mens vi går tur på den smale skogstien og tenker på medienes funksjon i utgangspunktet; å informere, kommunisere og være som en slags samfunnets vakthund som tar tak i saker som ellers ville blitt børstet under teppet, finnes det nemlig også et farlig sted nær den smale stien, en skummel avstikker som vi helst bør unngå. Vi møter den et sted på den andre siden av streken. Der bor nemlig den dårlige presseskikken. Roter du deg vekk dit, blir du sett på som etisk uansvarlig. Da vil kanskje ingen høre på deg igjen. Dårlig etikk, en skummel ulv. Men hva med ytringsfriheten? Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet? Skal vi avlyse reisen til ytringsfriheten, bare fordi vi står i fare for å bli stukket av en mygg?

(fortsettelse…)

Jeg har en kommentar angående norsk popmusikk å komme med. Noen av dere vil nok tenke «d’ooooh, gidd å skrive om dét … epic fail», men jeg må bare. Det er viktig.

«The most beautiful thing we can experience is the mysterious. It is the source of all true art and all science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand rapt in awe, is as good as dead: his eyes are closed.» Albert Einstein

Da jeg skulle kjøpe min Macbook Pro, spurte de om jeg ville ha glossy skjerm. Jeg visste ikke helt. Glossy skjerm, hva vil det si? Jeg ble fortalt at glossy skjerm egentlig ikke var noe å anbefale, og at det ville komme mer refleksjoner på de mørke områdene. Den ville bli til et slags speil. Ute i sola ville det for eksempel være plent umulig å se noe som helst. Som om det ikke er vanskelig nok fra før.
Jeg tok rådet. Ikke noe glossy skjerm på meg. Et godt valg.

I går kom Kurt Nilsens andre album på bare få måneder. Denne gangen et countryalbum. Duetten med Willie Nelson skulle finnes på denne platen, og ettersom Kurt er hele klodens verdensidol og hele Norges Kurt, gledet vi oss bare av den grunn, og håpet at duetten for alvor ville sette ham på kartet. Ikke fordi Kurt Nilsen er en så fordømt dyktig låtskriver. For det er han ikke. Eller fordi de foregående platene har vært så bra. For det har de ikke. Alle sangene han lager er stort sett like. Men vi fortsetter å håpe. Iallfall jeg. Jeg begynner å lure på om jeg er den eneste. Og snart gidder ikke jeg heller.

(fortsettelse…)

Soundtrack: Comeback Kid - Wake The Dead

Jeg er dritgod i innebandy. Jeg løp mot en av de beste gymguttene i klassen, han hadde ballen, og jeg hykket ham elegant med kølla slik at han falt, jeg så at han falt, han ramlet i gulvet, likevel så jeg meg ikke tilbake. Jeg snappet bare opp ballen og styrtet mot mål, hvor jeg sendte inn ballen, og jeg scooret! Jaaaaaaa! Senere, da motspilleren hadde reist seg og ballen igjen var tilbake i spill, hørte jeg en høylytt beskjed fra sidelinja til en spiller på det andre laget: «Pass deg! Binka er rett bak deg!!!» Hvem skulle trodd at slike ord noen gang ville florere i gymsalen?

Vi klarer det vi vil klare, og vil vi score, så scorer vi! Hvis ikke, var det ikke meningen, og det er ikke noe å være lei seg for (jeg bommet også, enkelte ganger fikk jeg ikke en gang tak i ballen, men det er momenter i skyggen av dette glansbildet).

Det jeg mente da jeg sa at «det går ikke an å forandre noen», var ikke slik det kunne høres ut. Det går an å forandre noen, eller noe, eller hva det måtte være. Det er bare det, at denne eneste «noen», er deg selv. Dermed er jeg ingen determinist slik du antydet. Sikkert ikke så rart, for måten jeg sa det på tatt i betraktning, kunne det lett tydes slik, det har jeg full forståelse for. Men da du søkte opp begrepet på Wikipedia og alle teoritermene slo imot meg som piler, glemte jeg plutselig hele min visjon og kunne ikke forsvare den meningen jeg egentlig ville formidle.

En maur kan bli rockestjerne i sitt neste liv. Og en skribent kan bli en ærefryktet innebandyspiller- i samme liv attpåtil. Du kan klare hva du vil. Bare du har tro på det. Bare du virkelig vil. Det er ikke alltid vi kan kontrollere alle disse viljene og lystene og ønskene våre, så om det ikke går, må vi ikke fortvile, men heller gå inn i oss selv på nytt, for der ligger «The Source Of Everything» og «The Science Of Sleep», og et lite fnugg av «Le Fabulex destin d’Amélie Poulain». Og jeg er ingen determinist. Ingen naturalist. Når jeg skriver, maler jeg med ulike pensler med maling i ulike farger- farger som selv kan få lov til å bestemme hvilken farge de vil være, bare de vil det nok.

Hvilken farge vil DU være?

Ordene fra det palestinske barneteveprogrammet får halsen min til å knytte seg og sinnet til å boble. Jeg vet ikke hvorfor jeg får denne sterke følelsen av dette, for strengt tatt er jeg verken dansk eller muslim; jeg kan verken tegne eller få slutt på opptøyene. Jeg vil ikke at Kurt Westergaard skal slutte å tegne. Men jeg vil heller ikke at kaninen på palestinsk barneteve skal komme og spise ham.

Kaninen Assud: - Hvis de gjør det igjen, Saraa, vil vi drepe dem, ikke sant?

Saraa: - Hvis Allah vil.

Kaninen Assud: - Jeg vil bite dem og spise dem opp.

(fortsettelse…)

Om: filosofi

Jeg kom til Haugesund for å treffe Fie for aller første gang. Vi kjenner hverandre bare fra bloggverdenen og skulle feire 19-årsdagen hennes sammen med tolv venner av henne - en for meg helt ukjent gjeng. Jeg kjente ingen - enda. Vi spiste på Egon; satt på langbord, og jeg følte meg ganske modig over å ha kommet hit: var i det hele tatt ganske overrasket over at det gikk så bra, at haugesundere er så imøtekommende som denne gjengen viste seg å være, at noen allerede visste hvem jeg var, «hei, Binka!», og at de lo av vitsene mine, lyttet til filosofiene mine - og at de automatisk smilte fint så fort jeg rettet kameraet mot dem, allerede før jeg i det hele tatt hadde rukket å stille på fokusen. Ble alt i alt veldig fornøyd med at Fie ba meg komme.

Men alt dette ble plutselig så blasert etter morgendagens møte med den narkomane kvinnen, som satte et stygt merke i min følsomme tankegang…

Jeg blir sint og ekstremt lei meg av å tenke på samfunnet, hva det egentlig driver med, - hvor meningsløse politikere er, og hvordan de positive og negative sidene ved naturens lov om ’survival of the fittest’ motstrider hverandre og skaper et blå-rødt kaotisk inni hodet mitt. Nå er det nok! Snart blir jeg nihilist!

Torsdag var en like regnfull dag som onsdagen. Jeg og Fie ruslet likevel rundt i drittværet og ante fred og ingen fare, helt til vi ble stoppet av en narkoman. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det var som om jeg gikk inn i en skummel transe, en selvutnevnt tvang til å måtte hjelpe; som om den narkomane kvinnen ville dø uten min hjelp og at jeg for evig og alltid ville brenne i helvete som straff hvis jeg ikke gjorde noe. Jeg fikk denne følelsen av at jeg bare måtte gjøre noe, selv om alt jeg kunne gjøre, bare ville gjøre vondt verre.

Jeg hadde ikke særlig med kontanter på meg, men jeg hadde penger på kortet. Skulle jeg ofre litt medmenneskelighet for et medmenneske?

… neineinei, hva var det jeg var iferd med å rote meg borti …

Jeg visste på sett og vis at jeg var på tynn is der jeg med skjelvende fingre satte kortet inn i minibanken nedi gata, hvorpå den narkomane kvinnen hadde økt sitt pengebehov med flere hundre kroner - dette på kun knappe hundre meter. Først trengte hun tohundre. Plutselig ville hun ha femhundre. Jeg visste at femhundre var langt over streken - så mye skulle hun iallfall ikke få av meg, samme hvor dypt jeg måtte synke ned i min uerfarne medlidenhet. Trehundre var det lengste jeg ville strekke meg; jeg følte liksom at jeg måtte, uten at jeg ville. Jeg burde ikke være nødt til å stilles for problemstillinger som dette. Det våte håret og de utstikkende skjellettbeina i den unge kvinnens ansikt var sikkert enda våtere og enda mer utstikkende i mitt vrangforestilte bløthjertete sinn enn de var i virkeligheten.

Tårer i øynene. «Vær så snill, vææær så snill,» klynket hun som en våt bikkje.

Jo lenger vi ble stående, jo lengre tid det gikk; lengre tid der min sunne fornuft smuldret mer og mer opp i ubevisstheten, jo vanskeligere var det å snike seg unna - bli usynlig. Men samvittigheten ser meg alltid. Jeg kunne bare gått. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke gjorde det. Jeg var virkelig ikke klar over at jeg var så usannsynlig dum.

(fortsettelse…)

Hvorledes kan min, hva vi kaller for livskvalitet - beholdes høy eller bli høyere? Og livskvalitet, det går overhodet ikke på hva man har, men hva man føler man har og hvorledes det er. Hva er det som gleder oss?
(Arne Næss)

«De er i en vanskelig alder», sier de gamle og ser på de unge som prøver å realisere seg selv. Men hvilken vanskelig alder er de vel ikke i selv, der livet er i ferd med å renne ut som et timeglass og mer og mer i livet er i ferd med å bli for sent. Om det ikke allerede er blitt det. «Var det dette som var livet…?», må de tenke, mens det er flere somre bak dem, enn det er i sikte.

(fortsettelse…)

Det er historietime. Jeg noterer vage ord i den røde moleskine-notatboken min, ord som absolutt ikke har noe med historie å gjøre, de noterer jeg i blokka ved siden av (som er laget av resirkulert papir!). Idet jeg sitter slik og pusler med mitt, lener Devendra Banhart seg mot meg og hvisker, til da, dagens mest spesielle utsagn:

«Tenk, når du er død, vil de notatbøkene være verdt mange millioner.»

Jeg stopper å skrive, ser på henne og bryter ut i latter samtidig som jeg hvisker et luftig «hææææ» tilbake mens historielæreren holder sitt foredrag.

«Nei, liksom, det vil være de notatbøkene du noterte i før du skrev de store, litterære verkene som du kommer til å skrive.»

Jeg tar det som et stort kompliment, ENFJer kan det der med komplimenter. Men derifra og utover, tenkte jeg mer og mer på at den delen som omhandlet «når du er død», kunne være gjeldende.

(fortsettelse…)

For første gang i livet mitt opplever jeg følelser jeg tidligere bare har sett på teve og lest om i bøker. For første gang forstår jeg faktisk hva klisjéaktige sangtekster egentlig handler om. Hva som kan ha ligget til grunne når de ble skrevet. Jeg forstår at selv om den verste følelsen som finnes, kjennes ut som den verste, så er det ikke den verste følelsen likevel. For den aller verste følelsen har du enda ikkje kjent. Det som er vondt, er en illusjon. Jo verre du havner i det, jo mer får du ut av det. Jo mer er det å skrive om. Det er som en båndopptaker. Du tar opp alt det fæle, alt det triste, alt det meningsløst vonde, samler det på en kasett, og bruker det i kunsten. For læring er bare noe vi oppnår ved erfaring. Og livet er som et universitet.

(fortsettelse…)

Suffer for Fashion. Denne herlige sangen fra Of Montreal dedikeres til alle smarte luringer der ute som synes mote er teit, tullete og tåpelig. I know we suffer for fashion or whatever! Hva er alt dette styret med å lide - og hvorfor gjør vi det sammen; i kollektiv? Let’s all melt down together - Together! Det er en rar verden. It’s not supposed to happen like that…

Glem ikke å få med deg albumet «Hissing Fauna, Are You the Destroyer?» fra mesterlige Of Montreal. Disse folka gir meg en god følelse av at verden ennå bobler av noe rart og smart, noe. I en sterk grad av fascinerende, og på sin særegne måte intelligent, gir Of Montreal en slags alternativ, samtidslitterær opplevelse gjennom sine tekster, farget med sære lyder og neonfarger. Undersøk dem nærmere - særlig også sangen «Gronlandic Edit», og du vil få deg en lyrisk overraskelse. Jeg tuller ikke. Det er helt sant - alt sammen! Altfor sant. Skummelt treffende og illustrerende for vår postmoderne tilværelse. Kanskje inspirasjon til en novelle?

(fortsettelse…)

Inspiration: Late nights / Early mornings

Er det noen der ute som lurer på hvordan det gikk med meg i dag, mandag, etter å ha sovnet en gang etter 04:36, søndags kveld, eventuelt grytidlig mandags morgen?

(fortsettelse…)

Her jeg sitter, skriver på særemnet om filosofiens litteralitet, har jeg oppe sånn circa fem-seks tekstdokumenter tror jeg. Jeg teller dem ikke, jeg antar bare hvor mange de er, og roer meg med det. Strødd over hele skrivebordskjermen ligger de og ruger på det SCHVÆRE særoppgaven jeg skal levere på mandag. Jeg vet ikke om emnet er for stort, eller om jeg har tatt meg vann over hodet. Jeg har mye igjen. Jeg gir vekslevis opp, er vekslevis ivrig. Likevel åpner jeg enda et tekstdokument. Jeg må bare blogge noe. Hvem blogger jeg for? Meg selv? Eller deg?

Nåvel, denne er for meg. Jeg har en så sinnsykt trang til å skrive en slags novelle nå. Jeg mener å huske at noen en gang sa at “vi skriver for å føle oss mindre alene“. Det stemmer. Det er ikke det at jeg føler meg så forferdelig alene i sammenligning til hvordan andre måtte føle seg, men akkurat nå trenger jeg sårt å skrive om noe som jeg ikke kan uttrykke på noen annen måte enn gjennom en novelle. Eller en roman. Men vi sier først novelle, det er så lite, roman er så stort, romaaaaan, det er som om jeg aldri kommer til å klare det, selv om jeg allerede på mandag vil ha fullført noe stort. Det virker så usansynlig, men det kommer til å skje, selv om jeg må døgne hele helga og samle alt søvnbehovet i en sovepose som jeg snører igjen og dytter under senga. På mandag kommer jeg til å holde en minst 15-siders selvskrevet utredning om filosofiens litteralitet i hendene.

(fortsettelse…)

Det er storm i Stavanger. Den heter visst Tuva og den blåser alle regndråpene rundt omkring overalt slik at håret blir vått og bustete og kinnene røde og kalde. iPoden spiller Beirut, og desto fullere blir hodet av vanskelige tanker om fortiden og fremtiden. Det er vanskelig å være en ung filosof i vår tid, men jeg finner forståelse i den lille boken om Arne Næss’ ungdomsår som handler om hvordan Arne Næss ble filosof.

Jeg har ikke kommet så langt enda, men det jeg har lest gjør meg god og varm inni meg. Jeg er glad jeg har evnen til å interessere meg for slike ting, at jeg har denne brennende lidenskapen som gjør at jeg kan søke trygghet under ord og uttrykk som “filosofiens litteralitet” og “onomatopoetikon”. Når alt annet flyter, står filosofiavdelingen alltid fast på biblioteket, hvor jeg kan søke tilflukt ved å lese små biter av tung filosofisk teori som jeg ikke en gang forstår. Det gjorde ikke Arne Næss heller da han ung og nysgjerrig smakte på hva som rørte seg utenfor hverdagens vanlige tenkning. Selv om jeg ikke forstår, er det drivkraften i det å en dag forstå, som motiverer meg til å klatre videre. Det er en fin tur, med masse blomster langs veien. Så jeg klager ikke.

(fortsettelse…)

Tirsdag fikk vi hovedmålsoppgave som skulle leveres fredag samme uke. Jeg ble ikke stressa, det gikk fint, og jeg føler jeg fikk sagt akkurat det jeg ville si, selv om jeg lånte slutten fra en tidligere bloggpost, noe som må være lov. Temaet er var noe så filosofisk som “generasjoner”, et emne som bare var dømt til å falle i smak. Oppgaven jeg valgte var å skrive et essay om hva det vil si å være voksen. Mange spørsmål, få svar, ekte Binka-style, det er opp til deg, les i vei. Kommentér gjerne, kom med deres synspunkter og diskutér (jeg skal prøve å delta).

I don’t wanna have to shout it out
I don’t want my hair to fall out
I don’t wanna be filled with doubt
I don’t wanna be a good boy scout
I don’t wanna have to learn to count
I don’t wanna have the biggest amount
I don’t wanna grow up
(TOM WAITS – I DON’T WANT TO GROW UP)

2008. Jeg er ung og vet angivelig alt. Jeg lytter til Tom Waits og Rolling Stones, i dag rynkete og gråhårede menn som aldri synes å ha blitt riktig voksne, enda de er eldre enn de fleste. Jeg synes det er rart. Jeg merker samtidig at når de står slik, som et symbol på en evig ungdom, insinuerer de vagt at det ikke er noe slikt som finnes. Ungdommen. Den er irrelevant. Den er borte like raskt som den kom. Etterpå vet vi ikke riktig om vi egentlig har hatt den i det hele tatt, og vi fylles med angst for at vi kanskje ikke brukte den slik som vi burde, da den enda var her. Ungdommen og alt det den medbringer, er bare en eneste forvirrende og angstfylt opplevelse. Jeg skjønner ikke hva som er så idyllisk, jeg skjønner ikke hva det er de holder fast ved, Tom Waits og Keith Richards. Jeg vet ikke hva dere gjør. Hvorfor er dere ikke forvirra, hvorfor har dere ikke angst? Eller er det nettopp det dere har? Hva er det dere ser? Hva er det dere er? Er dere ungdommer? Eller er dere voksne? Er dere voksnere eller fleste? Eller mer barn enn vi noen gang har vært? Og hva skal jeg bli? Hva skal jeg være? Hvem er jeg?

(fortsettelse…)

Jeg har lyst til å spinne litt videre på Rovdyr-innlegget og fortelle om en liten diskusjon jeg og Henrik hadde om hvorvidt en kunstner er ansvarlig for kunstverket sitt eller ei. Altså: Kan en kunstner unnvære å legge noen spesiell mening i kunstverket sitt, og likevel symbolisere et veldig dypt budskap?

Henrik mente: Nei. Hvis ikke kunstneren mente noe, er det vel ikke noe budskap?

Jeg derimot, mener ja. Klart kan en kunstner skape et kunstverk fullt av budskap uten å mene noe som helst! Uten å tenke kan fantastisk meningsfull kunst bli til, og det er også ofte slik det skjer. Vi skal ikke tenke, vi skal ikke bruke logikk, vi skal ikke være redde eller bekymrede for å være idioter eller å fremstå som noe annet enn vi er. Kanskje vi ER noe annet enn vi er, og det er bare å erkjenne. Kunstnere skal bare føle og hverken se seg til høyre eller venstre. En kunstner kan gjerne gi litt blaffen. Det er gjerne det som er hemmeligheten bak det geniale. Det skjer ikke akkurat sjelden at geniale, kreative mennesker blir misforstått, latterliggjort og gjerne ikke virkelig oppdaget før etter sin død. Har jeg ikke rett?

Jeg mener et kunstverk ikke har noe med kunstneren å gjøre. Jeg har sansen for romantikere, selv om jeg er usikker på om jeg skal gå så sterkt og gruppere meg som en. Jeg mener iallfall at kunsten er som en guddommelig kraft som går igjennom kunstneren, og at kunstneren egentlig bare er et mellomledd som tilfeldigvis har klart å beholde alle disse medfødte evnene og egenskapene fra før han ble et menneske, men fortsatt var en hjemløs sjel som fløt fritt i universet, slik vi alle har vært, med alle disse evnene til å samle på følelser og hendelser fra tilværelsen, til å se ting på nye måter, til å se klart, og å reflektere over det som skjer, over fortiden, fremtiden, og over det som ennå ikke er - det som kunne ha vært.

Vi er alle kunstnere. Alle drømmer, alle blir sinte når noen vekker dem midt i en drøm og ikke klarer å få drømmen tilbake, likt som en kunstner ikke får sin drøm ned på papiret, eller lerretet. Vi drømmer ikke med vilje, likt som kunstnere ikke lager kunst med vilje. Vi klarer bare ikke å la være. Vi må. Drømmen er absurd, vi vet ikke hva som er meningen med den. Samtidig er drømmen kunst, likt som ethvert kunstverk er like absurd som drømmen, og å drømme er noe vi alle gjør.

Ergo er vi alle drømmere, vi er alle kunstnere, og kunst er alltid noe meningsløst - akkurat som en drøm aldri er ugrunnelig og alltid har en betydning.

Pinlig skrekkfilm eller vegetariatisk indoktrinering?

Jeg skal ikke leke tøff og si at Rovdyr er en teit, norsk skrekkfilm uten dybde og substans, at regissør Patrik Syversen er blærete og at skuespillerprestasjonene er dårlige, selv om de gjerne er det. For sånt har jeg ikke peiling på. Først og fremst tenker jeg bare hvilke fritidsproblemer skuespillerne må ha som i det hele tatt gidder å selge sjelen sin, ja - faktisk, for å vise og ikke minst se seg selv bli drept, slaktet, torturert levende på film av jegere midt i den nifseste granskauen. De kommer til å se seg selv bli skutt og dratt innvollene ut av. De har allerede “lekt” at det har skjedd, foran kamera. De har tatt opptakene om og om igjen, og en gang til. De som dreper har dessuten drept noen, riktignok på liksom men likevel, circa 500 ganger, kanskje mer, og det er kanskje det som skremmer meg mest. Jeg mener, halloooo, har de ingen respekt for seg selv? Og hvem er egentlig jeg som sitter og ser på dette her? Jeg gjemmer ansiktet bak hendene og tenker på snille trær med ekorn i, fuglesang og blomster, fremtidige blogginnlegg, og en nydelig sommerdag. Lalalal!

(fortsettelse…)