Les videre »

Å, hadde det bare vært så vel… Jeg hadde nemlig sendt mailen til en person til. Tilfeldigvis hadde jeg mailadressen til en av skuespillerne også, og puttet den idealistisk inn for å nå flest mulig.

Det skulle jeg aldri ha gjort.

Det som egentlig frustrerte meg mest var at jeg ikke innså det selv før noen sa det til meg. Av og til er det som om jeg glemmer at personer er mennesker med følelser. Når jeg har et mål, blir jeg hardhudet som en elefant. Da går jeg gjennom ild og vann. Vi må vanne blomstene, det er viktigst av alt!

Det var ikke før en i teaterteamet svarte og forklarte hva jeg hadde gjort, at jeg innså hvordan den vordende forfattervirksomheten kan få meg til å vakle som en elefant som danser på line. Det er vanskelig å holde balansen.

Og nå falt jeg ned.
En ubeskrivelig smerte –
Som å brekke alle bein i kroppen og bli revet opp som ost på et rivjern.

Les videre »

Foto: Bård Bjørknes Gundersen

Jeg har kommet hjem fra Aberdeen med fylte notatboksider og bilder. Forfattercoatchen min hadde gitt skuespiller Bård oppdraget å stjele kameraet mitt av og til for å være litt Binka-fotograf. Det klarte han bra! Men det var helst bak kameraet jeg befant meg, og de kommende dagene vil skal skrive på fortellingen om hvordan det var å reise ut på tur med teaterteamet, skuespillerne og de oversatte ordene mine - på engelsk! Hva skal skje nå?

Les videre »

Aberdeen, Skottland i ca. 1900.

11:00.
Det er fredag 19. september 2008.
«Jeg må gå nå. Jeg skal på teateret.»
«Okei,» sier sjefen.
«Okei?» tenker jeg. «Var det alt?»

«Jeg blir borte på mandag. Jeg skal på litteraturfestival i Oslo,» sender jeg i en mail til den andre sjefen.
«Ok,» svarer han. Ikke noe mer.
«Ok,» tenker jeg. «Jeg ser, jeg ser … Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underligt …»

Jeg tar romskip til en annen planet. Det tar i underkant av 15 minutter.
11:15 står jeg på teatertrappa til Rogaland Teater. Jeg er presis. Det var i Teaterhallen 11:15 at presseansvarlig på teateret hadde bedt meg om å komme. Døra er låst. Det er den alltid. Det er ingen ringeklokke her, ingen personer i nærheten med den riktige nøkkelen. Et tilfeldig og ulogisk system, men jeg har paraply (selvfølgelig regner det) og jeg står mer eller mindre tilfreds og betrakter den nye kings size-plakaten som har dukket opp i vinduet. Den forteller om stykket som jeg har skrevet ¼ av.
Der står navnet mitt.

Oi, det gir meg en underlig følelse å lese det på denne måten. Hvor mange punkt er det? 500px? Jeg går frem og tilbake foran plakaten mens jeg venter på at noen skal finne det for godt å åpne for meg. Det kommer nok noen snart. I mellomtiden beundrer jeg plakaten.
Tenk at vi har kommet så langt.
Det er nesten for godt til å være sant.

Les videre »

«Jeg ser deg gjennom vinduet.»
Slik begynner novellen min som kommer i antologien «Vi skal forandre verden en dag» på Kagge forlag i oktober.
Nå sitter jeg og leser den høyt til en mikrofon.

På den andre siden av vinduet sitter multimediajournalistikk-studenten.
Jeg skimter ham bare ved en antydning, for han sitter gjemt bak lydbordet. Alt jeg kan gjøre er å se ned på papirene mine. Men når det ordentlige publikummet kommer, skal jeg titte opp med jevne mellomrom og se på dem med et tankefullt blikk.
Ved siden av meg ligger det en haug med store steiner.
De er blitt brukt til å lage lydeffekter, har jeg blitt fortalt.
Jeg kunne ha sett på dem med et tankefullt blikk, men det ville være for rart.

Som om det ikke var litt underlig fra før. Jeg har et giga-headset på ørene og det er pop-filter foran mikrofonen. Jeg kunne ha vært en popstjerne, men jeg er forfatter. I headsetet spør studenten om jeg kan snakke om noe. Han må teste lyden. Tidligere har jeg telt til ti, baklengs og fremlengs. Så kommer jeg plutselig på at jeg kan fortelle ham at i dag tidlig, onsdag, våknet jeg halv sju, skrudde på Radio 1 og oppdaget en konkurranse. Det var en sang, Mika med Grace Kelly, og DER stoppet sangen og da skulle man gjette hvilket ord som manglet. Jeg visste hvilket ord det var. Det var «Blue». Så jeg skrev «Blue» i en SMS og sendte det hele avgårde. Så forlot jeg telefonen på nattbordet for å gjennomgå mitt morgenrituale.

Da jeg kom tilbake så jeg at telefonen min hadde ringt. Den ringte igjen. Jeg er litt redd for telefoner, så jeg tok den ikke. På radioen spilte de en ny sang, så jeg tenkte at det måtte være nå de ringte, og moret meg med tanken om at hvis jeg hadde tatt telefonen nå, så ville jeg ha vunnet. Men jeg ville ikke snakke på radioen. Der snakker de bare tull. «Ja vel, fina vere, goe greie, kosa deg, snakkes.»

Omsider kom sangens slutt, og da sa de på radioen at jeg hadde vunnet. De deklamerte mitt fulle navn, småpratet folkelig om at jeg sikkert hadde gått i dusjen og fått noe vann i øret slik at jeg ikke hørte telefonen, men at jeg vinner to kinobilletter; Gratulerer til meg! Jeg fniste og lo i halvsøvne den morgenen fordi alt var så rart og tilfeldig. Så hinket jeg ut på kjøkkenet for å lage min første kopp med kaffe.

«He he!» sier det i headsetet.
Nå var det klart for å lese den ordentlige historien. Novellen med stor Z.

Les videre »

En mann med joggesko og ryggsekk står like utenfor Stavanger kulturhus og ser på mobilen sin. I samme sekund har jeg akkurat sendt en SMS. Et sammentreff? Eller er det min SMS han leser? Jeg sitter øverst i trappa rett utenfor kulturbiblioteket i andre etasje og speider etter en person som jeg aldri har sett før. Herfra har jeg full oversikt over en liten bit av lørdags-Stavanger, proppfullt og kaotisk i lørdagssammensuriet. Folk som deler ut ting, Kaninbyen av Arild Rein, og andre ting. Folk som mottar dem og bærer dem med seg, eller slenger dem fra seg på gulvet, står i veien slik at man ikke kommer forbi og må åle seg gjennom folkemengden, eller kanskje skli og snuble over en brosjyre som ligger på det flisebelagte gulvet. Likevel skal det snart vise seg at det er denne personen. Men hvordan visste jeg det? Kanskje er dette en av de evnene som vi skribenter bare har!

Dette skjedde på lørdag.
En multimediajournalistikk- og teaterstudent ved Universitetet i Stavanger hadde mailet meg og fortalt at han hadde lest bloggen min en stund og gjerne ville møte meg. Forfatterdrømmen min klødde hinsides omkring den dansende nysgjerrigheten.
Teaterstudentene på universitetet skal dessuten analysere et teaterstykke som de skal se før alle andre, nemlig «E der någen der?» Hvem er det som har vært med på å skrive det nå igjen…?

Men det var ikke det vi skulle snakke om nå.

Les videre »

Noen dager er så omkranset av opplevelser en forfatter verdig at jeg nesten har sluttet å drømme om å bli forfatter. I stedet tar jeg meg selv i å prøve å gjøre mitt beste i å være det.
Det hele er en lang historie, men jeg regner med du har satt deg godt til rette slik at jeg kan fortelle deg alt sammen.

Jeg kom inn døra med en kaffekopp. De hadde ventet på meg. Jeg hadde ikke kommet for sent, det er ikke det. For det var jeg som hadde ventet på dem, de få minuttene før klokka skulle bli akkurat 12:00. De skulle gjøre seg klare. Så fikk jeg komme inn. Men det var ikke bare meg. Forfatteren kom også. Åja? Forfatteren? Hvor? Oppi kaffekoppen kanskje? Nei, kjære leser. Jeg var forfatteren.

Les videre »

Navn er viktig. Alt har navn. Du har et navn, jeg har et navn. Faktisk har jeg flere navn enn ett, hvilket er ganske upraktisk til tider, men alle ulemper har sine fordeler.

Bloggen min har et navn. Bloggen din har et navn. Skrivebordet mitt fra IKEA har et navn. Barneboka jeg skriver på trenger et navn. Og teaterstykket som jeg har vært med på å skrive har et navn som jeg hver dag ser på annonsesidene i Stavanger Aftenblad under «Rogaland Teater», noe som i utgangspunktet er et gledens syn. Likevel er jeg ikke HELT sikker. Det står nemlig: «E der någen der?», etterfulgt av «urpremiere oktober». Jeg tenker: Er dette et godt navn?

Les videre »

Husker du innlegget jeg skrev på onsdag? «Metaundervisning» ble godt mottatt i bloggosfæren hvor det ble plukket opp av både Sonitus og Hildring blant tilbakeping-tjenestene.
Men kriteriene for å komme på trykk i avisen pleier å være noen ganske andre. Der skal man helst være kort og konkret, og egentlig ikke kritisere noe; bare observere og si at «dette er jeg LITT imot» men «egentlig så gjør det ikke så veldig mye». Slike leserinnlegg som ville gitt god karakter på skolen fordi de er så korrekt oppbygd.
Men jeg prøvde meg likevel- og likevel som jeg sendte det inn til Stavanger Aftenblad; kom det på trykk!
Skoledebatt er visst i vinden som aldri før. Nå skal det bli spennende å se om noen som sitter hjemme og leser avisa på fredagsettermiddagen legger meke til meg, og vil ofre en tanke til å sende inn et svar.

Akkurat i de dager der jeg skriver på mitt bidrag til Gyldendals barnebokkonkurranse, oppdager jeg en ny skrivekonkurranse. Denne er på websidene til Cappelen Damm og det er en Krim- og spenningsromankonkurranse. Med det første blir jeg spent og opprømt over å ha funnet hva det neste prosjektet mitt kan bli. Deretter slår det meg at jeg ikke en gang liker krim. Nå er jo ikke fremst nok en spesielt stor bokorm, men når jeg først gripet fatt i en bok, er det slettes ikke krim- og spenningsromanene. Politietterforskning og drap får meg til å gjespe. Ikke at jeg synes det ikke er fælt, eller nervepirrende, for det er det. Kanskje er det nettopp det som er problemet. Det jeg ser for meg som sterotypisk i krim- og spenningssjangeren er nemlig langdryge miljø- og karakterbeskrivelser som støvete gamle menn eller damer skriver ned på bakgrunn av virkelige kriminalhistorier som de har fått inn gjennom politiradioen de har stående på radioen. De skriver dem ned i lange, lange, lange, tykke bøker fordi de vet at alle har hørt om disse skumle sakene som skjer, alle er redde, og bruker de redsel til å gjøre seg spennende med vilje.

Et fremskritt er derfor da at første undertittel i Cappelens konkurranseutlysning er «Finnes det en ny måte å skrive krim på?»

Les videre »

«…eller er det bare en hobby?»
Det er lenge siden jeg har fått det spørsmålet nå. «Vil du bli forfatter?» Som regel kommer det frem før noen rekker å spørre. «Jeg er 19 år og jeg skal bli forfatter!»
Jeg er hun som skal bli forfatter. Det er meg. Jeg har øyne, jeg er her nå, og jeg skal bli forfatter. Jeg inntar oksygen og jeg skal bli forfatter.
Når man sier dette nok, til seg selv i underbevisstheten til omtrent enhver tid - så vel som den tiden man sover, inkludert i den virkelige verden når anledningen byr seg, glemmer man ofte at man ikke i utgangspunktet var født med denne drømmen. Det er da man likevel begynner å tro at man var det.
Til nøds kommer det spørsmål som, «så, hva vil du bli, da?». Og da sier jeg det igjen – jeg vil bli forfatter.

Les videre »

Jeg liker veldig godt å se filmer om forfattere, autentiske eller fiktive karakterer, som er eller som prøver å bli det. Rart, hva? Jeg har akkurat oppdaget en slik film. Den heter Finding Forrester og handler om Jamal, en gutt som skriver, men det er hemmelig. Og enda bedre: Han bor på Manhattan.

Les videre »

Skrivekonkurranse?! Hvor? Jeg er med!
Novellekonkurranse?! Enda bedre! Jeg er klar!
Og så sender jeg inn og så glemmer jeg at jeg har deltatt før de plutselig ringer meg mens jeg er … mens jeg er … Du vil ikke tro det enda jeg sier det er sant: På biblioteket!

1 ubesvart anrop fra J.M. Stenersens forlag.

Les videre »

Dette forlaget kan si hei til deg også!

Den første refusjonen måtte få sitt eget innlegg. Den var et viktig moment i en forfatterspires liv. I tillegg var den kanskje det eneste en forfatterspire er garantert å få erfare av forfatterlivet. Refusjonen er det aller første møtet.

Jeg prøvde ikke å oppnå noe med å skildre dette i den nevnte posten, annet enn å helbrede meg selv, noe jeg også gjorde. På kjøpet kom likevel en virkelig interessant effekt susende på e-post:
«Håper du ikke har mistet helt motet.»
Dette sa Andrew Rasmussen, som sammen med en gruppe andre i Oslo-området har startet et ungdomsforlag som heter Young Book Society. Konseptet er like treffende som det klinger: Dette er et ungt forlag med friske, vågale øyne. Et lys i enden av tunellen altså. Og ikke bare det. En eksplosjon av farger over forfatteruniverset, når tradisjonsrike publikasjoner som Gyldendal og Vinduet begynner å myse.

Young Book Society har allerede antatt poeten Bastian Brekken med diktsamlingen «Dagshumør» som kommer allerede i juni/juli.

Nå tar forlaget dessuten sikte på å gi ut en antologi med unge skribenter.
«Jeg kan godt blogge litt om dere!» sier jeg.
YBS har ikke akkurat noe imot det.

«Vi trenger flere unge “forfattere” så det er positivt at du ønsker å skrive litt om oss og gi litt info til andre som du kjenner. Gjerne be andre om å ta kontakt.»
(rasmussen243 [snabel-a] hotmail [dot] com)

Så der har du den.
Vi sees på stjernehimmelen, alle mine kjære lesere!

For en stund siden skriblet jeg ned en inni granskauen personlig novelle og sendte den i full fart inn til litteraturtidsskriftet Vinduet. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Egentlig var det bare en kladd. Jeg kan visst være litt spontan jeg også. Det er ikke måte på hvor spotan jeg var. Jeg tenkte at det ikke var noen vits i å ikke gjøre det, og fulgte mitt tankeløse innfall, noe jeg tydeligvis ikke skulle gjort.

Kjære [ ]

Takk for teksten “[ ]”, som nå er lest og vurdert i redaksjonen.

Vi må dessverre meddele deg at vi ikke ønsker å gå videre med den. Vinduet mottar flere hundre bidrag i året, og nåløyet er derfor svært trangt.

Med vennlig hilsen
Vinduet-redaksjonen

Jeg kjente et stikk i hjertet, et grusomt stikk, og følte meg så dum som aldri før da jeg leste disse e-mail-ordene. Samtidig er det litt stilig, litt; her er min første refusjon. Jeg kommer til å få flere slike. Derfor må jeg lære meg å bli refusert. Jeg vet det. Det er en del av det å være forfatter.

Jeg trengte litt trøst og googlet forfatter + refusert. Og trøst fikk jeg. Da dukket det nemlig opp en artikkel fra Dagbladet.no: Hamsun refusert!

«I august 1999 mottar samtlige norske forlag en novelle i posten. Alle refuserer den. Det burde de kanskje ikke ha gjort, novellen er skrevet av Knut Hamsun.»

Artikkelforfatteren Vidar Kvalshaug skriver her om det belysende eksperimentet. Han har tatt en gammel Knut Hamsun-novelle, gitt karakterene andre navn og signert den «Ole K. Pedersen», som fra Knud Pedersen, som var navnet Hamsun brukte på sine første bøker. Selv Knut Hamsuns eget forlag, Gyldendal, refuserte novellen med følgende avslag:

«Forlaget mottar en stor mengde manuskripter hvert år, og vi må stille svært strenge krav til originalitet og litterær kvalitet for at utgivelse kan komme i betraktning.»

Og som herr Vidar kommenterer eksperimentets resultat:

«Dette skulle du visst, Knut Hamsun. Forlaget du holdt liv i ved å la dem utgi bøkene dine gjennom femti år, og som du eide store aksjeposter i, synes ikke arbeidene dine er originale eller at de har nok litterær kvalitet til å kunne utgis. Bra nok for Nobelpris, men ikke bra nok til å bli utgitt i år 2000.»

Dette er herlig!
Vidar spør: Hva slags kriterier ligger til grunn når Hamsun blir refusert av samtlige norske forlag? Er forlagene rett og slett for strenge eller går de bare etter hva de tror er trendy? Eller er Hamsun rett og slett avleggs og uinteressant?

Jeg føler meg bedre allerede. Takk, Vidar.
Og Vinduet: Bare vent … Bare vent …

Det var en gang en mandag 21. april 2008 - og jeg var på trykk i avisen om ungdom og vennskap som reklamerer for Kulturkortet.

Vender du om på forsida finner du … da finner du … *trommevirvel* hva finner du? Jo - allerede DER finner du teksten til Binka!

Les videre »

Denne helgen har jeg møtt to ordentlige dramatikere! Maria Tryti Vennerød og Jesper Halle, som begge også har mottatt Ibsenprisen og ifølge dansken er to av landets fremste dramatikere, hadde flydd helt fra Oslo til oss i Skrivelyst-gjengen på Rogaland Teater for å hjelpe oss med manusene våre. De to dramatikerne skal være våre konsulenter idet vi trér inn i den viktigste, og angivelig mest spennende delen av hele manusarbeidet; nemlig bearbeidingen.

Jeg, Idunn, Kjersti og Eirik var antagelig litt nervøse alle sammen, iallfall jeg. Hittil har vi skrevet hvert vårt manusutkast. Vi har sendt dem inn; Maria, Jesper og dansken har lest dem, snakket om dem, analysert dem, diskutert dem på forhånd, grublet og tenkt på dem både i over- og underbevisstheten; uten at vi har vært tilstede. Men nå var vi her. Og vi så dem i øynene. I tur og orden hadde vi en lengre samtale med enten Maria eller Jesper, under fire øyne. Vi snakket om det vi hadde skrevet, analyserte det på nytt, og ble stilt spørsmål. Ikke spørsmål som vi skulle svare på i slik forstand at vi skulle selge stykket vårt, eller overbevise konsulenten om at de valgene vi hadde tatt, var riktige. Men heller slik at vi skulle få bedre oversikt selv, over hva vi egentlig ville si med stykket, og hvordan vi skulle få det bedre frem.

Det ble understrekt mer enn én gang at det er VI som tar valgene. VI bestemmer. Dette er VÅRT teaterstykke. Og vi tar alle endelige valg. Konsulentene er bare der for å introdusere oss for noen av de veiene som er der, mellom høye trær og breie busker. De viser oss rundt, i teaterskogen, i tåkelandskapet.

Les videre »

F.v: Idunn Helle, meg (Kari Sabine Malmin), Kjersti Stokka og Eirik Faret Sakariassen.

Stavanger Aftenblad, 14/12-2007.

Les mer på Aftenbladet.no

Ok.

Det var torsdag. Mobilen sa dzz dzz og jeg visste på en måte hvem som ringte selv om jeg ikke hadde lagret nummeret. Dagen før, nemlig, onsdags kveld, fikk jeg en beskjed på telefonsvareren - noe jeg aldri ellers gjør - bare når det er noe skikkelig viktig på ferde, en viktig beskjed som ikke kommer på SMS, viktige beskjeder gjør som regel ikke det. Det var fra Rogaland Teater og de sa at de vil ha meg med videre i Skrivelyst-prosjektet! (!!!) Men at de skulle prøve igjen. Ringe tilbake. Men de ville ha meg med. Skulle prøve igjen.

Les videre »

- Jeg har skrevet historier siden jeg lærte å skrive. Ja, jeg skal sende inn noe, smiler 18-årige Kari Sabine Malmin.

Stavanger Aftenblad: Ungdommer på randen av skrivelyst

(Skrive for teateret?)

Sandnesposten hadde faktisk satt av litt over en halv tabloidside til dette våset mitt om at klokka på Ruten i Sandnes går feil! Til og med et illustrasjonsbilde hadde de orket å sende ut en eller annen fotograf (såvidt jeg vet) for å ta. Dette var kult! (Klikk på bildet for større versjon!)