Et eksperiment

For et par uker siden fikk vi servert den siste oppgaven i mediefag på videregående. Den siste designoppgaven på videregående; det ligger et slags vemod i disse ordene. Jeg misliker sterkt begrepet «Den Siste Gangen», det er så vanskelig å forholde seg til. Dermed får vi en personlig og «emo» innledning fra meg her altså, og i denne ånd blir kunstnere saksøkt for å ha forskyldt personlige tragedier med sine verk.
Om jeg skriver noe som gjør deg trist eller får deg til å gjøre noe dumt, er det min feil?
(På forhånd unnskyld)

Prosjektet vi mottok gikk ut på å lage sin egen subvertisement. Vi skulle finne en eksisterende reklame, annonse, logo eller lignende, og endre den for å radikalt endre budskapet.

Det dukket opp en artikkel på Dagbladet.no som skulle komme til å inspirere meg. Dagbladet skriver her om hvordan emo-bølgen skyller over sentimentale ungdomsliv- og hvordan emo-menigheten angivelig vipper dem over kanten til fordervelse. Dermed får musikken igjen skylda for å forkludre ungdommen, slik den alltid har fått. Dette er så gammeldags! Jeg får assosiasjoner til Beatlemania på 60-tallet som i likhet med emo-bandene i dag også ble beskyldt for å gjøre noe med ungdommen. Mitt spørsmål er: Gjør de virkelig det - eller er ungdommens sentimentalitet en naturlov?

(fortsettelse…)

Kjell Askilsens novellesamling Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten er den beste boka som er kommet ut i Norge de siste 25 årene, sier Dagbladet. Gratulerer, Kjell. Men hva skjer med det intetsigende omslaget? Dette er hva som i disse dager hender når jeg tar saken i egne hender i et ørlite skoleprosjekt:

(fortsettelse…)

Jeg har mye å blogge om, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Derfor gir jeg heller et livstegn ved å si at jeg er blitt forferdelig forkjøla, men jeg skulker ikke skolen, og for tiden hører jeg uforskammet mye på det nye albumet til The National Bank, som jeg har gått rundt og ventet på i lang tid, «Come on Over to the Other Side». Åpningssporet «Home» er særlig bra. Åpningsspor har det med å være det. Jeg lurer på om det er psykisk… Etter å ha hørt singelen «Family» hele 192 ganger i iTunes før albumet kom, er jeg logisk nok gått den litt lei. Det samme gjelder «Let Go». Hele albumet er likevel ganske så fantastisk, ta for eksempel «Cubicle Man» og «Taste of Me». For ikke å snakke om coverdesignet! Fortryllende.

Atsjo! fra redusert Binka.

Det var på biblioteket. Det var rett før dagens aller første kaffe. Det var akkurat da jeg fant ut hvilke bøker jeg kan komme til å få lyst til å skrive en gang. Helst nå. Det kommer og går, glipper ut av hendene mine så snart jeg har fanget det, og jeg logger på pesen for å blogge om det slik at følelsen ikke forsvinner. Men siden det tar så lang tid å logge på disse fjollete steinaldermaskinene, er det kanskje allerede for sent.

Fra hylla så den på meg, allerede før jeg så på den, og den hvisket «se på meg», og jeg så på den: Gunnhild Øyehaugs «Stol og ekstase». Og jeg tok på den. Jeg tok den nærmere og leste: «essay og noveller…». «Det er jo som en blogg», tenker jeg, «essay og tilfeldige, lekne, forvridde, samtidsdigresjoner og novelleaktige øyeblikk», like før jeg oppdager at «åh, det er jo på nynorsk». Men det stopper meg ikke i å like det. Devendra Banhart ler når jeg spretter bort til bibliotekaren og gir henne boka. Jeg vet ikke hvorfor hun ler, for det er vel ikke noe å le av at jeg låner en bok jeg aldri har hørt om før, mest fordi den hadde en fin forside? Bibliotekaren ler ikke.

Oi! Hva er dette? Et fyrverkeri? Et cover? Hva er det som står midt på? The National Bank? Jasså? Bandet til Dybdahl og Horntvedt-brødrene? Lever de ennå? Javel? Få høre da?
- Jepp. Hør nå.

Du tror kanskje Elefantzonen er hemmelig forelsket i Morgenutgaven siden vi nevner den så ofte. Vel, om så er tilfelle vet vi ikke, men det vi derimot har fått med oss gjennom den nevnte kilden, som tydeligvis mye flinkere å følge med på MySpace enn oss, er at The National Bank er ute med en ny låt. Ta på den, se på den, hør på den! Den heter «Family».

(fortsettelse…)