I dag, for 19 år siden, ble sjelen min bosatt i en bollete babykropp, søndag 23. juli 1989 klokken 00:35. Av og til, når jeg ser meg selv i speilet, dypt, dypt inn i øynene, føler jeg at jeg ser noen andre enn meg selv. Som om jeg tenker, «er det slik jeg er i dette livet, en 19-årig ungjente. Jeg som en gang var så vis og gammel. Nå er alt begynt på nytt igjen.» Hvem er jeg egentlig? Livet jeg har nå, fyller 19 år. Det kan hende at jeg har vært 19 år mange ganger før, men aldri før som meg. Jeg er 19 år. Dette er mitt siste år som tenåring, men likevel det første året i resten av mitt liv. Mot ettermiddagen reiser jeg til Krakow for å kjøpe Moleskine-bøker, drikke billig vin og gå på bokkaféen Massolit Books. Etter et par dager reiser vi til Warszawa, for så å kjøre til den lille byen i Nord-Polen hvor besteforeldrene mine bor. Kanskje er det der Julenissen egentlig kommer fra? Og vi som har misforstått hele tiden. Se at alderen min ser seg selv i speilet. Kanskje fyller jeg ikke 19 år i dag, men 91! Uansett har jeg bursdag. 23. juli. *konfetti* Ha en fin dag, alle mine lesere!

Leste «Viss bøkene blir utan elefantar» av Einar Økland i ei av norskbøkene mine i går. Tenkte med en gang på deg, sier han.

Jeg skulle ønske det var jeg som hadde skrevet dette diktet, men det er ikke meg, men mannen til høyre på bildet fra 1983. Dette er Einar Økland. Einar Økland var sentral i Profil-kretsen, så jeg vet ikke hvor kul han egentlig er. Utvilsomt var han iallfall så heldig å få Gyldendalprisen i 2007. Diktet «Viss bøkene blir utan elefantar» er hentet fra samlingen «Mellom himmel og jord, vers vrette og vrange» fra 1986. Det er en stor ære for meg å presentere dette fantastiske elefantdiktet for alle mine kjære lesere på Elefantzonen.com:

Viss bøkene blir utan elefantar

Då blir det trist å lese.
I ei skikkeleg bok er det alltid
minst ein elefant.
Sjølv om ingen oppdagar den.

Om elefanten ikkje viser seg
utanpå boka eller i første kapitlet
er ikkje så farleg.
Du forstår nok det er fordi
han unngår sånne stader.
Han likar å vere i fred
med tankane sine.
Derfor held han seg også
unna dei siste ti - femten sidene.
Det plar ofte vere så mykje bråk der
ei bok held på og skal slutte

Men djupt inne
i boka,
dit elefantjegerane ikkje finn vegen
dit berre ein
og annan
sniklesar kjem,
der

kjem han stundom til syne
når du står lenge
heilt roleg.

Og ser du ingenting
kjenner du likevel på deg
at inne i tjukna
like roleg som du
står elefanten
og følgjer deg med dei små augo sine
Ser ikkje du elefanten
ser elefanten deg.

I dei bøkene
der elefantlesarane reikar.

Dette er helt fantastisk. Jeg kan nesten ikke tro hvor fantastisk treffende det både beskriver meg som person, som blogger, skribent, og ikke minst Elefantzonen, at jeg skriver Elefantzonen, og at jeg vil skrive bøker, og dette handler om bøker og elefanter, - og nettopp en akkurat slik elefant. En elefant som liker å være i fred med tankene sine, og som bare kommer til syne når du står helt rolig. Selv om du ikke ser henne, ser hun deg. Jeg kan ikke forstå at dette diktet har eksistert hele mitt liv, og at jeg først etter 18 år og 10 måneder oppdager det. Takk, Indigo.

Grunnen til at jeg sliter sånn med å skrive teatermanus, er at jeg prøver å finne på en historie som aldri er blitt fortalt før. Og siden drama snakker i bilder, og jeg snakker med ord (det er denne fascinasjonen for bokstavene, klangene på ordene som snakker) låser jeg meg fast, snubler i banaliteten til mine dialoger, holder meg foran fjeset mens jeg tenker: «Hva er det jeg driver med …» Det går nemlig ikke an å skrive en ny historie. Alle er allerede fortalt. I dramaet merkes det bare så godt.
Norsklæreren min påpekte setningene mine da vi fikk tilbake nynorskanalysene våre. Jeg hadde analysert «Den Grøne Kommoden» fra Signaler ‘95. Jeg husker ikke hvem som skrev den, men det kan være det samme. Hun sa jeg var flink til å analysere, noe som på en fin måte bekreftet en INFJ-karakteristikk jeg en gang hadde lest. «Øye for analyse,» var kanskje ordene hun brukte. Nei, jeg husker ikke. Men hun la iallfall til at hun hadde observert min forkjærlighet for lange, finurlige setninger, og at jeg i verste fall har en tendens til å gå meg vill i disse. Jeg visste ikke om jeg skulle si «takk» eller «hold kjeft og prøv å skrive selv». Jeg tror jeg bare mumlet en samtykkende lyd som for å bekrefte min mottakelighet.

Jeg er en svært kritisk leser. Hvis jeg ikke finner en antydning til interessanthet, er jeg kjapp med å lukke igjen boka eller web-vinduet. Hvis du har en blogg, leser jeg den mest sansynlig ikke. Det er ikke at jeg ikke vil. Jeg får det bare ikke til. For jeg tenker bestandig på hva jeg selv skal skrive, særlig når jeg leser noe som noen andre har skrevet, med mindre jeg virkelig går inn for å lese det - hvis du virkelig vil - og med mindre det er bra - noe det som oftest ikke er.

(fortsettelse…)

Her jeg sitter, skriver på særemnet om filosofiens litteralitet, har jeg oppe sånn circa fem-seks tekstdokumenter tror jeg. Jeg teller dem ikke, jeg antar bare hvor mange de er, og roer meg med det. Strødd over hele skrivebordskjermen ligger de og ruger på det SCHVÆRE særoppgaven jeg skal levere på mandag. Jeg vet ikke om emnet er for stort, eller om jeg har tatt meg vann over hodet. Jeg har mye igjen. Jeg gir vekslevis opp, er vekslevis ivrig. Likevel åpner jeg enda et tekstdokument. Jeg må bare blogge noe. Hvem blogger jeg for? Meg selv? Eller deg?

Nåvel, denne er for meg. Jeg har en så sinnsykt trang til å skrive en slags novelle nå. Jeg mener å huske at noen en gang sa at “vi skriver for å føle oss mindre alene“. Det stemmer. Det er ikke det at jeg føler meg så forferdelig alene i sammenligning til hvordan andre måtte føle seg, men akkurat nå trenger jeg sårt å skrive om noe som jeg ikke kan uttrykke på noen annen måte enn gjennom en novelle. Eller en roman. Men vi sier først novelle, det er så lite, roman er så stort, romaaaaan, det er som om jeg aldri kommer til å klare det, selv om jeg allerede på mandag vil ha fullført noe stort. Det virker så usansynlig, men det kommer til å skje, selv om jeg må døgne hele helga og samle alt søvnbehovet i en sovepose som jeg snører igjen og dytter under senga. På mandag kommer jeg til å holde en minst 15-siders selvskrevet utredning om filosofiens litteralitet i hendene.

(fortsettelse…)

- Hei, vet du hva, atte, du vet den skrivekonkurransen jeg sendte inn til, den til Rogaland Teater, ja, den ja; jeg kom videre! Ja, de ringte meg og tre andre, nå skal vi skrive manus for Rogaland Teater og vi får til og med penger for det, ordentlige penger, haha, men det er jo ikke det viktigste, det største er jo at stykket vi ender opp med virkelig skal settes opp, kuuult?
- Åja.
- Ja… TEATER liksom! WOW! Stykket skal bli satt opp og reise rundt på turné og sånn, jeg ble valgt ut til å være med å skrive! Snart ser du meg sikkert på teve sammen med Tore Renberg og sånn vet du, hehe, Tore og meg henger på teaterkaféen og diskuterer manusforfatteri, woho! Neida, jeg kommer sikkert aldri til å møte ham, men det er faktisk sant da, jeg og noen andre skal skrive ordentlige manus og jeg har møtt de andre som også skal skrive noen ganger nå og det er helt rart å snakke sammen med andre som også liker å skrive, jeg var så spent, lurte sånn på hvem de var, og så møtte jeg dem og jeg ante virkelig ikke at slike eksisterte, og i tillegg får vi en gratisbillett til alle forestillingene på teateret så nå kommer jeg sikkert til å gå supermasse på teater, vet du, det er ganske interessant faktisk, jeg vet jo ingenting om teater vet du, og…
- Jeg var på kino i går.

- …javel…vardetgøyda…

(fortsettelse…)

Først av alt; alle vordende mødre, alle gravide: knip igjen i fellesferien, ikke våg dere å sette barn til verden da, for det å ha bursdag i Norge når landet står stille, det er ikke lett.

(fortsettelse…)